Helhetlig opplæring i estetiske fag

I andre sammenhenger har det gitt oss en utfordring med å se helhetene. Alt kan virke oppdelt og inndelt, og vi kan lett sitte igjen med et nokså fragmentert bilde av virkeligheten. I en slik situasjon må vi arbeide for å se helheten. Vi må tilegne oss lærdom om fragmentene, for så å sette dem sammen i vårt virkelighetsbilde. På en del felt kan dette gjøres bedre i den norske skolen. Faginndelingene fører ofte til at virkeligheten blir mer fragmentert enn nødvendig for elevene. Dette gjelder særlig innenfor opplæringen i estetikk. Jeg vil her se på noen faktorer som jeg mener bidrar til en svekkelse av opplæringen på dette feltet, og videre presentere noen tanker om en forbedring i den offentlige grunnskolens ungdomstrinn.

Praktisk og teoretisk 

I skolen knyttes betegnelsen «praktisk» til de estetiske fagene, kroppsøving og disipliner og aktiviteter i andre fag som foregår uten at elevene nødvendigvis sitter ved den faste pulten sin. Forståelsen av hva som er praktisk er sterkt knyttet opp til at hendene gjør noe annet enn å føre en penn, at øynene gjør noe annet enn å lese, og at flere sanser er i bruk. Betegnelsen teoretisk anvendes på de øvrige fag og disipliner i skolen. 

Et tydeliggjort skille mellom praktiske og teoretiske fag gjør seg gjeldende i hele utdanningsløpet og i vår forståelse av arbeid generelt. Inndelingen er ikke uproblematisk. Den signaliserer noe om de fagene som blir plassert i den ene eller andre båsen, som lett kan være med å svekke fagene. Ordet teori gir ofte en negativ gjenklang hos elevene. Antakelig er det fordi teoretisk arbeid er stillesittende og innebærer lesing og skriving, ofte i temaer som elevene ikke alltid opplever relevant. I skolen generelt klinger ordet teori også ofte dårlig. Fra høyeste hold i Skole-Norge har man en rekke ganger uttalt at skolen er for teoretisk og at det behøves mer praksis i skolehverdagen. Et av tiltakende på dette feltet har vært å innføre valgfag som tar mål av seg til å være rene praktiske fag. Ideen om at teori er tungt og krevende og at det praktiske er noe lettere og morsommere, ser ut til å stå sterkt. Vi har med denne utbredte oppfatningen en situasjon i dag hvor skolen selv sier at teori er tungt og kjedelig. Dette kommer frem både i skolens omtale av og holdning til de teoretiske så vel som de praktiske fagene. 

Basisfagene og noen andre fag trenger liten, eller ingen begrunnelse for sin plass i skolesystemet. Behovet for lesing, skriving og regning er innlysende. De praktiske fagene, de estetiske i særdeleshet, begrunnes, og legitimeres stort sett ut ifra sin positive virkning på elevenes prestasjoner i andre fag.

Holdningen om at de praktiske fagenes funksjon i første rekke er å være et avbrekk fra de teoretiske, og i neste omgang bidra til bedre prestasjon i nettopp de teoretiske fagene, bidrar til en uheldig rangering av skolefag. Det er urettferdig overfor de praktiske fagene å begrense dem til å være instrumentelle og et avbrekk, og det er like urettferdig overfor teorifagene å begrense dem gjennom å bygge opp under fordommer om at teori er tungt og kjedelig. 

En streben etter en helhetlig opplæring i de praktisk-estetiske fagene synes fraværende og de står ofte igjen som rene aktivitetsfag, hvis fremste oppgave er å bidra til trivsel og opprustning av eleven for nye matematikk og norsktimer. Musikk og kunst som fag er ikke bare et praktisk anliggende, ei heller er eksempelvis norskfaget kun teori. Å fremheve den nære sammenhengen mellom teori og praksis er avgjørende for å få en helhetlig forståelse av det enkelte faget, og dets plass i virkeligheten som elevene lever i og skal fortsette å virke i. Nye valgfag har kommet til for å gjøre skoledagen mer praktisk. Hvorfor kunne man ikke understreket praksisen som allerede finnes i fagene, fremfor å innføre nye fag som støtter og forstørrer skillet mellom såkalte praktiske og teoretiske fag?　

Praktisk- og teoretisk-estetisk

Begrepet estetisk knyttes i skolen utelukkende til fagene musikk og kunst og håndverk. Disse to fagene har med årene fått et noe ensidig fokus på den praktiske utøvelsen. Begrepet estetisk dukker stort sett opp i betegnelsen på de to fagene, praktisk-estetisk. Slik skolen bruker begrepet er forståelsen av estetikk utelukkende knyttet til praktisk utøvelse av kunstfag. Dette blir en snever forståelse av estetikk, og dette gir seg utslag i opplæringen. 

I læreplanen finnes det mål som sier noe om at elevene skal diskutere og redegjøre for estetiske uttrykk. For å gjøre dette kreves kunnskap om både teoretiske og praktiske sider ved det estetiske uttrykket det arbeides med. Læreplanen legger i liten grad opp til å utruste elevene med denne kompetansen. Betegnelsen og ideen om noe «praktisk-estetisk» er misvisende. Den neglisjerer behovet for at teoretisk kunnskap også må være på plass. Samtidig signaliserer betegnelsen helt feilaktig at opplæring i musikk og kunst og håndverk kun dreier seg om praktiske øvelser. For å se kunsten, om det er litteratur, bilde, arkitektur, eller musikk fra flere sider for bedre å kunne forstå den, for så å redegjøre for den, behøves kunnskap om verkets kontekst og verkets virkningshistorie. De ulike kunstdisipliner har avgjørende fellestrekk i alle fasene av arbeidet med det konkrete uttrykket, samt uttrykkets plass i historien. Den helhetlige forståelsen av dette holdes godt skjult for elevene i dagens skole. I det som anses som estetiske fag skal det kun praktiseres, og elevene skal på et nokså historieløst grunnlag redegjøre for kunstneriske uttrykk. Elevenes forståelse av for eksempel musikk kunne blitt enda bedre om det også ble lagt opp til en mer historisk og vitenskapelig rettet del i faget. Dette kunne blitt kombinert med historien og vitenskapen i andre estetiske disipliner. Litteraturhistorie, kunsthistorie og musikkhistorie kunne sammen blitt et kulturfag som synliggjorde vesentlige fellestrekk ved de ulike uttrykkene og avgjørende faktorer i historien generelt og spesielt. Et kulturfag, som supplerte utøvelsen av musikk, skriving, dramatisering og kunst og håndverk, og som tok mål av seg til å formidle et helhetlig bilde av kunst- og kulturhistorien, ville bidratt til faglig og personlig modning for alle elever, og trukket skolen i retning av å virke samlende for fag og fagområder, snarere enn å holde de adskilt. 

En helhetlig forståelse av et fagområde bør være et høyt prioritert mål for ethvert pedagogisk prosjekt. Dersom teori og praksis til stadighet settes opp mot hverandre og tillegges ulike verdier, er sjansen stor for at man fortsetter å etterstrebe innslag i skolehverdagen som kun blir stående som pauseaktiviteter og avbrekk. For å forstå estetikken må man ha både praktisk og teoretisk kunnskap og erfaring. Derfor kan ikke estetiske fag og emner bare være enten teoretiske eller praktiske. Betegnelser som praktiske og teoretiske fag, og ikke minst praktisk-estetiske fag faller på sin egen urimelighet. Det er misvisende og skaper forventninger om en virkelighet som ikke bør eksistere. 

Håvard R. Skarre er utdannet ved Universitetet i Oslo med mastergrad i musikkvitenskap og mellomfag i kristendom med emnet kunst og religion, har pedagogisk utdannelse fra Norges musikkhøgskole og jobber som musikk- og religionslærer på ungdomstrinnet. 

Litteratur:

- Hanken, I. M. og G. Johansen, Musikkundervisningens didaktikk, Oslo: Cappelen Akademisk forlag 2004

- Hohr, H. Estetikkens plass i forskning og lære, Hagtvedt, B og G Ognjenovic (red.) Dannelse – tenkning, modning, refleksjon, Dreyers forslag Oslo, 2011.

- LK06 Kunnskapsløftet – læreplan for musikk i grunnskolen, http://www.udir.no/kl06/MUS1-01/Kompetansemaal/?arst=98844765 & kmsn=-1654775316 des. 13

- LK06 Kunnskapsløftet – læreplan for kunst og håndverk, http://www.udir.no/kl06/KHV1-01/Kompetansemaal/?arst=98844765 & kmsn=-1654775316 des. 13

- Sætre, J. H. og G. Salvesen (red.) Allmenn Musikkundervisning, Oslo: Gyldendal Akademisk forlag 2010.

- Varkøy, Ø, Hvorfor musikk? Oslo: Gyldendal akademiske forlag AS 2004.

- Østern, Anna-Lena, G. Stavik-Karlsen, E. Angelo (red.) Kunstpedagogikk og kunnskapsutvikling, Oslo: Universitetsforlaget 2013.

- Østern, Anna-Lena, G. Stavik-Karlsen, E. Angelo, kunstpedagogikk og kunnskapsutvikling, debattinnlegg i Bedre Skole nr. 3 2013.