«Hei Alina, tror du livet er en lek?»

• Tone Jøssund er kontaktperson barnehage i Utdanningsforbundet Trondheim

Historien om Alina fra Tsjetsjenia er en liten hverdagshistorie om læring gjennom lek.

Alina er 4 år. Familien hennes kom fra Tsjetsjenia for 8 år siden. Alina er født i Norge, men hun snakker ikke så godt norsk enda. Hun var hjemme sammen med moren sin til hun var 3 år. Alina har en eldre bror som går på skolen.

Foreldrene til Alina jobber ikke. De sliter med psykiske problemer etter krigen i Tsjetsjenia, der de så familiemedlemmer og venner blir drept rett foran seg. De klarte å komme seg bort fra et krigsherjet land. De kom til Norge. Minnene vil de nok dessverre for alltid ha med seg. De er et stolt folk, og de vil ikke innse at de trenger hjelp til å bearbeide de vonde og vanskelige opplevelsene. De vil klare seg selv. De har en stor trang til å beskytte barna sine fra alt som er ubehagelig, og de blir, i våre øyne, overbeskyttende. De vil ikke at barna skal være lei seg. De setter ikke grenser på den måten vi ønsker.

Alina begynte i barnehagen i fjor, da hun var 3 år. Hun snakket ikke norsk, hun snakket nesten ikke i det hele tatt! Da jeg prøvde å bli kjent med henne, så hun bare på meg med sine store brune øyne. Jeg fikk liten respons. Jeg snakket med enkle ord, gestikulerte, og dro henne med meg for å vise hva jeg mente. Jeg brukte masse tid på henne! Jeg måtte få skapt en relasjon til Alina. Det var helt nødvendig. Jeg ga meg ikke, hun skulle føle seg inkludert og som en del av et fellesskap.

Vi snakket med foreldrene om hvor viktig det var at Alina kom i barnehagen hver dag. Vi snakket om kontinuitet, om sosial kompetanse, om å få venner, tilstedeværelse, få med seg fellesopplevelsene, aktivitetene, begrepsinnlæring, språktrening. Det var viktig å skape trygghet i foreldresamarbeidet også.

Vi så at foreldrene ikke var helt trygge på barnehagen, og det som foregikk. De ønsket kontroll på det som skulle skje, og stolte nok ikke helt på at vi fikk Alina til å spise og at vi kledte på henne klær etter været. De sa at de stolte på oss, og at de syntes vi i barnehagen var flinke, men tvilen var merkbar.

Vi hadde ulik definisjon av det å være syk, og de holdt Alina hjemme hvis hun hostet litt, eller sa hun hadde vondt i magen. De holdt henne også hjemme hvis det regnet eller snødde mye, eller at hun ikke ville i barnehagen. Vi snakket med foreldrene om dette også. Vi hadde månedlige foreldresamtaler. Vi definerte ting sammen, vi forklarte hva som var viktig i oppdragelsen og grensesetting, vi snakket om hvilke ting foreldre skal bestemme, og hva barn kan være med å bestemme. Vi ble stort sett enige på disse møtene, og vi laget avtaler framover for både Alina og foreldrene. Det kunne f. eks være at Alina skulle komme i barnehagen i 8-tiden, så hun fikk med seg morgensamlingen kl. 0825 (som inneholdt mye begrep- og språktrening). Vi ønsket også at de ikke skulle hente henne for tidlig, hun måtte få oppleve utelek. Selv om det viste seg å være vanskelig for foreldrene å overholde avtalene, så ga vi ikke opp. Vi var tydelige på hva vi visste og kunne om dette i barnehagen.

Snart kom jeg innpå Alina. Jeg fikk henne med i lek i dukkekroken. Vi dekket på det lille bordet. Hun laget mat og serverte til meg. Hun smilte. Jeg sa: «Kan jeg få en kopp kaffe?» og pekte på koppen. Alina sa «kopp», og ga meg «kaffe». «Tusen takk, det var god kaffe!» sa jeg og smilte. Vi lekte med dukker, biler, duplo, utkledningsklær og benevnte alt vi gjorde. Vi spilte billedlotto, tegnet kruseduller, fargela, malte. Jeg satt ved siden av henne når det var påkledning og vi skulle gå ut. Jeg la fram et og et plagg og vi trente på selvstendighet og lekte med språk. Alina var sjenert, og til å begynne med snakket hun bare til meg. Et ord, og så ville hun ha bekreftelse. Etter hvert snakket hun når flere var til stede. Hun «glemte» seg litt, og så begynte hun å si korte setninger. Personalet og de andre barna var veldig oppmerksomme på at Alina trengte ekstra tilrettelegging og alle bidro der de kunne. Leken gjorde at vi fikk en god relasjon. Vi dro med oss andre barn i leken, slik at Alina kom i samspill med barna også. Barna snakket med enkle ord, og brukte et tydelig kroppsspråk. De tok hensyn og hjalp henne, og etter hvert turte Alina å snakke med de andre også. Det som skjer i det sosiale samspillet i barnehagen er utrolig verdifullt. Her foregår det mye læring og danning!

Alina var ikke spesielt interessert i bokstaver og tall. Hun kunne ikke skrive navnet sitt. Men, hun var interessert i bilder og spill. Hun likte sang, musikk og å tulle! Hun likte å bli kilt, leke «titt-titt, her er jeg» og «nå kommer jeg og tar deg»-leken. Vi tok masse bilder av Alina i dagligdagse hendelser, som for eksempel samlingsstund, tegning, måltid, påkledning og utelek. Dokumentasjon på smil, latter, tårer, når hun var lei seg, når hun plasket med vann og bygde sandslott. Disse bildene skrev vi ut, og limte inn i ei bok som var hennes. Boka hadde en fast plass i skapet. Vi skrev navnet hennes med store bokstaver på forsida. Denne boka ble viktig i videre språktrening. Vi snakket om bildene og hva som hadde skjedd. «Husker du hvilken lek vi lekte der, Alina?» sa jeg! «Ja! Haien kommer?», sa hun. «Ja, riktig!» sa jeg smilende og ga henne tommel opp. Stoltheten over boka var stor, og hun viste den fram til foreldrene mens hun fortalte om bildene.

Gjennom leken tilegnet Alina seg mange erfaringer i barnehageårene. Takk og pris for at barnehagen er lagt opp slik. Alina hadde stort behov for å være i et miljø preget av lek sine første år i «utdanningsløpet».

Leken er spontan og indrestyrt for barna. De leker fordi de ønsker det, ikke fordi at de har et resultatmål de skal nå. Det er prosessen som er viktig for barna. Når de ikke vil leke mer, så går de ut av leken. «Nå vil jeg ikke leke mer, kan du lese bok for meg?» Leken ønskes, verdsettes og skal ha en fremtredende plass i barnehagens hverdagsliv. Barna trenger å ha gode lekesituasjoner uten forventninger om at leken skal føre til et forhåndsbestemt mål. Lek er et mål i seg selv.

Det er vi barnehagelærere som kan barn under skolealder. Vi har mulighet til å se dem og gi dem tilbakemeldinger gjennom hele dagen. Vi vet hvordan vi skal legge til rette for å få fram det beste i alle de ulike barna vi har i barnehagen. Vi «jobber» mye med blant annet selvstendighet, konsentrasjon, turtaking, ha respekt for hverandre, hjelpe til, bry seg og ta imot beskjeder. Dette er en naturlig del av hverdagslivet i barnehagen. Vi forbereder barna på livet som kommer samtidig som vi lever i nuet.

Erna Solberg vil heldigvis ikke prioritere å sende 5-åringene på skole i nærmeste fremtid. Det er bra! Hun sier: «Det at barn møtes med læringsvilje, interesse og nysgjerrighet er selvsagt viktig. I dag går 97,5 prosent av alle femåringer i barnehage. Det betyr at dersom innholdet i barnehagen løftes opp til å bli godt, så oppnår vi veldig mye av læringsmuligheten for denne gruppen.»

Innholdet løftes opp til å bli godt? Hva mener statsministeren om innholdet i barnehagene i dag?

Livet til barnehagebarna (og spesielt barn som Alina) bør være mest mulig lek. Skole, lekser og livets alvor kommer mer enn tidsnok. La 5-åringen være i barnehagen! Ja til den fri leken!