Hattie taper troverdighet

"– Skoleforsker mener regjeringen prioriterer feil i Lærerløftet." Slik lyder [LENKE] i forbindelse med regjeringens ønske om kompetanseheving blant norske lærere (6. okt. 14). Det eneste holdepunktet for dette innspillet ser ut til å være John Hatties metaanalyse på et antall «faktorer for læring» (2009). Som en motsats viser imidlertid mange andre undersøkelser det stikk motsatte, at lærerens kompetanse har størst betydning for elevenes læring. Årelang erfaring går i samme retning.

Det må være første gang jeg hører noen hevde at lærerens fagkunnskap ikke skulle ha noen betydning for utfallet av undervisningen. Thomas Nordahl nyter med rette stor respekt på alle hold for sin store og viktige innsats i å opplyse publikum om norsk skole på mange områder. Både på godt og ondt.

At han velvillig hopper rett på limpinnen til John Hattie, som plutselig finner ut at lærerens kompetanse har liten betydning for elevens læring, får vi ta som et hendelig uhell. Å lettvint konkludere på grunnlag av «funn» og faktorer i en metaanalyse der «faktorene» slår hverandre i hodet etter noter, høres derimot litt verre ut.

En fordel ville det vel vært om alle som kunne ha ønske om å vite mer om Hatties analyser, gikk nærmere inn på sammenhengen premiss/konklusjon med et litt mer kritisk blikk enn tilfellet ser ut til å være rundt om. Der er det, mildt sagt, ikke alt som henger sammen,

Rett nok antyder John Hattie at det i mange tilfeller kan være feil eller mangelfull bruk av ervervet viten som slår negativt ut. Men lite om bakgrunnen for eller hvordan dette kan skje. Erfaringsmessig (ikke fra Hattie) fins det her oftest utenforliggende årsaker, f.eks. politiske føringer, feil metodikk eller et utall andre faktorer som slår uheldig ut. Men da kan det vel ikke være lærerens kompetanse i seg selv det er noe i veien med, men omstendigheter som ikke har noe med faglig viten å gjøre i det hele tatt; ett av flere eksempler på til dels underfundige feilslutninger fra Hatties side. Bl.a. klarer han å sette strek over en hundre år lang tradisjon om at kompetanse til alle tider, både av lek og lærd, har vært sett på som den viktigste forutsetning for elevenes læring. Mange hevder den eneste forutsetningen, fordi det alltid må finnes noen som kan være i stand til å finne frem til de mest optimale fagbitene, til rett tid, satt inn i riktig rekkefølge, i rett dose. Og slik bringe frem en ønsket helhet med henblikk på å gi elevene en mulighet til å forstå sammenhengene i naturen. Spesielt viktig er dette i en begynnerfase da alle i utgangspunktet vil være i villrede om hva som kan være riktig å ha med i starten. Litt tankevekkende at det måtte gå mer enn 100 år med en uendelighet av forskning i mellomtiden, før noen oppdaget noe annet …

Det er nesten som man ikke tror sine egne ører når selv skolefolk synes å ville godta at lærernes kompetanse i seg selv skal bety så lite for elevens læring. Hatties falløks gjør kort prosess: Bare 0,09 er lærerens kompetanse verdt, sjokkerende lite sett i forhold til det noe kryptiske uttrykket "Self-report grades" med en score på hele 1,44 helt på topp!

«Ansvar for egen læring» teller tydeligvis 16 ganger mer enn lærerens kunnskapsnivå. Bare dette burde være nok til å underminere hele analysen til Hattie. Her lukter det ansvar for egen læring lang vei – selv om «ansvar for egen læring» som «faktor» først havner på 132. plass hos Hattie! Lite henger på greip i denne analysen.

Hattie ser det som spesielt viktig at det er elevene som formidler til læreren hva de kan og ikke kan, udelt viktigere enn lærernes tilbakemelding andre veien! For så vidt er vel dette i tråd med Hatties (tilsynelatende) manglende tro på lærerens fagkunnskaper. Tydeligvis er elevene bedre i stand enn lærerne til å avgjøre hva som er bra eller mindre bra.

Mye i skolen er helt snudd på hodet med denne analysen. Er dette keiserens nye klær? Har skolen fullstendig gått av hengslene når så mange i skolen synes å ta analysen som helhet for god fisk?

Hva skal vi med lærer om han ikke trenger å kunne noen ting? Hva skal vi med lærerhøgskoler i det hele tatt? Er det like greit å legge ned hele lærerutdanningen, subsidiært slutte helt med fagundervisning for lærerstudenter? Vil det i fremtiden være nok bare med fantompedagogikk?

Læreren er viktig, skal vi tro Hattie – men tydeligvis trenger ikke læreren kunne noen ting. Det er inntrykket vi sitter igjen med i forbindelse med disse analysene. Her er det samspillet med eleven som teller. Men samspill uten kunnskap i bunnen? Hvordan skal det gå til?

Alle er skjønt enige om at samspill med eleven er viktig. Og at fagmetodikk og pedagogisk kompetanse er like viktig som selve fagets innhold. Men hva slags «samspill» får vi ut av det om læreren ikke skulle være i stand til å opptre som faglig veiviser?

Hvordan Hattie klarer å desavuere lærerens fagkunnskap som alle ellers ser på som den viktigste forutsetningen for læring, kanskje den eneste, er ikke til å fatte. Og dette hopper forskere og skolefolk rett på, tilsynelatende uten forbehold!

Hvordan det i det hele tatt skal være mulig å hevde at læreren er viktig, samtidig som den samme læreren underforstått ikke trenger å kunne fag vedkommende skal undervise i, blir en gedigen gåte.

Noen typiske eksempler på konklusjoner tatt på, om man må si, underfundige premisser:
▪ Elevene kan selv bytte på å undervise klassen. Dette vitner i seg selv om et faglig bunnivå som utgangspunkt for prosessene Hattie har tatt med i sin metaanalyse, og dermed en viktig årsak til at lærerens kompetanse rett og slett ikke behøver å ha noen betydning i en slik kontekst.

▪ Tester er unødvendig, ifølge. Hattie. Det må bety undervisning i blinde. Også det peker hen mot et klart tegn på faglig lavnivå i miljøene dette sannsynligvis er hentet fra.

▪ Forskjeller mellom skoler har ifølge Hattie praktisk talt ingen betydning for læringsutbyttet: Gode og dårlige skoler skal altså gi likt resultat! Hvilke forskjeller det konkret er tatt utgangspunkt i her, er uklart. Lærerressurser, kompetanse, læringsfilosofi, utstyr, ledelse, disiplin, holdninger for å nevne noe, er det altså bare å glemme å prøve å gjøre noe med, om det noe sted skulle finnes ønske om å heve nivået.

▪ Heller ikke gruppestørrelse betyr stort i så måte. Ei heller antall elev per lærer. Dette forklarer Hattie med det uheldige i at lærerne ofte har lik praksis uavhengig av størrelsen på gruppen. Men da er det vel ikke selve størrelsen det kommer an på, men måten man gjør det på. En slutningsrekke som unektelig virker noe underlig.

▪ Det negativt ladete synet på nivådeling kommer nå i et mer forklarelsens lys.

▪ Om det er tradisjonell undervisning eller åpne løsninger har heller ingen betydning for læringsutbyttet, ifølge analysen. Og det i en tid da det for lengst er konstatert at åpne løsninger definitivt var en blindgate. Noen forbehold var det riktignok å spore på det punktet, men likevel får betydningen av måten å organisere undervisningen på, en rangering på 133. plass.

Slik kan vi fortsette. Onde tunger vil nå ha det til at Hattie bruker sine 138 «læringsfaktorer» som en full mann bruker penger. På mange måter er flere av konklusjonene mer egnet til å slå beina under hele analysen, enn å virke opplysende.

Det hjelper lite å gjemme seg bak 50.000 undersøkelser når mange av konklusjonene havner hinsides enhver fornuft og erfaring. Når de unge blir de som skal fortelle læreren hva som er bra eller mindre bra på det faglige, og ikke omvendt, vil det alene undergrave hele analysens troverdighet. Det denne analysen egentlig presterer i flere tilfeller, er å underkjenne betydningen av en gitt læringsfaktor – på grunnlag av effekter som lite har med vedkommende læringsfaktor å gjøre! Og gjør krav om å bli trodd.

Mange som elsker faglig samvær med sine elever, ser på det Hattie megetsigende velger å kalle «samspill», som både opprørende og provoserende. Han slår i hjel alle vedtatte normer, også slike som tradisjonelt har bidratt til å holde faglig standard oppe på anstendig nivå. Han slår i alle retninger.

Hvor ender dette? Bare for noen tiår siden var det alltid mulig å se lærere med solid forankring i fag, løfte sine elever opp til uante høyder. Ikke slik lenger; fordi slike lærere ikke lenger fins. Det Hattie gjør i mange tilfeller er å rette baker for smed:

Læringsfaktorer og andre omstendigheter som lite har med lærerens kunnskapsnivå å gjøre, brukes til å stemple lærerens kunnskapsnivå som lite egnet til å heve elevenes læringsutbytte.

Lærerens fagkompetanse får lav score hos Hattie rett og slett fordi omgivelsene ikke tillot kompetansen å komme til sin rett.