Gudsbespottelse eller ordfattigdom?

Jeg har med interesse lest Ruth Vatvedts betraktninger i "språkligheter" i Utdanning nr. 22 over temaet banning, og har noen refleksjoner i den sammenhengen.
 
Det er nok riktig at det er blitt vanligere å banne enn før, men jeg vil nok mer tilskrive dette ordfattigdom enn misbruk av religiøse ord og uttrykk. Når en elev utbryter "faen og", har han neppe Lucifers tilstedeværelse i tankene!
 
Til et rikt ordforråd hører også et variert utvalg av kraftuttrykk. En finne sa engang i løpet av en samtale at han var overrasket over det manglende ordforråd på dette området hos oss nordmenn. "For" fortsatte han, "en finne med et rikt ordforråd kan banne i to minutter uten å gjenta seg selv".
 
Nå hadde han riktignok ikke lest Oluf:
"Dær du han inderlig på tå hæv i det evig grønne, korr det såg ut!"
 
Det kan vel ikke være tvil om at Oluf her benytter seg av det utvidete ordforråd som viser stor fantasi til improvisasjoner over opptil flere temaer. For vår elev ville sannsynligvis nøyd seg med at det så "jævlig" ut.                              
 
For ordet "jævlig/jævla" ser ofte ut til å være det eneste gradsadverb dagens ungdom har i sitt vokabular. Når de attpåtil da bruker det som adjektiv i annenhver setning, så kan ikke dette beskrives som noe annet enn ordfattigdom. Vi snakker her om det muntlige språket. I det skriftlige vet elevene stort sett at uttrykket blir luket ut, og unngår det annet enn hvor det er naturlig i en muntlig sammenheng.

Jeg er helt enig i at temaet bør tas opp i norsktimene som et språklig fenomen, og kanskje kommer man et stykke på vei ved å øke elevenes lager av bannord, og forklare hvor de hører hjemme, f.eks.når man treffer tommeltotten med hammeren og har behov for en sterkere psykisk utladning enn "au".

En liten digresjon: Jeg husker fortsatt fra den perioden da det var på moten med dystert finsk radioteater at en av hovedpersonene legger i et "satana perkalä..." og så fortsatte i et halvt minutt uten å stanse, og tekstingen på norsk lød "au da!"
 
Men den gangen var nok bannskap langt mer provoserende enn i dag, hvilket igjen får meg til å tro at det egentlig ligger lite religiøs provokasjon bak dagens banning. En helt annen ting er at eleven kopler bannord med en provokasjonsholdning overfor elev/lærer. Men det er et annet kapittel.
 
Diagnose: Ta banning for det den er blant ungdom i dag: En blanding av kunnskapsløshet og ordfattigdom.
Medisin: Ta temaet opp i norsktimene, dels som eget tema, dels når bannskap forekommer naturlig.

Få det inn på fagplanen for norsk
Så får vi da håpe at krl-læreren ikke er altfor uenig!