Galt i skolen?

• Kjell Arne Engelsø er rektor ved Brønnøysund videregående skole

På Google er det 210.000 oppslag om "galt med skolen". Bytter vi ut preposisjonen, så er det over dobbelt så mange treff på hva som kan være galt i skolen. Det mangler altså ikke på interesse, meninger og løsningsforslag om den norske skolen.

Mitt inntrykk er at debatten har så langt to hovedtrekk:

Den ene preget av grøftekjøring, der man har havnet i en låst debatt om det faglige kontra det sosiale / didaktiske.

Mitt anliggende i denne artikkelen er å sette søkelyset på den andre delen som jeg vil kalle enkelkrets- tenkningen. Med dette mener jeg at det er grunnleggende faktorer man tar for gitt. Vi etterspør mer hva, hvordan og hvem, og langt mindre hvorfor. Som for eksempel: Hvorfor skal vi ha de fagene vi har i skolen? Hvorfor har de det innholdet de har? Hvorfor har vi ikke hatt en grunnleggende debatt om hva vi i dette århundret vil betrakte som "allmenndanning"?

Som nytilsatt rektor i den videregående skolen i 1997 spurte jeg hvorfor elevene fra yrkesfagene måtte ha 105 timer for å oppnå et vitnemål, mens de som gikk på "allmennfag" ( nå studiespesialiserende) kunne nøye seg med 90 timer. Det har jeg til nå ikke fått noe skikkelig svar på. ( I dag er forholdet 100 - 90.)

Jeg fant det merkelig at elever fra helse- og sosialfag måtte ta programfag som reiseliv eller samfunnsøkonomi fra allmennlinja for å oppnå studiekompetanse. Det virket som om deres programfag ikke hadde noen verdi i denne sammenhengen. Så langt har jeg ikke funnet noe spesiell fagmetodikk eller innhold i programfagene på studieforberedende, som skulle tilsi at disse fagene skulle gjøre elevene bedre rustet til studier generelt sett. Det ser ut som om dette ikke handler om fagenes "studiekompetanse – innhold", men at det er mer et gitt forhold: Fag som er plassert under programmet Studiespesialiserende blir nettopp det.

For hva skulle være den kvalitative forskjell fra de yrkesfaglige programfagene annet enn at de er definert som studiespesialiserende ?

Eksempel:

På helse- og sosialfag har de et fag som heter

" Kommunikasjon og samhandling". På hvilket samfunns- eller yrkesområde vil et slikt fag ikke være relevant?

Restaurant og matfag har programfaget "Kosthold og livsstil."

Hvorfor kan ikke et slikt fag være et fellesfag, og også kunne telle som kompetansegivende i forhold til studier? ( Sett i forhold til omfanget dette temaet har i alle medier over lang tid, må man kunne si at fagområdet er blitt en viktig del av den allmenne utdanningen i vårt samfunn. Det har bare ikke nådd skolen helt ennå…..)

Det har vært antydninger til diskusjon om spesielle studiekompetanser, men aldri har jeg sett noen dyptgripende argumentasjon over hva det er som gjør dagens fagvalg for generell studiekompetanse nødvendig.

Denne avgrensningen av hvilke fag som gjør elevene studiekompetente, mener jeg henger tett sammen med det faglige innhold vi i mange tiår har definert som allmenndannende. Vi tar ennå for gitt at de tradisjonelle fellesfagene er de som både kvalifiserer for generelle studier, og at disse samtidig gir den oppvoksende slekt den bærende kompetanse som samfunnsborgere og yrkesutøvere.

Strid om skolens innhold er ikke noe nytt. Med framvoksteren av nye oppfinnelser og oppdagelser for rundt 300 år siden i ble det ryddet veg for realfagene, men slett ikke uten kamp: Lektorene i de klassiske språkfagene ( gresk og latin) mente at de nye fagene underminerte den dannelse skolen skulle bygge, og studentene ble dårligere i språk. ( Bjørndal 2005). Dette var et paradigmeskifte av dannelsesideal.

Men siden?

De "nye" vitenskapene har holdt stand, og de akademiske institusjonene har fortsatt fått definere den allmenne dannelsen. Fra et sosiologisk perspektiv kan vi forstå det slik at dette henger sammen med det kulturelle felt som skolen er en del av. Det er det samfunnslag man kan kalle "akademisk", som med sin sosiale identitet også har skapt skolens identitet.

Fra å ha et sterkt oppsplittet skolesystem, har vi gjennom det siste hundreåret arbeidet oss fram mot enhetsskolen.

Før stortingsvalget i 1945 samlet de politiske partiene seg om et felles skoleprogram: "Hele skolevesenet må samordnes så at alle de enkelte ledd fra grunnskolen til den høyeste undervisning glir naturlig over i hverandre, enten det gjelder praktiske eller boklige skoleformer" ( Kvist, 1999).

I 1965 ble det nedsatt en nasjonal skolekomité ; Steen-komitéen. Denne skulle se på all utdanning for ungdom mellom 16 og 19 år. I Steen-komiteen var det bred oppslutning om at allmennfagene hadde et "sterkere potensial" enn yrkesfagene. Strategien man valgte, ble å løfte arbeiderklassen via middelklassens utdanningsprivilegier. De yrkesfaglige utdanningene ble foreslått integrert i en felles videregående skole sammen med gymnaset, med et obligatorisk innslag av allmennfag ( Bjørndal, 2005 ).

Og der er vi fortsatt i dag i 2010.

Per Kvist skriver sin historie om forsøkene med linjedelt ungdomsskole på Bjørkelangen at det var stor forskjell i læreplaner og lærebøker på g- og y-linjene: "Undervisningen på g-linjen gitt greit. Her hadde en planer og godkjente lærebøker. På y-linja gikk spritduplikatorene varme, og læreboka ble til på tavla. Mens eksamensoppgavene på g-linja var sentralgitte, ble eksamen på y-linja skapt lokalt."

( op.sit ).

Her mener jeg vi har en historisk asymmetri som understreker noe grunnleggende: De allmenne fagene er så viktige at her må nasjonale mål og sentralgitt eksamen for å sikre at den allmenne danning virkelig blir felles.

Kvist konkluderer også at "elever fra allmennpraktisk linje nok ga en del reell kompetanse, men den formelle kompetansen var liten eller tilnærmet null".

Nå har vi heldigvis kommet oss atskillig lengre, men jeg tør hevde at det fortsatt er slik at fag fra yrkesfagliges studieretninger ikke blir vurdert til å ha samme tyngde i forhold til studiekompetanse, eller allmenn danning.

Den røde tråden i den norske skolen de siste 60 årene: Enhetsskolen der alle skal få lik mulighet til å utdanne seg. Underveis har det utviklet seg en form for sømløshet. All grunnutdanning skal kunne gi adgang til høyere utdanning. Men: Det forutsetter at man har den nødvendige dose av de tradisjonelle gymnasfagene. Og røttene til denne allmenne dannelsen strekker seg flere hundre år tilbake. Med andre ord har det egentlig ikke skjedd særlige forandringer på dette området. Mange vil hevde at omfanget i fellesfagenes læreplaner har økt, og flere elementer fra universitetsnivået er tatt inn.

De fagene vi finner som felles ( tidligere allmenne fag) bygger på en lang tradisjon. I bunn og grunn er dette arven fra latinskolen, der dannelsen ble skapt ut fra klassiske idealer. Fagkunnskapen var et mål i seg selv, reservert for den dannede overklasse. At noen av fagene er skiftet ut i løpet av 150 år, rokker ikke ved at det fortsatt er et begrenset akademisk miljø som definerer det " allmenne."

Innholdet i disse fagene har så langt vært gjenspeilinger av grunnfagene på universitetsnivå. For de lærerne som underviser i slike fag, får vi også en sluttet sirkel: Elev i videregående skole –lærerstudier - jobb i skoleverket. I stedet for at disse fagene kunne fungere som redskapsfag i større grad, har de fått en verdi i seg selv. Denne egenverdien er knyttet til rene akademiske studier i det samme faget, og det blir derfor ofte ikke det gode verktøy man har behov for i det øvrige samfunns - og arbeidsliv. Man kunne spørre: Hvor kan grensen gå mellom det allmenne kompetansebehov og det fagspesifikke i fellesfagene?

Da min datter gikk i 8. klasse på ungdomstrinnet for noen år tilbake, hadde de en analyse av Bjørnsons novelle "Faderen". Det samme hadde de på VKII på min skole. I og for seg ikke så dramatisk, men da jeg så oppgavene, var de ganske så like de jeg selv hadde på mitt mellomfag i nordisk ved universitetet i Oslo for mer enn 30 år siden!

Opplæringen i norsk har satt sjangere som et sentralt kompetansefelt. Hvor viktig er det i dagens samfunn å kunne forskjellen på et essay og en kronikk, enn si å lære seg å skrive slike? Eller å finne høydepunkter og vendepunkt i en novelle? Dette har vært innhold i norskfaget i mange tiår uten sterke spørsmål om hensikten i forhold til en allmenn danning.

Matematikk et annet sentralt fag. Hvor allment bør det være å lære seg algebra, eller skulle dette være et fagspesifikt emne?

Det er svært positivt at vi nå i læreplanene har fått inn begrepet

" grunnleggende kompetanse", og at denne skal opptrenes i alle fag. Jeg mener at denne grunnleggende kompetansen bør være den røde tråd i fellesfagene. Det øvrige i dagens læreplanen bør kunne skilles ut som fagspesifikt, og være noe man velger. Til slutt kunne man ha egne kurs for de som sikter mot å studere selve faget, eller bli lærer.

Innføringen av grunnleggende kompetanse reflekterer også en erkjennelse av at disse fagene er først og fremst redskap i en større sammenheng. Dessverre ser det ikke ut som om dette formålet gir fagene tilstrekkelig tyngde. Man har ikke funnet det tilfredsstillende å være bare et middel for noe annet. Derfor har vi fått fagplaner i den videregående skolen som i stor grad reflekterer faget slik det fortoner seg som universitetsfag.

Ferdigheter i språk er middel for å tilegne seg annen fagkunnskap, og ikke minst et redskap for at mennesket kan realisere seg selv som et sosialt vesen. I grunnen burde dette være mer enn gode nok grunner for å gi fagene høy status.

Samfunn forandrer seg på ulike områder: Teknisk, ideologisk, politisk. Finnes det i disse forandringene noe bestandig, noe allment for enhver tid? Skolen skal være en kultur- og tradisjonsbærer, men den skal også reflektere vår egen tid, og peke framover.

Når sønnen min i 7. klasse i fjor fikk spørsmål på geografiprøven om hva hovedingrediensene i ungarsk gulasj er. Dette er spørsmål fra en tid da bøker var vanskelig tilgjengelig, og slike opplysninger lå gjemt i flerbinds leksika. I dag vil vi plassere slike spørsmål i en quiz, eller 20 rette. Men i skolen? Hva slags kunnskapsmål reflekterer slike type spørsmål? Jeg kan ikke se det annerledes enn at dette er en form for autopilot i læringsarbeidet.

En hovedåre i skolen er hukommelsestrening. Man skal kunne gjengi fakta / informasjon på en prøve, og dette betegnes som kunnskap. Denne informasjonen er tilgjengelig til alle døgnets 24 timer hele året, og den blir stadig lettere å nå. Jeg vil slutte meg til utsagnet om at "verdien av informasjon går mot null, mens verdien av kunnskap øker."

Problemet med dette utsagnet er at man i skolen ikke har brukt særlig tid på å se nærmere på hva vi mener skiller informasjon fra kunnskap, og hvor overgangene fra kunnskap til kompetanse kan ligge.

På den annen side er det viktig å kunne trene ulike former for hukommelse, så hvorfor kunne vi ikke ha en egen, spesifikk opplæring i en slik kompetanse? Mnemoteknikk som et fellesfag i grunnskolen?

Norge har etter min mening en praktfull generell læreplan. Mange momenter fra denne er bakt inn i ulike fagplaner. Likevel er det slik at dannelses- faktorer som kan ligge i for eksempel "det skapende menneske" og "det arbeidende menneske" kommer i bakgrunnen i skolehverdagen. Og årsaken er ganske innlysende: Disse blir ikke vurdert med egne karakterer. Hvis vi tar et sideblikk på den kompetanse som etterspørres i stillingsannonser, hva finner vi? Noen gjengangere:

Når slike kvalifikasjoner går igjen i arbeidsmarkedet, skulle man tro at de uttrykker noe allment ønsket. Dersom vi i andre sammenhenger er i stand til å måle personers kompetanse på slike områder, skulle vi ikke være i stand til å karaktervurdere det i skolen også? Vitnemålet eller et kompetansebeviset sier ingenting om slike kompetanser. Karaktersettingen i skolefagene inkluderer nokså lite av den slags kompetanse. Om den ligger der, så forblir den skjult. I dag er det faktisk slik at elever som tar ansvar ut over seg selv, og deltar for eksempel i elevrådsarbeid, må i mange tilfeller ta fag som privatist fordi "vurderingsgrunnlaget" bli mangelfullt.

Det er for det første merkelig at vi faktisk har færre timer kroppsøving i dagens inaktive samfunn enn for 40 år siden da unge gikk og syklet på skolen i langt større grad.

I dag er karakteren i videregående skole delt i to: Ferdighet og teori. Innsatsfaktoren fra grunnskolen er fjernet. Dette er nå et fag med høg tapsopplevelse for mange unge. Responsen hos elever jeg har snakket med, er nedslående. Mange gruer seg, og alt for mange unndrar seg. Fra lærerne meddeles det at flere enn noensinne stiller med svekkede forutsetninger: Dårlige rygger og alskens plager samt sykemeldinger fra lege. Antallet "Ikke vurdert" i faget er urovekkende høgt, og hindrer fullført videregående opplæring.

Hva har vi gjort med kroppsøvingsfaget? Det samme som vi har gjort med de andre fellesfagene: Her tar vi modellen fra idrett grunnfag, og legger dette ned i den videregående skolen. I stedet for å fokusere på "fysisk fostring", og bidra til at unge blir glad i å bruke kroppen sin, ser faget ut til å bli en rekrutteringsbase for den organiserte idretten i form av utøvere og trenere. Eller for å skape nye kroppsøvingslærere.

Med tanke på hva vi i dag vet om sammenhengen mellom fysisk form, intellektuelle prestasjoner og helseutsikter, er denne utviklingen av faget alvorlig.

Utfordringen på dette området i dagens samfunn er overvekt og for lite fysisk aktivitet. Disse henger sammen, og knyttes opp mot et stadig brattere kurve av livsstils - sykdommer. Det betyr at skolen ikke er i takt med det som trengs av kompetanse i dagens samfunn: Nemlig å kjenne og mestre sin egen kropp gjennom aktivitet, og oppleve glede av det.

Vurderingskriteriene er nå også slik at man ikke skal ta hensyn til elevens forutsetninger. Det betyr at gutten på 170cm og 100 kg aldri vil kunne få noen god karakter uansett hvor mye han anstrenger seg. Sannsynligheten for at han vil trekke seg unna, og få ikke vurdert, er da temmelig stor.

Flere forskere har pekt på det klasseskille som bygger seg opp: De som trener, spiser sunn mat og får god helse, og de som ikke er fysisk aktive og sliter med overvekt og medfølgende sykdommer. Dette forholdet gjenspeiles i den erkjennelse av at skolen er med på å opprettholde sosiale forskjeller. Til tross for et politisk ønske om det motsatte.

Og her er noe av kjernen i min kritikk:

De allmenne fagene representerer en faglig sluttet sirkel: Fra grunnskole, via videregående til høgskole / universitet tilbake til grunnskolen igjen. I liten grad peker de ut over seg selv, til samfunnet og dagliglivet utenfor skoleveggene. De blir seg selv nok.

Vi bør få en ny debatt omkring hva vi skal forstå skal være allmenne kunnskaper og ferdigheter sett i forhold til hva som skal til for å bli " gangs menneske." Den generelle læreplanen ligger der, og den blir i alt for stor grad liggende. La den bli vitalisert og tydelig gjennom forpliktende fagplaner i valg av allmenn kompetanse som trengs i dagens samfunn.

Referanser:

Bjørndal, Ivar: Videregående opplæring gjennom 800 år- med hovedvekt på tiden etter 1950 , Forum bok 2005

Kvist, Per. En vandring gjennom norsk skolehistorie , Eide 1999

Den generelle delen av læreplanen, www.utdanningsdirektoratet.no/Tema/Lareplaner/Generell-del-og-prinsipper-for-opplaringen/