Frp og de funksjonshemmede

Begrunnelsen for en slik ekskludering av ei stor gruppe elever i norsk skole, er at disse elevene med ulike funksjonshemninger forstyrrer og ødelegger for de andre elevene.

Dette er et politisk standpunkt som er svært interessant sett ut fra de siste meningsmålinger som forteller at Frp har støtte fra hver tredje velger. Synspunktet er altså ikke en holdning hos et lite mindretall i det norske folk, men et synspunkt som vi må anta vinner gehør hos 1/3 av den norske befolkning.

Hvem er de med spesielle lærevansker?
I Nou 2003: ”I første rekke” heter det: ”av den totale elevgruppen finnes det en mindre gruppe barn og unge med spesielle opplæringsbehov. Dette er en svært uensartet gruppe, og den kan ha alt fra relativt enkle lese-/ skrivevansker ti multiple funksjonsnedsettelser.”

Ifølge ulike sentrale offentlige utredninger og de mest sentrale fagpersoner innenfor de ulike områdene, kan det settes opp følgende oversikt over hvilke vansker og utfordringer som kan omfattes av begrepet ”elever med spesielle lærevansker” som Frp bruker:

• Dysleksi: 3-5 % av elevgruppen ( Gjessing)
• Psyk. utviklingshemming: ca 1 % ( Grunewald)
• Dyskalkuli (matematikkvansker): ca 2 % ( Magne)
• ADHD: 3-5 % (Barkley)
• Tourette syndrom: ca 0,5 % ( Strand)
• Autisme: ca 0,4 % ( Statped)
• Språkvansker: 5- 7 % (Statped)
• Sosioemsojonelle vansker: ca 5 %

I tillegg kommer en del fysiske handikap som synssvikt, hørselsvikt osv. Totalt sett kan de elever som treffes av Frp`s sorteringspolitikk omfatte ca 15 prosent av alle elever i norsk skole. Som et illustrerende eksempel kan det nevnes at PP-tjenesten i Sør-Tromsregionen ved årsskiftet 2005/2006 hadde nær 900 tilmeldte barn og unge med ulike lærevansker.

Segregerende tendenser i skolen
Frp’s utspill om spesialskoletilbud rører ved en sentral utfordring i skolen: Det pedagogiske personalet er pålagt å lage et opplæringstilbud som er tilpasset hver enkelt elevs evner, muligheter og behov. Dette er en svært ambisiøs målsetting for norsk skole som lærerne skal håndtere i skolens hverdag.

Med dagens kunnskap om de ulike funksjonshemninger og hvordan barn lærer best, vet vi mye m hva slags oppfølging hvert enkelt barn må ha. Men ressursene som skal til for å gjennomføre et slik moderne og inkluderende opplæringstilbud er ikke til stede. Dermed blir skolene en arena for en uverdig kamp mellom ”normale” elever, som lærer lett – og alle de elevene som av ulike grunner sliter med skoleteori. Frp’s uttalelse om at elever med spesielle lærevansker ødelegger for andre elever, er slett ikke ny innenfor skolesystemet. Vi i PP-tjenesten hører ofte uttalelsen: Vi kan ikke bruke så mye tid/ressurser på disse elevene, vi må jo tenke på de andre. Med andre ord: De lærenemme. Flertallet. Folk flest!

Kompetanse, kunnskap og ressurser
Innenfor helsesystemet er det en kjent og anerkjent utfordring at stadig ny kunnskap om hvordan mennesker med ulike funksjonshemninger eller sykdommer kan behandles, framtvinger at nye medisiner eller behandlingsmetoder blir tatt i bruk – nær sagt uansett hva det koster. Når det medisinske fagfeltet vet hva som hjelper folk – ja så må folk hjelpes! I eldreomsorgen og i forhold til fysiske tiltak for funksjonshemmede har det vært ei til dels voldsom utvikling av nye hjelpemidler som formidles av hjelpemiddelsentralen. Staten betaler for ny kunnskap – og nye hjelpemidler koster.

Det skulle bare mangle! Innenfor landets sykehus gjennomføres operasjoner og gis oppfølgende tiltak som var utenkelige for få år siden. Denne utvikling av kunnskap og behandlingsmetoder er et sentralt aspekt ved den voldsomme kostnadsveksten i helsesektoren.

I skolesektoren er verden totalt annerledes. På tross av at det innenfor psykologi, pedagogikk og spesialpedagogikk finnes mengdevis av ny forskning og ny kunnskap om hva som kan hjelpe barn og unge med lærevansker og/eller funksjonshemninger, tas ikke kunnskapen i bruk. Skoletilbudet fortsetter som før – både med tanke på de pedagogiske metoder og ikke minst med tanke på ressurser.

Når kommunestyrene land og strand rundt skal fastsette ny kostnadsrammer for skolene, skjer dette med basis i elevtall og klassetall. Antall elever er det som forteller hvor mange lærere som må til i skolen. Vurderinger av hva nye muligheter, nye metoder eller nye hjelpemidler kan koste er totalt fraværende. Ny kunnskap om autisme og ny kunnskap om ADHD har lært oss hva disse unge sliter med – og hvordan de kan hjelpes. I de aller fleste tilfeller innebærer dette atskillig tettere oppfølging av et kvalifisert pedagogisk personale, ikke ufaglærte assistenter! Ny kunnskap om skole og utdanning blir ikke tatt på alvor! Dermed er tetner kampen om ressursene internt i skolen! Den kampen vinner de flinkeste og sterkeste. Bær ut de svake og ressurskrevende!