Friskoler - skolene som får Jens til å se rødt

1. mai 2005 i Bergen. Jeg står på Torgallmenningen med rød button med påskriften ”Slepp nynorsken til!” og hører på Jens Stoltenberg sammen med det som kan krype og gå av mennesker som identifiserer seg med den norske venstresida.

Jens sier mye som høres fint ut, og det er så mye å klappe for at vi må begrense oss litt. Så kommer han til friskoleloven. Alle rundt meg klapper igjen, ikke jeg. Mannen står jo og lyver! Han sier at eierne av friskolene bare er ute etter å tjene penger, men han sier ikke at man ikke kan ta ut overskudd etter privatskoleloven.

Han sier at friskolene er for dem som har råd til å kjøpe seg den beste utdanningen, men han sier ikke at skolene er offentlig finansiert, og at elevene kun betaler en egenandel som er overkommelig for de fleste. Vel, dette er en kombinasjon av 1. mai-tale og stemmefisking, og politikeren har funnet seg en god fiskeplass. Han er heldig med agnet også.

Det er ikke bare på 1. mai jeg føler meg ”utenfor” når det kommer til friskolesaken. Som medlem av Utdanningsforbundet og som lærer ved en videregående frittstående skole, får jeg ofte den samme følelsen når jeg leser Utdanning.

Utdanningsforbundet er som kjent mot den nye privatskoleloven, og medlemsbladet har brukt mye spalteplass på de negative konsekvensene et eventuelt ”frislepp” kan ha for den offentlige skolen. Av og til begynner jeg å lure: Har jeg gått feil? Er ikke Utdanningsforbundet for slike som meg? Etter mitt syn burde det være i alles interesse at friskolelærerne også organiserer seg.

Som en interesseorganisasjon for lærere virker det også naturlig at Utdanningsforbundet ser mer nyansert på saken enn stemmesankeren Jens. Det kan jo være at den nye loven kan ha noen positive effekter også? Både for elever og lærere. Det kan også være at ikke alt var bedre før. La oss bruke meg selv som eksempel:

Jeg begynte min lærergjerning i 1997, og har som mange andre slått meg fram som løsarbeider innen skoleverket fram til i fjor høst. Da fikk jeg endelig fast ansettelse ved Sonans videregående skole i Bergen - en nyopprettet friskole.

Jeg har altså gått uten fast ansettelse i sju år. Sju år! Jeg har hatt vikariater, deltidsstillinger og jobbet som timelærer i videregående skole. På det meste har jeg sprunget mellom fire forskjellige skoler. På cv-en min står det så mange arbeidsgivere etter hvert at jeg har slått dem sammen til ”Diverse videregående skoler”.

Det hører også med til historien at det kan være vanskelig å pusle sammen en 100 prosent stilling når det er så mange biter som skal falle på plass. På slutten av hvert skoleår har jeg pløyd ”Stilling ledig”-annonser, og sendt ut søknader til de jobbene som har blitt utlyst i Bergen og omegn. Jeg tror ikke fylkeskommunen har vært nødt til å bruke mange penger på annonseplass, for å si det sånn.

Selve jobbsøkingen har føltes litt meningsløs, for man vet jo at de fleste stillingene ikke er reelle. Det er en lærer som har gått som løsarbeider ved skolen i årevis som endelig skal få seg noe fast, eller så vil stillingen gå til en av ”de overtallige”. Det har vært sju magre år, og dette gjelder ikke bare meg. Vi er mange.

Det som har vært gulroten i disse årene har vært at det snart blir bedre: Elevtallene stiger, gjennomsnittsalderen blant lærere er høy, og snart blir det lettere å få seg jobb. Og det er riktig, det går jo den veien. Det er bare det at det tar så lang tid!

I begynnelsen av min karriere som løsarbeider var det snakk om to år. Og det så faktisk ut som det skulle begynne å løsne, men så kom Skolepakke 2. Mer lønn, men også mer undervisning for den enkelte lærer. Konsekvensen? Det forsvant en eller flere stillinger på hver skole; det var de yngste som måtte gå. Og fagforeningen vår hadde vært med på å forhandle avtalen fram. Tilbake til start! 

For meg som lærer har den nye friskoleloven vært en lykke. Jeg er ansatt på en skole der jeg alltid har hatt lyst til å arbeide, helt siden jeg hadde mitt første vikariat der i 1997/98. (Skolen ble opprettet i 1991 under navnet Bergen Private Gymnas, og har drevet med privatistundervisning siden da.)

Jeg har fått en fantastisk arbeidsplass, preget av høy trivselsfaktor blant lærere og elever. Min trivsel har ikke minst sammenheng med at jeg lever i vissheten om at vi driver en god skole, og det kjennes selvsagt meningsfullt. Siden vi nettopp har startet med rettighetselever, får jeg også være med på å utvikle skolen og pedagogikken fra grunnen av. En drømmesituasjon for en som er opptatt av fag og pedagogikk!

Friskolene gir elevene valgfrihet, men det blir fokusert lite på at de også gir lærerne større valgfrihet. Det blir flere skoler, flere muligheter. Jeg har truffet på noen lærere rundt omkring som har vært nysgjerrige på hvordan det var å jobbe på ”privatskole”, og som godt kunne tenke seg å bytte beite hvis anledningen bød seg.

Men stopp litt, er ikke dette et av argumentene mot friskolene? At de flinke og engasjerte lærerne vil søke seg over til de nye friskolene? Jo, det stemmer. Til det vil jeg si, hvis det offentlige ønsker å holde på lærerne, så får de sørge for at det er fristende å jobbe i det offentlige. Og - de får jammen meg tilby de unge, flinke og engasjerte lærerne, som de ikke ønsker å miste, noe mer enn et klapp på skuldra og et ”kanskje til neste år”... De får rett og slett tilby dem verdige arbeidsforhold!

Hvis det blir opprettet flere friskoler i høst, vil det være en gyllen anledning for dem som går på korttidskontrakter i det offentlige til faktisk å få seg en fast jobb før de plutselig må begynne å tenke på hva de kommer til å få i pensjon. Og bare for å nevne det, friskolene er forpliktet til å gi lærerne samme lønns- og arbeidsforhold som de ville fått innen det offentlige, men de slipper å forholde seg til et ansiennitetssystem som er en anakronisme, slik Hordaland fylkeskommune praktiserer. (Kun ansiennitet i Hordaland fylkeskommune teller i ansettelsessaker, ikke annen relevant praksis.)

Politisk har jeg alltid befunnet meg på venstresida, og derfor må jeg ofte forsvare det at jeg jobber på en privatskole overfor mine radikale venner, både på 1. mai og i sene nattetimer. Vennene mine mener at alle har lik rett til utdanning, og er redde for at den nye privatskoleloven skal føre til økt klasseskille.

Jeg er helt enig i at alle har lik rett til utdanning, og ønsker heller ikke økt klasseskille i Norge! Men - det er ikke sikkert at friskolene vil føre til klasseskille. Det mange ikke har fått med seg i den ensidige kritikken fra venstresida, er nemlig at de frittstående skolene er offentlig finansiert. Det betyr at elevene betaler ca. 1000 kroner i egenandel hver måned. Det har de fleste råd til i dag, og de elevene jeg har i dag er helt vanlige ungdommer - en sammensatt og flott gjeng.

Jeg kan heller ikke se at friskolene representerer en trussel mot lærerne, snarere tvert imot. For en stor gruppe lærere er det en mulighet til endelig å få seg et fast arbeid og verdige arbeidsforhold. Selv har jeg endelig fått meg en fast jobb jeg trives i, og jeg føler ikke at jeg har solgt lærersjela mi.