Fri programvare – pedagogikk eller politikk?

Og problemene viser seg ofte i samkjøring med Microsoft Office-pakken eller på læringsplattformen It’s Learning som brukes som standard på mange videregående skoler. Hvordan gratisprogrammene oppfører seg på Aschehougs Lokus-plattform, er det få som vet, men forlaget informerer om at de ”regner med at dette skal går bra”.

Jeg er oppriktig glad for all hjelp og all optimisme når det gjelder digitaliseringen i skolen, for jeg har de siste årene dessverre måttet bruke altfor mye tid på selvprøving, uttesting, mailer, IKT-messer og IKT-foredrag og samtaler med folk som har større datakompetanse enn meg. Mine personlige erfaringer med gratisprogrammene er følgende:

1 Alle evt. feil på Microsofts produkter blir rettet automatisk via nettet hjemme hos meg, programpakken har en fysisk leverandør som tar ansvar når jeg og familien sliter med program eller filer. Operativsystemet kostet meg ingenting, programpakken en tusenlapp (skolelisensen ca. halvparten – dvs. rundt en halv prosent av et vanlig skolebudsjett). Når elevene og jeg får problemer med Open Office, får jeg beskjed fra systemansvarlig på skolen om at dette evt. vil bli rettet opp i neste versjon av programmet, hvor er leverandøransvaret her?

2 Open Office ble for en stund tilbake kåret til en av verdens beste programvarepakker. Mange fylkeskommuner mener også at pakken er like god som MS Office-pakken. Hvorfor oppfordrer da Bojer og flere høyskoler og universitetsstudentene om å lagre filer i doc-format (MS-format) – og ikke sende Open Office-filene (sxw/odt-filer) inn til skolene?

Og hvorfor bruker ikke sentraladministrasjonene og skolelederne denne gratis-softwaren selv som standard i sitt daglige arbeid? Spørsmålene er naive, men naive spørsmål bør også besvares, og det gjelder særlig for folk som beskjeftiger seg med pedagogikk.

3 Hver uke sitter jeg og åpner og vurderer innsendte elevarbeider til mine fagsider på skolens læringsplattform, antall filer kan variere fra ti til hundre (elevene sender filer i flere typer formater avhengig av om de har levert hjemmefra eller fra skolen, odt/sxw/doc/rtf). Å åpne et Open Office-dokument kan ta fra fem til ti ganger lengre tid enn et MS word-dokument.

En rettestund med MS word, kan ta to kveldstimer. Å åpne Open Office-filer er som å gå med skituppene den gale veien, oppoverbakkene tar aldri slutt, og i bakgrunnen svever skoleledernes gjentakende insistering om at ”endring er viktig” – gjelder det også endring til det verre?

4 Hvert år møter jeg elever med lese- og skrivevansker, ca. 20-25 prosent av elevmassen på min skole. Før innføringen av Open Office, var det en fryd å kunne hjelpe dem til å levere flotte og korrekte søknader eller rapporter med et retteprogrammet i MS word.

Retteprogrammet på Open Office er dessverre et sorgens kapittel (i begge målformer) – hvis det fungerer (”default” lar seg ofte ikke endre). Konverterer man fra Open Office-format til word-format (doc-format), fungerer ikke retteprogrammet i det hele tatt. Elever utredet for lese- og skrivevansker har en lovfestet rett til programvare med fungerende retteprogram, det er et forvaltningsvedtak som kan påklages.

Men hvem skal man henvende seg til når stavekontrollen ikke fungerer under terminprøver eller eksamen, når leverandøren ikke finnes? Svaret er like enkelt som opplagt, ansvaret for Open source-programmene er alles og ingens. Det er vel også mitt da? Og kanskje elevenes også?

5 Bojers løsning på mine problemer løses enkelt ved at alle skoleelever og deres foreldre installerer Open Office på hjemme-pc-en – og at de leser de omfattende bruksanvisningene og hjelpesidene når formateringsproblemene dukker opp. Men ikke alle ønsker å installere disse gratisprogrammene. De gjør som alle vanlige, pragmatiske mennesker. De bruker og lærer seg det som fungerer. Jeg har selv opplevd både java-problemer og automatisk konvertering av gamle word-filer til Open Office-filer under installasjon av gratis-softwaren.

Open Office og MS Office er også bare kompatibelt den ene veien. Stilles ikke mappealternativer korrekt på pc-en, vises tekstdokument i det elevene kaller ”kinesisk skrift”. Har et MS word-dokument omfattende formateringer eller bilder – og det åpnes i Open Office, kan mye av formateringen falle bort. Elevene ringer eller mailer hjemmefra og er fortvilet over særemnet sitt som er blitt helt eller delvis ødelagt.

Og pc-support mot femti elev-pc-er kommer vel nå til å inngå i arbeidstidsavtalen min, regner jeg med? 

6 Etter fire år, rik på erfaringer og frustrasjoner, men også med mye glede over flotte elevarbeider og mye skriveglede blant elevene fordi de kan skrive på en pc, sitter man igjen med en rekke spørsmål vedrørende digital norskopplæring eller digitalisering i skolen generelt:

Hvorfor innførte man ikke en testperiode ved overgang og innføring av gratis programvare i skolene? Hvilke erfaringer trakk man av Linux-sammenbruddet i Oslo-skolene for noen år siden? Og hvorfor underkommuniserer man problemene med denne innføringen? Hvis elevmedvirkning er viktig, hvorfor undersøker man ikke brukertilfredsheten når det gjelder software i skolen blant elevene – alt annet undersøkes jo nå via Elevundersøkelsen?

Hvorfor spør man ikke foreldrene: Ønsker dere at ungene skal lære seg programvare de vil møte ute i arbeidslivet senere – og som brukes over hele verden, som standard? Eller er det greit at de får opplæring i gratisprogrammer som nesten bare brukes i skoleverket? Er yrkesretting per dato utdatert i skolene?

Hva sier vi til elever som vil hjem å jobbe på data i skoletiden fordi pc-ene ikke fungerer på skolen? Hvorfor avfeier man lærernes erfaringer med gratisprogrammene med manglende opplæring og interesse? Det er jo stort sett lærerne som faktisk bruker disse programmene, som klager? Hvis skolen kan bestemme en lærebok til fire-fem hundre kroner, hvorfor kan de ikke da kjøpe inn en MS-lisens til samme pris? Et av grunnprinsippene i Kunnskapsløftet er at ”Skolene vet best” – men altså ikke her? Hvorfor?

Er det administrative, økonomiske eller pedagogiske argumenter som ligger til grunn for innføringen av gratis software i skolen? Eller er det politiske og ideologiske? Hvorfor har ingen andre store statlige eller offentlig etater innført gratisprogrammene som enestandard? Hvorfor brukes de så å si ikke i det private næringslivet? Er det noen som bruker norske skoler, norske skoleelever og norske lærere som brekkstang i kampen mot Microsoft og Bill Gates? Koste hva det koste vil? Og hvordan rimer evt. dette med kravene i Kvalitetskartet som er hengt opp på veggene i de aller fleste videregående skoler?

Jeg og flere andre har stilt slike spørsmål mange ganger, både i media, til folk i fylkeskommunene, til direktorat og departement. Svaret er stort sett – taushet. Og det rimer godt. De som har ansvaret for denne gjennomføringen, slipper stort sett de praktiske konsekvensene av det de har vedtatt.

Dårlig software eller datasammenbrudd i en privat bedrift eller i en stor statlig bedrift, får direkte og ubønnhørlige konsekvenser. Hvilke konsekvenser får det for en skole, for en klasse eller for en lærer at dataundervisningen ikke fungerer – og at elevene blir sittende og nettsurfe, spille eller chatte? Hvem bryr seg?

På 1980-tallet var jeg med på å digitalisere NVE i Oslo. Toleransen for dårlig software var null, og tilbakemeldingene fra ingeniørene var klare og høylytte hvis ting ikke fungerte. Dataleverandørene fikk svidd seg og flere av dem finnes ikke i dag. I det norske skoleverket anno 2006 dukker folk seg – eller posisjonerer seg.

Det er sjelden folk sier åpent det de sier på bakrommet, den faglige skoledebatten er tilsvarende. Og vi som skulle lære de unge kritisk tenkning! Det er også stort sett bare privatpersoner som Axel Bojer som tar ordet i debatten om den omfattende og haltende digitaliseringen i de norske skolene – og det skal han ha honnør for.

Men at han har problemer med å åpne sine syv-åtte år gamle MS word-filer, som han antyder, det tror jeg ikke noe på…