Formålsparagrafen og tilpasset opplæring

Dette er som forduftet i det nye forslaget fra Bostadutvalget. Hvordan kan det da ha seg at Bostadutvalgets forslag om å ta ut prinsippet fra formålsparagrafen skjer helt uten debatt?

Mangel på begrunnelser

For å ta det prinsipielle først: Alle forslag til endringer, særlig når det gjelder noe så fundamentalt som formålet for opplæringen av våre kommende generasjoner, bør begrunnes. Bostadutvalget gir dessverre ingen begrunnelser for forslaget om å fjerne prinsippet om tilpasset opplæring fra formålsparagrafen.

Utvalgets omtale av temaet begrenser seg til det nedenstående:

Utvalget mener tilpasset opplæring som prinsipp er like viktig som før, men tar hensyn til signaler om at dette skal omtales særskilt i opplæringsloven og ikke som del av formålet. I St.meld. nr. 16 sier Kunnskapsdepartementet at ”for å bidra til å tydeliggjøre prinsippet om tilpasset opplæring vil departementet i forbindelse med revisjonen av formålsparagrafen i opplæringsloven gjennomgå prinsippet om tilpasset opplæring og vurdere om det bør omtales særskilt og ikke som en del av lovens formålsparagraf”». (NOU 2007:6 Formål for framtida: 37)

Her finner vi ingen selvstendig begrunnelse for fjerningen av paragrafen, kun en henvisning til et politisk «signal» fra Kunnskapsdepartementet i Stortingsmelding nr. 16 (2006-2007 … og ingen stod igjen.

Kikker vi nærmere på denne stortingsmeldingen, så finner vi at det overhodet ikke gis noen begrunnelser for hvorfor man skal vurdere om prinsippet bør omtales særskilt, og ikke som en del av lovens formålsparagraf. Når det så langt ikke er presentert noen «særskilt» omtale av tilpasset opplæring så innebærer ikke dette en tydeliggjøring, men en svekking av prinsippet.

Kunnskapsdepartementet bør derfor få opp farten med å forklare hva denne ”særskilte omtalen” er for noe. Et forslag om fjerning av prinsippet om tilpasset opplæring i formålsparagrafen bør ikke presenteres for Stortinget uten at de annonserte nye særskilte bestemmelsene for tilpasset opplæring også presenteres.

Devaluering av tilpasset opplæring?

Jeg føler meg likevel ikke trygg på at det er dette som er i gjære. Forslaget om endring av formålsparagrafen bør sees i sammenheng med den omfattende endringen i forskrift til opplæringslova som ble gjennomført i forbindelse med innføringen av Kunnskapsløftet, gjeldende fra 1. august 2006. Da het det plutselig ikke lenger at «[e]levane har rett til å ta aktivt del av planlegginga, gjennomføringa og vurderinga av si eiga opplæring», slik det tidligere stod i § 4-11. Fra Utdanningsdirektoratet side har det blitt sagt at prinsippet nå er ivaretatt i ”prinsipper for opplæringa”, som det blir hevdet er like bindende som forskrifta.

Jeg er uenig. De nye bestemmelsene i prinsipper for opplæringa er mer vage og mindre synlige enn de tidligere bestemmelsene i forskrifta. Som sentralstyremedlem i Elevorganisasjonen med ansvar for politikk knyttet til læring og vurdering i perioden 2001 til 2003 holdt jeg en rekke foredrag for elever, lærere, byråkrater og politikere. Jeg tror knapt det var en gang jeg ikke brukte formålsparagrafen (§1-2) og forskriftas § 4-11 i en argumentasjonsrekke for at elevene har krav på økt elevmedvirkning. Satt sammen ga disse to paragrafene et slagkraftig argument for at opplæringen skal tilpasses den enkelte elev, og at dette i stor grad skal gjøres på elevenes premisser. Dersom dette nå også forsvinner fra formålsparagrafen vil jeg ikke lenger kunne bygge en like kraftfull argumentasjonsrekke med utgangspunkt i lovverket.

I forskningen finner jeg imidlertid minst like sterke argumenter som tidligere. Så hva kan grunnlaget for denne endringen være? Selv om det har vært fraværende i debatten om formålsparagrafen, har tilpasset opplæring vært debattert forholdsvis mye i Norge de senere årene. Et raskt søk på Utdanning.ws viser at ”tilpasset opplæring” er omtalt i mer enn 50 saker eller innlegg der, de siste tre årene. Det er stor enighet om at tilpasset opplæring er et av de vanskeligste målene for skolene å nå. I seg selv er dette en grunn til å frykte at prinsippet er i ferd med å miste oppslutning.

Noen vil muligens hevde at de finner støtte for ”nedtoningen” av tilpasset opplæring i det som har blitt skrevet om ”individualisering” av opplæringa det siste året. Blant annet har Peder Haug og Kirsti Klette pekt på at fellesskapet er viktig i undervisningen, og at det sterke fokuset på tilpasset opplæring de senere årene har ledet til en uheldig individualisering av opplæringen (Utdanning.ws, 09.11.2007). Disse forskerne har opplagt viktige poenger. Men så står det da ikke i den (ennå) gjeldende formålsparagrafen at opplæringen skal «individualiseres».

Forskjellen mellom individualisering og tilpasning er problematisert grundig av Erling Lars Dale og Jarl Inge Wærness i deres bidrag i boka ”På vei mot Kunnskapsløftet” som tidligere leder av Elevorganisasjonen Halvard Hølleland nylig har redigert. De peker på tilpasning av opplæringen i 1960- og -70 åra ble knyttet til individualisering, mens samarbeid har blitt knyttet til trivsel.

Samarbeidet innenfor fellesskapets rammer ble ikke knyttet til faglige mål og forventninger, men til en idé om trivsel i skolesamfunnet. Dale og Wærness argumenter for at dette synet ikke fikk gjennomslag i skolen, men at arven fra denne perioden har bidratt til at det i dag er stor forvirring om hva tilpasset opplæring er for noe.

Dale og Wærness argumenterer for at tilpasset opplæring må knyttes opp mot elevenes motivasjon. Ettersom elever har ulike evner og forutsetninger er lærerens oppgave å utfordre elevene, slik at de kan utvikle realistiske ambisjoner for egen opplæring. Slike ambisjoner utvikles best innenfor rammen av et arbeidsfellesskap, og ikke individuelt. Dale og Wærness’ etter hvert forholdsvis kjente syvdelte differensierte opplæringsløp, grundig presentert i boka ”Differensiering og tilpasning i grunnopplæringen” fra 2003, er en fin anskueliggjøring av hva tilpasset opplæring i praksis handler om.

En tilpasning av opplæringen bør gjøres på grunnlag av en forståelse av elevenes læreforutsetninger og evner (1), gjennom omarbeiding av læreplanmål til konkrete arbeidsplaner (2). Disse arbeidsplanene kan, men behøver ikke, være individuelle. I opplæringa bør det tas hensyn til hvilket nivå og tempo (3) elevene mestrer og hva slags organisering av skoledagen (4) som er best egnet.

Videre gjenspeiles tilpasset opplæring gjennom valg av læringsarenaer og læremiddel (5) og bruk av arbeidsmåter og arbeidsformer (6). Ikke minst bør det tas hensyn til hvilke vurderingsformer (7) elevene best får uttrykt egen kompetanse gjennom. Gjennom et slikt differensiert opplæringsløp utvikler elevene nye læreforutsetninger (1) for senere læringsarbeider.

Et hovedpoeng med en slik differensiert opplæring er at elevene skal oppleve variasjon innenfor alle kategoriene. Slik blir differensiering et virkemiddel for tilpasning av opplæringen til den enkelte elev. Det er slik prinsippet om tilpasset opplæring bør forstås, og etter min mening vil det være trist om dette prinsippet tas ut av formålsparagrafen, selv om det skulle bli erstattet ’lenger uti’ lovverket.

Så hva med å slenge dette prinsippet inn igjen i formålsparagrafen, foran det nå så ensomme prinsippet om samarbeid med hjemmet? I mine ører låter dette leddet mye bedre med følgende tilpasning: ”Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte elev. Skolen skal samarbeide med heimen”.

Artikkelforfatteren er tidligere sentralstyremedlem i Elevorganisasjonen og redaktør av boka ”Elevvurdering i skolen – grunnlag for kulturendring”.