Feil fokus
Norsk skoledebatt har en enestående evne til å flytte fokus bort fra skolens viktigste ressurs, nemlig læreren.
Hvis elevene ikke når opp til nasjonale mål eller i forhold til andre land, kommer fysiske eller organisatoriske momenter straks på banen: kortere lesetid, mer mat, mindre grupper, høyere lønn, mer klasseromsundrvisning og andre, lignede tiltak av instrumentell karakter. Dvs enda mer av det vi har prøvd og som ikke har skapt elever som kan lese, skrive og regne bedre enn før eller i forhold til sine jevnaldrende i andre land.
En autorativ, faglig trygg lærer som er god på klasse-/gruppeledelse skaper gode resultater, tilnærmet uavhengig av hvordan veggene i læringsarenaen ser ut. Vi vet også at bak de lukkede dørene i det privatiserte klasserommet har det oppigjennom årene foregått mye dårlig læring - skjult for innsyn og muligheter for forbedring. Men læreren må opplæres til å undervise i arenaer som er annerledes enn de selv opplevde.
Det blir helt galt å kaste lærere som stort sett bare kan klasseromsudnervisning ut i andre arenaer. Det er nemlig det som har skjedd i årevis, og som er grunnlag for mye av skepsisen til andre organisasjonsmåter. Skoler med enheter og baser, ikke åpne skoler, fungerer utmerket og gir mer ro og bedre resultater enn tradisjonelle.
Forutsatt at læreren kan denne formen, er faglig trygge og har forutsetninger for å lede.
