Et skoleeksempel på maktarroganse?

Debatten i media på slutten av fjoråret omkring obligatorisk 2. fremmedspråk i ungdomsskolen aktualiseres på nytt 18. januar. Da blir det høring om Høyres dokument 8 – forslag i Stortinget.

I dokumentet blir regjeringa utfordret til omkamp på et område som har skapt mye debatt siden kunnskapsminister Djupedal i fjor høst fortjenstfullt valgte å trekke tilbake kravet om et obligatorisk 2. fremmedspråk i ungdomsskolen.

Som fast leser av Aftenposten har jeg hatt anledning til å følge debatten nøye, og ut fra det jeg kan vurdere, er det grunn til å stille spørsmål ved om Aftenposten i denne saken har tilsidesatt den demokratiske meningsutveksling i en viktig sak.

Min antagelse ut fra alle de innlegg jeg har lest i denne avis i sakens anledning, er at vi her er vitne til en form for dekning av en viktig skolesak som lider under et demokratisk underskudd.

Mitt inntrykk er at denne debatten i media mer generelt er et skoleeksempel på at ledende, riksdekkende aviser her, nærmest ukritisk, løper en samfunns- og kulturelites ærend. Hvorfor dette skjer, og hva følgene av en slik maktarroganse kan bli for norsk skole, er forhold jeg finner det interessant å utvikle noen refleksjoner omkring her, og da sett fra et lærerperspektiv.

Mitt anliggende i det følgende er å gi landets kulturelle elite, som har fått god plass og tid til å føre sine argumenter omkring den aktuelle sak til torgs, en anledning til å kunne lytte til en erfaringsbasert argumentasjon og kritiske innvendinger i denne saken.

Det er et ”fortiet” og sørgelig faktum i denne debatten om 2. fremmedspråk at et markant flertall av lærerne i ungdomsskolen faktisk sa et klart nei til ”nyordningen” i forbindelse med Utdanningsforbundets egen høring om saken blant medlemmene. Bedre blir det ikke når Utdanningsforbundets ledelse selv finner det opportunt å se bort fra den kompakte lærermajoritets synspunkter!

Dermed utelukkes et begrunnet standpunkt fra debatten, med den følge at lærerne ikke får frem sin mening. Lærerne opplever at samfunnets maktelite effektivt dysser ned deres røst. Lærerperspektivet ties i hjel, noen andre vet best hva dette dreier seg om. Og det er med dette som utgangspunkt at en bedrevitende elite av velmenende har fått lede an i debatten. Uten nevneverdig kritikk har folk som ikke kjenner skolen innenfra formet den rådende oppfatning, og ropet på et 2. fremmedspråk har kunnet tilta i styrke.

Når lærerens kritiske blikk på saken ikke slipper til i media, er dette alvorlig, og bedre blir ikke bildet når media (bevisst?) fremstiller saken bare fra en side. En maktelite får i denne sak all den plass den trenger til å hevde sine interesser offentlig. Og det er slik Aftenposten som kulturavis svikter sitt oppdrag om å drive kritisk, balansert journalistikk.

Ved å tillate en slik debattform ”velger” avisen her å utelate en vurdering av de følger mer teori kan få for alle de elever som har behov for praktiske valgfag. Har Aftenposten satt seg inn i sakens realiteter, eller er avisen mer interessert i å ivareta en privilegert gruppes interesser?

Det er nå maktpåliggende at denne saken, slik de fleste lærere vurderer den, får anledning til å bli fremstilt i de offentlige fora, hvor debatten ennå føres.

Meningsytrere som ikke tråkker skoene av seg i skolestua til daglig, bør allikevel ha kunnskap om de overordnede skolepolitiske mål i en felles ungdomsskole. Et nytt obligatorisk fremmedspråk i ungdomsskolen er ikke en realitet jeg som lærer kan forestille meg iverksatt i praksis. Intensjonen er god, men den vil sannsynligvis drukne om den sjøsettes i klasserommets hav.

En skolepolitisk visjon er bra å ha, og visjonen om fremmedspråket er upåklagelig, men når konkrete forslag fremmes uten at forslagsstillerne har utviklet en intellektuelt sett redelig argumentasjon i sakens anledning, er det uttrykk for maktarroganse. Dette er etter min vurdering å bevisst føre en skolefaglig argumentasjon uten å overveie den helhet en slik nyordning skal kunne tilpasses. En stor gruppe elever blir dermed gisler i en ”kulturkamp”.

Det å gi rom til et nytt språkfag for ”alle”, gjøres på bekostning av teoritrøtte elever, som dermed mister arenaer og aktiviteter som i dag er en del av skolevirkeligheten. Erfaringsmessig vil flere timer teori i seg selv stenge flere elever ute, og økende mistrivsel, skulk og utagerende atferd blir ofte resultatet. Dette vet lærere. Det er derfor å håpe at Djupedal besinner seg i denne saken og lar skolene selv utforme valgfagstilbudet ut fra vide rammer, og i stor grad på elevens premisser.

Verdien av det praktiske arbeidets dannelse bør erkjennes, og kanskje nettopp av en statsråd som Djupedal. Derfor håper jeg vår nye statsråd er i stand til å lytte også til lærernes erfaringer når nytt valgfagtilbud nå er på trappene.

Ved å ville frata ungdommer muligheter til å utvikle seg innenfor en tradisjonell valgfagsordning, er vår kulturelle elite i ferd med å innføre en nyordning som underkjenner den praktiske kunnskaps verdi og samfunnsmessige betydning. Det vi da er vitne til er den akademiske kultur som vinner frem med sine særinteresser på bekostning av alle de av våre elever som også trenger noe annet og noe mer enn enda mer teori og teoretisk dannelse.

Fremmedspråkets ”talsmenn” mener at et ”nytt” språkfag for alle elever er nødvendig nå. I iveren etter å la 8. klassingen møte ”Faust”, utelukker debattantene samtidig elevens stemme.

Saksfremstillingen overser de uheldige utslag forslaget vil måtte medføre, og overlater til læreren å løse en utfordring han i utgangspunkt ikke ba om! En ting er sikkert: Vi er ikke alle akademisk anlagt i dette landet, og godt er det. I et lite land må norsk skole kunne ruste hver elev best mulig til deltakelsen i et fremtidig samfunns - og arbeidsliv. Derfor må en ”fellesskapsskole” også i framtida være romslig og fleksibel nok i sitt tilbud til å kunne favne ulike interesser og talenter.

Som lærer vet jeg noe om hvor forskjellige elever i vår ungdomsskole er. Bør ikke denne erkjennelsen av elevers forskjellige utgangspunkt være en nødvendig kunnskap å ha med seg og et premiss å ta hensyn til når skolens innhold og utforming skal diskuteres innenfor vårt skolesystems rammer?

Eller har kultureliten i denne debatten en skjult agenda? Dagens ungdomsskole umuliggjør kanskje foreldres ambisjoner på vegne av sine unge, håpefulle? Er dette egentlig en elitenes kamp i arbeidet med å få til et privatskolesystem, etter at det nok en gang viser seg at den offentlige skolen ikke holder mål?

Som lærer i ungdomsskolen har min kritiske stemme sin erfaring fra klasserommet. Når ”noen” inviteres til å utvikle sine visjoner i debatten om obligatorisk fremmedspråk i ungdomsskolen, kan det kanskje være greit å om media lar ”den andre”, som føler forslaget på kroppen, få rom for å fremstille den virkelighet som visjonen ønsker å tre inn i. Deler av vår samfunnselite fremstår derfor meget arrogant når den ikke forholder seg til og prøver sine argumenter i en dialog med skolevirkelighetens aktører.

Å argumentere ukritisk for nyordninger uten å lytte til tradisjonen er vel ikke noe som ellers kjennetegner kultureliten. En presumptivt saklig debatt som utelater den (skole) kultur som det ”fremmede” (språk) vil innta en plass i, er ikke verken demokratisk eller intellektuelt redelig.

(Artikkelforfatteren er lærer og doktorgradsstipendiat i Praktisk kunnskap)