Et lite hjertesukk

Lirker ut en tå av gangen fra varmen under dyna, og kjenner et gufs mot kroppen i det den er helt fri for dun og dynetrekk.

Tasser inn på badet, famler etter lysbryteren, og skvetter som alltid over hvor stor overgangen fra mørke til lys er. Foran meg henger min gamle venn speilet og minner meg på hvorfor det er lurt å holde kroppen i bevegelse, og jeg må puste helt ut for å passe inn i ramma.

For tredje gang denne måneden oppdager jeg for sent at det jeg påfører tannbørsten ikke er Colgate, men Aloe-vera krem for tørr hud og utelukkende ment å holdes på utsiden av kroppen. Smaken er for opplysningens skyld ikke lik. Vel overstått karrer jeg meg inn i stua på jakt etter hvor de enkelte klesplagg ble tilfeldig strødd ved innflyvningen mot loppekassa kvelden før, og det slår meg at dette trolig er slik Picasso ville ført i penselen "bombet ungkarsreir" etter 14 doble espresso og lite søvn siste uken.

"Hvorfor er kneipen grønn", tenker jeg og prøver å finne ut når den første gang var å finne i skuffen…..fant ut at det er en snau uke siden. Frokost blir dermed å stoppe på Esso for hastekjøp av ferdigpakke og ½ liter gul juice som mamma sier er bra for meg, men som smaker temmelig likt lukta av gymbagen.

Hangler gjennom nok en dag med folk som når meg til midt på kroppen, og forsøker å svare godt på spørsmål som for eksempel "hvor mange fyrstikker er det i en stor fyrstikkeske", og "hvor mye mener du jeg skal skrive når du sier at jeg skal skrive "nok"?". I en følelsesmessig cocktail som spenner fra oppgitt til beundrende svarer jeg så godt jeg kan.

I det hele tatt erfarer jeg stadig at jeg blir svar skyldig når jeg blir spurt om noe som for elevenes del er viktig, men som for meg ikke er noe jeg så for meg at jeg måtte vurdere.

På den ene siden har jeg lyst til å reager med irritasjon, men på den annen side kjenner jeg også en nysgjerrighet i forhold til hvor disse spørsmålene kommer fra.

Utenfor vinduet mitt ser jeg sola er i ferd med å legge inn årene, Ra`s vogn er nådd stallen igjen eller hvordan man nå enn velger å se på det. Saken er at det nærmer seg kveld.

Et kjapt blikk ned på pulten konstanterer det jeg egentlig visste allerede, nemlig at det fortsatt er plenty av ting det er forventet at jeg skal gjøre ferdig før jeg kan følge solas eksempel og ta kvelden.

Vel hjemme tvinger jeg beina opp trappa og inn til stress-less stolen foran tv`en. På bildeboksen er det redaksjon 1, og prekenen for dagen dreier seg om lærergjerningens mange sider og utfordringer. En kar fra et hjem med bladgull på toalettrullholderen og 900 Bjørnson på lønnsslippen årlig prediker sitt syn på meg (inndirekte) som et sytende og overbetalt vesen uten evne til å forstå hvor forferdelig privilegert jeg burde føle meg som tross alt har muligheten til å ta ut avspaseringen min sammenhengende om sommeren (uten forståelse for at jobben min i grunn ikke blir den samme uten barna til stede….men dog).

Kjenner at dette ikke er det jeg trenger akkurat nå og svitsjer heller over til en reprise av Opera og rusproblematikk.

Vel hensunket spør jeg meg selv om meningen med det hele, men innser i samme øyeblikk at jeg neppe er den rette å spørre om svar. Det er kanskje verdt en tanke; dette at vi ikke lenger alltid er i stand til å se hvor veien bærer og på sett og vis er prisgitt det som der og da føles som tilfeldigheter. Tilfeldigheter som jo er avgjørende for om vi føler vi når de målene vi setter for oss selv og for elevene.

Nå er det jo ingen hemmelighet at det å være lærer krever en høyt utviklet evne til å kunne improvisere, men så var det dette med "regelen og unntaket" da.

For snart et kvart århundre siden havnet jeg selv i skolepliktig alder. Jeg husker den var stor og ukjent, denne verdenen der bøker ikke lenger skulle leses av mor og man måtte lære å skrive navnet sitt selv. Det var på mange måter en skremmende verden, men samtidig var den også forutsigbar. Man visste for eksempel hva reaksjonen ville bli hvis man ikke fulgte reglene. Fru Jensens ord var lov, og en plass på gangen ut timen aldri lenger unna enn på andre siden av døra. Misforstå meg ikke, for min lærer gjennom helebarneskolen var et oppkomme av omsorg og kjærlighet for oss som ikke alltid husket reglene. Samtidig har aldri en varsom berøring på skulderen virket så bestemt, og når Fru Jensen sa stopp så stoppet man.

I dag virker konsekvensene mer som et forhandlingsspørsmål.