Er klimaforskningen solid?

I et stort oppslag i Aftenposten for 16.02 bagatelliserer Knut H. Alfsen med flere tilknyttet regjeringens klimakonsulenter de avsløringer som er kommet for dagen om IPPC ’s uredelige  praksis. De påstår at klimaforskningen er solid, og tar et sterkt oppgjør med skeptiske argumenter, men uten å presentere noen faglige begrunnelser. Det henvises til konsensus i IPCC-systemet, motargumenter er uansvarlige og uredelige. I det følgende vil jeg peke på fakta som er lite påaktet i den pågående debatt, men som er fundamentale for forståelsen av klimautviklingen på jorden.

Et grunnleggende spørsmål er: hvordan og når ble det faktum at klimaet endrer seg, oppdaget? For 200 år siden trodde man at klimaet alltid hadde vært uforandret. Men omkring år 1800 ble opprinnelsen til forekomst av store flyttblokker på fjelltopper heftig diskutert, og dette ble starten til forståelsen av jordens klimahistorie.

I et foredrag i den sveitsiske geologiforening i 1837  la Louis Agassiz frem omfattende bevis for «Landisteorien», og dette ansees som det avgjørende skille i klima-forskningen Tanken om at store deler av jorden hadde vært dekket av is var så dramatisk at det tok mange tiår før teorien ble akseptert. Louis Agassiz måtte flytte  til Canada for å få gehør, og her fant han et eldorado av bevis til støtte for teorien.

«Landisteorien» ble i Norge videre underbygget av Theodor Kjerulf, som bl.a. utforsket forekomster av strandlinjer og skjellbanker. Sammen med Michael Sars utarbeidet han en oversikt over «Om de i Norge forekommende fossile dyrelevninger fra kvartærperioden». Artene av skjell ble klassifisert i fem grupper, fra arktiske arter som i dag forekommer ved Svalbard, til arter som nå lever i Middelhavet!

I begynnelsen av 1870-årene utførte Axel Blytt studier av planterester i torvmyrer. Dette la grunnlaget for de såkalte Blytt-Sernanderske klimaperiodene i postglasial tid, dvs. tiden etter siste istid. Stubbe-myrene i høyfjellsstrøkene viste at skoggrensen i tidligere tider hadde ligget 250–300 m over nåtidens og støttet funnene fra skjellbankene. Interessant er det også at Blytt allerede i 1883 forsøkte å forklare årsaken til klimavekslingene med «Ændringer i jordbanens ekscentricitet». Han mente at dette førte til endringer i varmestrømmen fra solen, en teori som senere er utredet av Milutin Milankowich.

Spørsmålet om relativ og absolutt alder på avsetningene er sentral i geologisk forskning, og i 1884 kunne Gerhard De Geer påvise at avslutningen av istiden kunne dateres til 6800 f. Kr ved telling av årslag i leire avsatt på gammel sjøbunn. Etter hvert er det samlet inn store mengder med observasjoner som har gitt et meget detaljert bilde av klimavekslingene, ikke bare i postglasial tid, men også i tidligere geologiske perioder. Et viktig hjelpemiddel er studiet av mikrofossiler. Først kom pollenanalysen, innført av Lennart von Post i 1916 og som baserer seg på at hver planteart har et karakteristisk blomsterstøv. I prøver av sjøsedimentene er det nå mulig å registrere når landet ble bevokst av ulike vekster, for eksempel når korndyrking begynte i et område.

Skall av foraminiferer og andre organismer på havbunnen gir et godt supplement til tidligere metoder.Ytterligere forbedring av teknikken for temperaturmålinger skjedde da det ble oppdaget at forholdet mellom to oksygen-isotoper i vann er bestemt av omgivelsenes temperatur. Ved undersøkelser av dette forholdet, f.eks. i rester av skall, vil temperaturen i miljøet der organismen levde, kunne bestemmes mer nøyaktig.

Etter hvert som temperaturen steg etter istiden ble det varmt og fuktig klima, ikke minst i tropene. Dette førte til et miljø som fremmet alt liv på jorden. Plantelivet invaderte ørkener, og for eks. var det meste av Sahara dekket av vegetasjon og sjøer. Her lå Mega-Tchad som er den største ferskvannsjø som er kjent. I denne tiden for 5- 10000 år siden utviklet menneskeheten sin kultur fra jegere og samlere til jordbrukere og håndverkere. Dette skjedde i områder som ble tørrere etter hvert som temperaturen sank, og som nå i stor grad må betegnes som halvørkener. Utstrakt utbygging av vanningsanlegg forlenget bosettingen i mange områder langt inn i historisk tid.

Også i tidligere interglasialtider, som Eem (for ca 125 000 år siden), var det et varmt og fuktig klima. I en periode levde det flodhester, neshorn og løver til og med i London-området. Selv om det helt midlertidig var raske klimaendringer også i varmeperiodene, står det fast at høyere globale temperaturer helt overveiende har ført til et bedre miljø over hele kloden.

I vikingtid/tidlig middelalder var det et varmere klima enn nå, med korndyrking på Grønland, og skoger på Island. Siden den kalde periode under den lille istid for ca 250 år siden har det vært en sprangvis økning av temperaturen. Temperaturen steg så til ca 1940. I de følgende 40 år ble det sluppet ut ti ganger så mye menneskeskapt CO2 som i hele perioden forut for 1940, men temperaturen sank! Dette faktum alene bør være tilstrekkelig belegg for å slå fast at økning av CO2 har liten effekt på endring av global temperatur.

Påstanden om global katastrofe på grunn av global oppvarming er høyst tvilsom. Den bygger på meterologiske scenarier, og er like lite troverdige som langtidsvarsler, fordi modellene bygger på de samme antagelser. Dersom en modell skal gi troverdig resultat må ikke bare de grunnleggende årsakene være kjent, men vektleggingen av dem må også beregnes. Siden årsakene til klimaendringene i  stor grad er ukjente, sier det seg selv at slike scenarier er av liten verdi.

Det synes å være enighet om at  årsakene til klimaendringer er kompliserte. Det er påvist en rekke faktorer som medvirker til å påvirke klimaet. Det er derfor ulogisk å påstå at en ubetydelig faktor som økning i luftens CO2-innhold alene skal forårsake global katastrofe.

Alt vi vet om endringer i det globale klimaet stammer fra 150 års geologisk forskning. I de siste 2,6 millioner år har det vært istid i 90% av tiden. Under istidene har det overveiende vært global tørke ned til de subtropiske sonene. Den postglasiale perioden viste hvordan oppvarming førte til et fuktig og godt miljø i alle klimasonene. Klimaforskningen slik den presenteres i media er derfor alt annet enn solid, og i beste fall villedende. Konklusjonen blir: at endringene i klimaet i vår tid i helt overeveiende grad er naturlige, slik som de kontinuerlige endringene i tidligere tider.