En tvangstrøye av møter og samarbeid

Etter som årene går, blir man mer og mer rutinert som pensjonist, og mer og mer bevisst på at man lite vet om dagens skole. Med den hastigheten utviklingen i samfunnet, inkludert skolen, nå har, må jeg innrømme at mye av det jeg kan lese i bladet Utdanning virker fremmed. Meningsberettiget er man selvsagt ikke lenger. Jeg håper allikevel at bladet gir meg spalteplass til et lite hjertesukk.
 
Alt det som er innført i skolen de senere årene, har det virket? Er det effektivt? Praktiseres det daglig, eller er det bare honnørord og fine begreper?
Jeg tillater meg, i all min elde, å hevde som min mening at det viktigste for en god og effektiv læring er et godt læringsmiljø.
 
Det ble i sin (og min) tid sagt å avhenge først og fremst av at primærbehovene var dekket. Jeg håper at jeg ikke må forklare dagens pedagoger hva primærbehovene er.
 
Dernest kom det an på forholdet mellom lærer og den enkelte elev og klasse, det som med et av dagens moteord heter "kjemien". Lærerens måte å legge frem stoffet på, og hans valg av arbeidsmåter for elevene var selvsagt viktig.
 
I dette sto læreren fritt, han kunne velge etter hva slags klasse han hadde, og hvilken metode han selv hadde lettest for å formidle til elevene. Etter min gamle erfaring var dette uhyre gunstig for læringsmiljøet i de klassene jeg hadde glede av å undervise.
 
Dagens metoder virker ikke naturlig for mine gamle øyne. Lærerne arbeider i en tvangstrøye, den surres rundt dem i form av utstrakt møtevirksomhet og påtvunget samarbeid, om det er naturlig eller ikke. Tvangstrøye er i alle fall ikke det som hadde gitt meg trivsel og glede på arbeidsplassen.