En ny utdanningspolitikk?

Utdanningspolitikken har vært en hovedsak i valgkampene både i 2001 og 2005. Når vi nå har fått en ny rød-grønn regjering og en kunnskapsminister fra SV som sammen med Høyre har markert seg som det fremste ”skolepartiet”, er forventningene store. På denne bakgrunn kan det spørres: Har vi fått en ny utdanningspolitikk eller videreføres i hovedsak den politikk som har vært ført?

Allerede i kap. 1 i Soria Moria-erklæringen slås det fast at regjeringen vil ”styrke det offentliges ansvar og rolle innen sentrale velferdsoppgaver som helse, omsorg og utdanning”. Og litt senere: ”Vi ønsker ikke markedsstyring og markedstenkning der markedet ikke fungerer”.

De mange nyliberale styrings- og utdanningsreformene på de siste 15 år, med bred politisk støtte også av de nåværende regjeringspartiene, har imidlertid hatt stor tro på at markedet ville fungere også på utdanningsområdet. Utdanning har langt på vei vært underlagt den samme styringslogikk som produksjonsbedrifter med vekt på kvantifiserbare resultater som mål for kvalitet.

Begreper med forankring i økonomi har ukritisk blitt anvendt også på utdanning. Særlig høyere utdanningsinstitusjoner har blitt tvunget til å agere som aktører i et utdanningsmarked med krav om inntjening innenfor et resultatbasert finansieringssystem. Utdanning oppfattes som et viktig virkemiddel i den økonomiske politikken.

Den mest iøynefallende endring så langt er retorikken. Regjeringen har valgt å snappe høyresidens nøkkelbegrep i omtale av skole og utdanning, nemlig kunnskap og kunnskapssamfunnet. Utdannings- og forskningsdepartementet er omdøpt til Kunnskapsdepartementet, og Øystein Djupedal troner som vår første kunnskapsminister. Det skal altså føres en alternativ politikk, men med den samme retorikken.

Kunnskap og kunnskapssamfunnet har lenge vært et politisk honnørbegrep internasjonalt. EU-kommisjonens dokument ”Towards a Europe of Knowledge” fra 1997 introduserte kunnskapsbegrepet nært knyttet til tanken om å utvikle et felles europeisk utdanningsområde. Forestillingen om kunnskap og et kunnskapsbasert samfunn er nær knyttet til en globalisert og konkurranseutsatt økonomi. Bologna-erklæringen fra 1999 som Norge sluttet seg til, sikter mot å realisere et felles europeisk område for høyere utdanning innen 2010.

I all hovedsak innførte den norske Kvalitetsreformen for høyere utdanning fra 2001 denne handlingsplanen der hovedelementene er felles system med studiepoeng, ny karakterskala, nytt gradssystemet og etablering av nasjonalt kvalitetssikringssystem (NOKUT). Så langt viser evaluering av reformen at den mer er blitt en kvantitetsreform enn kvalitetsreform der forskningen settes under press blant annet innenfor et telleregime og et nytt publiseringssystem.

Om en ser bort fra mer eller mindre planlagte utspill fra kunnskapsministeren om bordbønn i skolen, foreldres evne til å oppdra barn, antall obligatoriske fremmedspråk i ungdomsskolen og krav til generell studiekompetanse, så er det i spørsmålet om private skoler og i noen grad i spørsmålet om nasjonale prøver at regjeringen til nå klarest har markert en ny politikk.

Når det gjelder private skoler, har det imidlertid både historisk og nåtidig vært politisk enighet om at private skoler har en plass i vårt utdanningssystem, men det har vært uenighet om omfang, ideologisk fundament og grad av støtte fra det offentlige. Med en midlertidig lovendring vil regjeringen nå stanse veksten i antallet friskoler og prioritere den offentlige skolen i samsvar med Soria Moria-erklæringen.  

Viktig nok, særlig når det gjelder presset for å etablere videregående private skoler. Men til tross for økning i private grunnskoler og videregående skoler i perioden etter 1985, særlig de senere år, er det fortsatt bare ca. 2,1 % av elevene i grunnskolen og ca. 5 % i videregående skoler som går i private skoler.

Valgfrihet for foreldre og elever som nå omtales som ”brukerne”, og private skoler som virkemiddel for å sette offentlige skoler under press, har vært et viktig element i den nyliberale utdanningspolitikken. I et internasjonalt perspektiv er imidlertid gjeldende friskolelov moderat. Det viktigste er at det er mulig å opprette frittstående skoler som er identiske med de offentlige skolene. Men retten til godkjenning er betinget av at det ikke medfører vesentlige problemer for vertskommune eller vertsfylke (§2-1), og skolene skal ikke kunne ta utbytte av driften eller overføre overskudd til eierne (§6-4 a).

I forhold til markedisering av høyere utdanning med konsekvenser også for lavere utdanningsnivå, er det et paradoks at det nå vises muskler i forhold til å stoppe den ”lille” markediseringen, mens den ”store” går upåaktet hen.
Den ”store” markediseringen innebærer en politikk der utdanningen ”moderniseres” innenfor en New Public Management-tenkning.

Utdanning innordnes og underordnes den globale markedsøkonomien, med tilpasningen til et ekspanderende internasjonalt arbeidsmarked i rask endring. Nasjonal utdanningspolitikk, enten det er målstyring som styringsprinsipp, Kvalitetsreformen eller innføring av nasjonale prøver, har langt på vei vært en tilpasning til politikk fra overnasjonale premissgivende aktører som WTO, Verdensbanken, OECD og EU.

Når det gjelder nasjonale prøver, har den rød-grønne regjeringen etter en pause nå bebudet nye prøver fra høsten 2007 i matematikk, norsk og engelsk. Resultatene skal være offentlig tilgjengelig for skoleeiere, lærere, elevene og foreldrene, men ikke slik at det skjer en rangering av skolene. Prøvene skal bedre knyttes til læreplanen og være lettere å rette. Vel og bra.

Det overordnede politiske argument for nasjonale prøver er imidlertid som før at de er nødvendige for kvalitetsforbedring. Nasjonale prøver skal gi informasjon om elevenes læringsutbytte og inngår dermed som ledd i et omfattende kvalitetssikringssystem. ”Prøvene skal brukes til å måle kvalitet” uttaler Djupedal (VG 28.03.06). Men dette er et meget begrenset mål på kvalitet, og egentlig bare en stikkprøve på elevenes læringsutbytte med de mange feilkilder slike stikkprøver har. Sammen med annen informasjon kan likevel nasjonale prøver, med sin vekt på sammenligninger med andre land, gi nyttig informasjon og være ett av flere korrektiver.

De nasjonale prøvene i Norge, selv i modifisert utgave, er et resultat av OECDs virksomhet knyttet til å dokumentere den faktiske situasjon, primært i medlemslandene. PISA (Program for International Student Assessment) er komparative tester i utvalgte basisferdigheter som OECD anser som særlig viktig. Det er derfor ikke tilfeldig at prøvene omfatter en begrenset del av skolens virksomhet, nemlig lesing, skriving, matematikk og engelsk.

For OECD som en organisasjon for økonomisk utvikling og samarbeid, er utdanningens kvalitet først og fremst knyttet til dens betydning for økonomiske vekst og utvikling. Den nye globale markedsøkonomien krever mobile, innovative, endringsdyktige og motiverte elever, studenter og senere arbeidstakere. For å møte disse utfordringene er erkjennelsen at grunnleggende basisferdigheter i skriving, lesning, matematikk og språk er av avgjørende betydning. Basisferdigheter gir grunnlag for mer spesifikk opplæring og videre spesialisering. Nasjonale prøver kan dermed oppfattes som en harmonisering og standardisering av lavere utdanningsnivå for bedre å kunne forberede for høyere utdanning.

Som kjent skjer det nå en omfattende harmonisering og standardisering av høyere utdanning innenfor Bologna-prosessen, der Norge er med. Prosessen er nært forbundet med EUs hovedmål fra toppmøte i Lisboa i 2000 om å gjøre Europa til ”verdens mest konkurransedyktige økonomi”. Nasjonale prøver kan dermed forstås som en viktig en del av et markedsliberalt styringsregime der utdanningens nytte- og støttefunksjon i den nye globale økonomien vektlegges.

Vi ser her en top-down endringsstrategi når nasjonale prøver sees som del av Kunnskapsløftets kvalitetssystem. Kunnskapsløftet som reform tar primært ikke utgangspunkt i barns behov og deres oppvekstmiljø, men hva som kreves av høyere utdanning og i neste omgang den konkurranseorienterte økonomien. Det er denne reformen regjeringen i Soria Moria-erklæringen uten forbehold vil ”forsterke hovedtrekkene i”.

Mange spørsmål kan reises.
Hvordan vil regjeringen forholde seg til den videre oppfølging av Bologna-prosessen? Hvilken posisjon vil den innta i det videre arbeidet med Gats-avtalen, der særlig høyere utdanning blir gjort til en handelsvare? I historisk perspektiv har utdanning i vårt politiske system stort sett blitt oppfattet som så viktig at den har vært skjermet fra markedet. Kravet er nå at skolen må frambringe kunnskap og kompetanse som markedet etterspør.

Markedstrykket har invadert oss i en alles kamp mot alle med lovprisning av konkurranse. Utstøtningsmekanismer er i ferd med å få sosial aksept, enten det er i realityserier eller i idolkonkurranser.

I dette perspektiv må det konstateres at regjeringen så langt ikke har maktet å fronte en alternativ utdanningspolitikk. Den viderefører i hovedsak markedsstyringens mål, logikk og virkemidler.