Elevvold og Utdanningsforbundets virkelighetsoppfatning
Gjennom de seineste ti åra har en rekke nyhetsoppslag i pressa (nylig igjen i Dagbladet) redegjort for en skremmende og eskalerende utvikling av elevers voldelige atferd mot lærere.
Hele tida har sentrale representanter for Utdanningsforbundet privatisert problemene. Et typisk utsagn er Helga Hjetlands i Dagbladet den 31.3.04: "Jeg tror ikke det nødvendigvis er flere sanksjonsmuligheter lærerne nå skriker etter. Det er mer et rop om råd og tiltak gjennom etterutdanning og kompetanseheving." Lite har åpenbart endret seg i Utdanningsforbundets ledelse siden den gang. For i Dagbladet 29.1.2010 ber nestleder Ragnhild Lied lærerne øve, "slik at de vet hva de skal gjøre når eleven slår"! På oppfølgende spørsmål fra intervjuer utdyper Ragnhild Lied dette med at man for eksempel må trene på hva man skal gjøre i etterkant av volden både overfor lærer og voldelig elev. Men typisk nok: "Utdanningsforbundet ønsker ikke å gjøre dette til noe pålegg", siden det ifølge Ragnhild Lied er stor forskjell på skolene. Riktignok sier hun også at det er viktig å jobbe forebyggende, men om det skal gå ut over det lokale og private plan sier hun ingenting om.
Har Utdanningsforbundets ledelse ennå ikke skjønt at volden i skolen skyldes helt andre forhold enn den enkelte lærers oppførsel og evne til å takle volden på stedet og i etterkant? Volden i skolen henger sammen med en generell demontering av lærernes posisjon i samfunnet både lønnsmessig og prestisjemessig.
Volden henger sammen med "løse" undervisningsmetoder, som Utdanningsforbundet i årevis har hyllet uten motforestillinger, undervisningsmetoder med komplisert og sårbar logistikk og med dårlig mulighet til oppfølging av den enkelte elev.
Volden i skolen henger sammen med en demontering av en tidligere generell skolekultur som innebar en viss respekt for virksomheten i skolen. Denne kulturen er forvitret ettersom krav til akseptabel atferd og innsats hos elevene er relativisert bort. Det fins så godt som ingen allmenne, samfunnsbestemte sanksjoner og konsekvenser lenger for frekkhet, gi-blaffen-mentalitet, juks og fravær - bare enkelte lokale.
Volden mot lærere henger også sammen med en altfor sjenerøs aksept av sterke foreldres innvirkning på skolen og forsvar av egne barns atferd, nær sagt uansett hva barnet foretar seg. Alt dette har fått utvikle seg uten at Utdanningsforbundets ledelse noen gang har hatt merkbare motforestillinger.
Tiltakene Utdanningsforbundet har støttet, har som nevnt hele tida gått på forbedring av den enkelte lærer. Derfor har heller ikke Utdanningsforbundets ledelse hatt kritiske innspill til TV-serier om skolen av den typen TV-Norge presenterte i fjor, og som vi gjenfinner i NRKs "Klasse 10B" i år. For begge programmene spiller på ønsket om forandringer på det private plan - på hva man kan oppnå ved hjelp av såkalte "superpedagoger".
Den naturlige konsekvens av støtten til innføring av "superpedagoger" vil være at skoleverket bare ansetter lærere som i tillegg til nødvendig utdanning, kan treffe elevene hjemme med høy "kulhetsfaktor", som gjerne går på utseende, alder og elevgodtatt væremåte, og som i tillegg gis ressurser og muligheter langt ut over det deres "vanlige" kolleger må klare seg med. En slik skole kan man selvfølgelig få til, men den vil koste. Lærernes karrieretid blir da omtrent som for ballettdansere, for i en optimal kulhetssetting er folk over 45 knapt verd å satse på. Men når utvalget av aksepterte lærere blir så smalt, blir rimeligvis også en tilstrekkelig rekruttering til yrket tilsvarende krevende - og dyr.
Litt fagforeningsproblematisk blir det kanskje også om Utdanningsforbundet konsoliderer de tanker og ideer det hittil har viftet med for å forbedre skolen? Slike tanker og ideer vil i så fall innebære en temmelig svekket solidaritet med flertallsgruppa av trivielle, ukule og alderstegne medlemmer som har betalt fem - seks tusen i årskontingent, og som i tillegg har måttet gjøre så godt de har kunnet innenfor de ofte problematiske rammer deres fagforening hittil har vært interessert i å stable på beina for dem.
En billigere og trolig også lettere gjennomførbar strategi ville det være om Utdanningsforbundet gikk inn for en gjengs og enhetlig skolekultur med regler og holdninger som gjaldt like mye for vestkant som for østkant, for Halden som Hammerfest, regler som kunne hegne om lærerne i alle aldre og fasonger, føre til godt læringsmiljø og gjøre det attraktivt å jobbe i skolen igjen. Det behøver ikke nødvendigvis bety et pugg-helvete og gjeninnføring av spanskrør, slik motstandere av selv forsiktige oppstramminger gjerne skremmer med.
Har Utdanningsforbundets ledelse ennå ikke skjønt at volden i skolen skyldes helt andre forhold enn den enkelte lærers oppførsel og evne til å takle volden på stedet og i etterkant? Volden i skolen henger sammen med en generell demontering av lærernes posisjon i samfunnet både lønnsmessig og prestisjemessig.
Volden henger sammen med "løse" undervisningsmetoder, som Utdanningsforbundet i årevis har hyllet uten motforestillinger, undervisningsmetoder med komplisert og sårbar logistikk og med dårlig mulighet til oppfølging av den enkelte elev.
Volden i skolen henger sammen med en demontering av en tidligere generell skolekultur som innebar en viss respekt for virksomheten i skolen. Denne kulturen er forvitret ettersom krav til akseptabel atferd og innsats hos elevene er relativisert bort. Det fins så godt som ingen allmenne, samfunnsbestemte sanksjoner og konsekvenser lenger for frekkhet, gi-blaffen-mentalitet, juks og fravær - bare enkelte lokale.
Volden mot lærere henger også sammen med en altfor sjenerøs aksept av sterke foreldres innvirkning på skolen og forsvar av egne barns atferd, nær sagt uansett hva barnet foretar seg. Alt dette har fått utvikle seg uten at Utdanningsforbundets ledelse noen gang har hatt merkbare motforestillinger.
Tiltakene Utdanningsforbundet har støttet, har som nevnt hele tida gått på forbedring av den enkelte lærer. Derfor har heller ikke Utdanningsforbundets ledelse hatt kritiske innspill til TV-serier om skolen av den typen TV-Norge presenterte i fjor, og som vi gjenfinner i NRKs "Klasse 10B" i år. For begge programmene spiller på ønsket om forandringer på det private plan - på hva man kan oppnå ved hjelp av såkalte "superpedagoger".
Den naturlige konsekvens av støtten til innføring av "superpedagoger" vil være at skoleverket bare ansetter lærere som i tillegg til nødvendig utdanning, kan treffe elevene hjemme med høy "kulhetsfaktor", som gjerne går på utseende, alder og elevgodtatt væremåte, og som i tillegg gis ressurser og muligheter langt ut over det deres "vanlige" kolleger må klare seg med. En slik skole kan man selvfølgelig få til, men den vil koste. Lærernes karrieretid blir da omtrent som for ballettdansere, for i en optimal kulhetssetting er folk over 45 knapt verd å satse på. Men når utvalget av aksepterte lærere blir så smalt, blir rimeligvis også en tilstrekkelig rekruttering til yrket tilsvarende krevende - og dyr.
Litt fagforeningsproblematisk blir det kanskje også om Utdanningsforbundet konsoliderer de tanker og ideer det hittil har viftet med for å forbedre skolen? Slike tanker og ideer vil i så fall innebære en temmelig svekket solidaritet med flertallsgruppa av trivielle, ukule og alderstegne medlemmer som har betalt fem - seks tusen i årskontingent, og som i tillegg har måttet gjøre så godt de har kunnet innenfor de ofte problematiske rammer deres fagforening hittil har vært interessert i å stable på beina for dem.
En billigere og trolig også lettere gjennomførbar strategi ville det være om Utdanningsforbundet gikk inn for en gjengs og enhetlig skolekultur med regler og holdninger som gjaldt like mye for vestkant som for østkant, for Halden som Hammerfest, regler som kunne hegne om lærerne i alle aldre og fasonger, føre til godt læringsmiljø og gjøre det attraktivt å jobbe i skolen igjen. Det behøver ikke nødvendigvis bety et pugg-helvete og gjeninnføring av spanskrør, slik motstandere av selv forsiktige oppstramminger gjerne skremmer med.
