Digital dannelse en kilde til distraksjon?

Imidlertid kommer det nå meldinger om at den nesten ubegrensede tilgangen til datamaskin og Internett har ført til at mange elever har store problem med å konsentrere seg om det de skal lære, og kritiske røster uttaler til media at det var et stort feilgrep å innføre bærbare pc-er i klasserommene. Slike uttalelser kommer både fra lærere, foreldre, og faktisk også fra elevhold. Jon Olav Strand, politiker i Vest-Agder sier for eksempel til NRK Sørlandet: "Hvis man sitter i klasserommet med full tilgang til Internett med msn, Facebook og nettbyer, så blir det umulig å drive skikkelig undervisning".

Statistikk over Internettbruken ved en større videregående skole en tilfeldig dag høsten 2007 viser for eksempel at elevene bruker det sosiale nettstedet Nettby atskillig mer enn de bruker skolens læringsplattform og fagnettsteder. Mange lærere vil sikkert si at disse tallene støtter opp under den erfaringen de har gjort seg i klasserommene. Elevene titter på skjermen og skriver, men det er ikke nødvendigvis historienotater som noteres i historietimen.

Lærerne er i grunnen nokså maktesløse i situasjonen – oppfordringer til konsentrasjon virker en stund, men for mange elever er fristelsene på nettet uimotståelige så lenge maskinen står på og læreren ikke ser skjermen. Et effektivt alternativ er å ”være politi” og forby all bruk av pc i historietimen, men hvis alle lærere løser problemet ved hjelp av totalforbud, vil det føles meningsløst for elevene å dra med seg datamaskinen til skolen i det hele tatt.

Mange skoler vurderer eller har allerede satt i verk tiltak for å stenge tilgangen til de verste distraksjonskildene. Noen steder har man innført løsninger der en klasse kan stenges ute fra Internett i de periodene læreren ønsker det, andre steder forsøker man å stenge tilgangen til de mest brukte sosiale nettstedene. Datafrie dager forsøkes også noen steder. Enkelte elever opplever imidlertid at de nærmest er avhengige av tilbudene på nettet, og vil bruke mye energi på å omgå stengslene.

I en undersøkelse vi har gjennomført med 238 begynnerelever ved videregående skoler i Møre og Romsdal har vi undersøkt elevenes kompetanseprofil i forhold til ulike ikt-verktøy. Resultatene kan bidra til å belyse problemstillingen nærmere.

Vi fant at elevene har betydelig kompetanse når det gjelder underholdning og kommunikasjon og det er egentlig et gode. Men skolens mål er å gi elevene en bredere digital kompetanse. For eksempel viser diagrammet at den mest basale regnearkferdigheten, nemlig å sette opp en summeringsformel, bare beherskes av 30 prosent av elevene. Undersøkelsen viser at regneark er et av de svakeste områdene når det gjelder elvers ferdigheter. Også når det gjelder andre vanlige digitale verktøy har skolen en oppgave i å bringe elevene opp på et tilfredsstillende nivå. Men digital kompetanse innebærer mer enn ferdigheter i bruk av digitale verktøy.

I mange definisjoner av digital kompetanse brukes i tillegg begreper av typen digital dannelse. Vi finner følgende definisjon av digital dannelse på Wikipedia: En definisjon ... orientert mot de kulturelle aspektene ved digital dannelse kan gis med utgangspunkt i Wilhelm von Humboldt. Dannelse … dreier seg om «å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning». Den digitale dannelsen oppstår dermed i det vi benytter ikt for å realisere Humboldts dannelsesideal. Med andre ord, digital dannelse kan forstås som «å knytte selvet til verden ved hjelp av ikt».

Undersøkelsen vår viser at elevene har god kompetanse i bruk av lynmeldinger som msn. Det må bety at nesten alle elever er vant med å bruke lynmeldinger til å holde kontakt med andre mennesker. Lynmeldinger og sosiale nettsteder knytter dermed ”selvet til verden ved hjelp av ikt”, og det er vel det samme som digital dannelse i Humboldtsk forstand. Da kan det være et tankekors at mange skoler gjør sitt aller beste for å blokkere for den digitale dannelsen elevene faktisk utøver i sin bruk av sosiale nettilbud.

Imidlertid viser både vår undersøkelse og statistikken over nettbruken med all mulig tydelighet at elevene ikke har behov for videreutvikling av ferdighetene på verktøy for kommunikasjon og sosialisering. Elevene bør heller lære seg å begrense bruken av slike verktøy til situasjoner når den er passende.

Men bør elevene begrenses eller kan de lære å begrense seg? Det siste er vel en bedre løsning for livet utenfor og etter skolen, ja faktisk også i skolen. Erfaringene så langt tyder på at skolen står overfor store utfordringer når det gjelder å håndtere elevers sosiale aktivitet over nett. Det er godt mulig at restriksjoner av noe slag vil være nødvendig som et middel til å hjelpe elevene med å nå de andre kompetansemålene vi finner nedfelt i skolens læreplaner. På den annen side bør verktøyene for sosial aktivitet på nett kunne utnyttes i undervisningen. Pc-en har gitt oss store pedagogiske utfordringer vi ikke tror det fins noen fasitløsning på, og det skal bli interessant å se hvordan skolen, lærerne og elevene vinner erfaringer og får utnyttet de digitale mulighetene på lengre sikt.

Artikkelforfatter Anne Karin Wallace arbeider ved Molde videregående skole og Høgskolen i Molde og Ola Bø ved Høgskolen i Molde.