Det er KS som arbeidsgiver vi har mistillit til

Det kan pekes på mange korsveier i nyere norsk skolehistorie, men kimen til konflikten vi nå befinner oss i er å finne i Kristin Clemets tid som utdannings- og forskningsminister i Bondevik II-regjeringen. Det er viktig å minne om at det ikke bare var overføring av arbeidsgiveransvar for lærerne fra staten til KS i januar 2003 Høyres statsråd Clemet sto for. Med dette på plass fikk hun i gang prosjektgruppen som forberedte det som skjedde i juni 2004, opprettelsen av Utdanningsdirektoratet. Her fikk kommunene sine opplæringsdirektører som er Utdanningsdirektoratets forlengete arm. Som aktører spiller disse en betydelig rolle i utformingen av lokal utdanningspolitikk, ansettelse av rektorer, utforming av skolebygg og ikke minst et ansvar for å iverksette føringer fra Utdanningsdirektoratet og i samarbeid med KS. Med denne premissen følger da at rektor ofte blir målt opp imot kriterier fra Utdanningsdirektoratet og KS, og han/hun blir pianisten i denne melodien. Derfor blir det feil av Skolelederne å hevde at avstemningsresultatet er et uttrykk for at lærerne har mistillit til landets rektorer. Etter 10 års erfaring med KS som arbeidsgiver kan vi konkludere med at det er KS som arbeidsgiver vi har mistillit til. Rektor blir i beste fall bare det lokale uttrykket for denne mistilliten.

 Utdanningsdirektoratet har i løpet av disse årene komplisert ting i skolene. Det såkalte Kunnskapsløftet ble innført i hastefart. Det har vært et stort antall innspill, rundskriv og forskrifter som har vakt frustrasjon i skolene. For eksempel midt i skoleåret 2007 trakk Utdanningsdirektoratet vurderingssystemet i tvil og uttalte at Blooms taksonomi ikke lenger kunne benyttes og at man måtte finne på noe nytt. Dette skulle gjøres lokalt, på hver skole! Findelt karakterskala, med 3+, 4/5 og så videre, kunne heller ikke benyttes. Det ble innført en ekstrakarakter i norsk med alt merarbeid dette ga. Et annet kjent eksempel som skapte kontrovers var tilfellet der direktoratet ga en elev medhold i at han ikke kunne vises ut av klasserommet etter å ha forstyrret undervisningen fordi han hadde krav på – nettopp, undervisning. Det har videre kommet pålegg om at det det er sluttvurdering som er viktig, at fravær ikke skal gå utover fagkarakter, dokumentasjonshysteriet (tidstyvene) er også velkjent og kommer også fra Utdanningsdirektoratet. Jeg kunne og burde ha fortsatt, men jeg tror dere vet hva jeg sikter til. Direktoratet er også et redskap for detaljstyring av lærerne.

 Så går man alt dette nærmere etter i sømmene, ser man at KS og Utdanningsdirektoratet er to sider av samme sak: Kristin Clemets skolepolitikk. Både KS og Utdanningsdirektoratet har maktet det kunststykke å bryte ned lærernes tillit til landets utdanningsmyndigheter. Det er opplagt at dette har forringet arbeidsforholdene i skolen. Enkelte prøver å peke på lærerne og si at vi må heve vår kompetanse, ta etterutdanning og bli bedre. Det er vel og bra det, men jeg tror en betydelig del av hovedansvaret må legges på KS, Utdanningsdirektoratet og en del rikspolitikere.

Det er ikke for sent å ansvarliggjøre skolebyråkratene og politikerne. Styringsdokumentene ligger der. Nå er det viktig å være våkne og på plass for nå skal delutredningen for fremtidens skole legges fram (av et utvalg der ingen lærere fra grunnskole eller videregående skole var representert så langt jeg kan se). Nå kan det ikke komme mer som forverrer situasjonen for skolearbeiderne og elevene som trenger den beste bagasje de kan få før de skal ut i en mer kompleks verden enn noen gang tidligere.