Den vanskelige oppdragelsen

Dessverre er nok dette noe som går igjen i den historien, og som er et stadig tilbakevendende tema. Også i dag, også i skolen og samfunnet for øvrig.
 
I disse tider med globalisering og mediepåvirkning forsøker mange foreldre å få sine barn til å føle ansvar. Ansvar for verdens barn, ansvar for sult og fattigdom, ansvar for aidsproblematikken, ansvar for miljøet rundt oss, global oppvarming. Dette er ofte godt utdannete, velmenende foreldre.

Vi møter foreldrene som naboer, i demonstrasjonstog, på TV, jeg nevner, for å ta et eksempel, i Frokost-tv på NRK 1 forleden dag. Da var miljøagentene der, tre 11-åringer med lik t-skjorte, anført av en kvinne på midten av tredveårene med idealismen lysende ut av øynene, med et varmt, dominerende blikk på barna. Det er mange av dem, kvinner og menn.
 
Jeg tror vi skal tenke litt over det vi kan kalle normal oppvekst, og normale prosesser som alle barn går gjennom:
Hovedprosessen vi går gjennom på vår vei fra barn til voksen er følgende: Som barn ser vi ut fra oss selv til dekking av egne behov. I løpet av barne og ungdomsårene skal vi gradvis bli kjent med oss selv, hvem vi er, og så skal vi, også gradvis, snu fokus og se oss selv i forhold til andre. Så skal vi justere oss til andre.

Dette er en lang prosess. Den fordrer personer av forskjellig kjønn rundt oss, vi utvikler oss også som kjønnsmennesker. Den fordrer gode rollemodeller vi kan bryne oss på, og den fordrer riktig grensesetting. Og den trenger tid.
Vi skal etter hvert stå på egne bein med egne synspunkter. Mange skolefolk har hatt foreldre på telefonen som lurer på om det er riktig at du har sagt det og det i klassen. Eller får det på foreldremøter. Eller får familier medbrakt advokat på foreldremøter. Eller får høre det av et eller flere foreldrepar at en er upopulær blant elevene, at elevene synes en er en dårlig lærer, mens en selv har en annen opplevelse av det.

Fatt mot, og tenk igjennom om det er riktig. Forklar så prosessen barna gjennomgår til foreldrene. Barnet har kanskje tatt noe du sier ut av sin sammenheng i prosessen med å stå på egne bein med egne vurderinger, og sier egentlig at det ønsker feedback på sine synspunkter samt omsorgen og oppmerksomheten det får ved en krangel. Dessuten får barnet, ved krangelen, anledning til å løsrive seg fra deg og dine synspunkter på ting. Anstrengende tider for foreldre, og lærere, for tas ikke den konflikten hjemme, går det ut over læreren.

Derfor er det også slik for oss lærere at lager en elev bråk på skolen, er det vesentlig å se på hjemmeforholdene. Å vurdere elevens totalsituasjon, også i samråd med foreldrene. Det kan vi kvie oss for, men det er viktig. Når vi møter bråk får vi ikke se bare negativt på det, vi skal ta det positivt at elevene er så trygge på oss at de tør å ta det ut på oss. Så får vi ta det opp hjemme.
 
I løpet av barne- og ungdomstiden skal podene gjennom et par andre prosesser også. De skal gjennom en personlig grensesettingsprosess, hvor de lærer seg å sette grenser for hva de gjør. Det fordrer at de gjør ting, ut ifra seg selv, at de gjør gale streker, og at vi er der som foreldre og lærere så vi får kommentert det de gjør. Satt grensen, gitt normen.

Vi må tilbringe tid sammen med barna, og være på siden av ungdommen, så vi ser og er der. Begrepet kvalitetstid er et farlig begrep, fordi mange dermed kan bruke for lite tid sammen med barna. De skal gjennom en ansvarsprosess. De skal ta ansvar.

Hva sier ofte eldre mennesker om ungdommen? De er slappe, tar ikke ansvar etc. Vi får huske på at den naturlige gangen i en slik prosess er å fri seg fra ansvar først, fri seg fra foreldrepålagt ansvar, for så siden å ta ansvar for det man har ansvar for, seg selv og sitt liv. Så kan en utvide ansvarsområdet sitt. En må ta ansvar ut ifra seg selv.
 
Det er viktig at prosessene gjennomgås når det er naturlig for barna og ungdommen. Dette for at lærdommen skal sitte riktig. Barn skal få være barn, og barn skal ikke pålegges for stort ansvar. Ungdom får få lov til å være ungdom.
Vi skal huske på at det er noe som heter weltsmerz. De kraftige følelsene vi får i fortvilelse over verdens ulykker. Hvor fortvilte vi kan bli når vi ikke kan klare å ordne opp i verdens skjeve gang. Eller når vi har kjærlighetssorg. Der skal vi huske på at det er naturlig å utvide følelseslivet vårt i denne perioden, og at det vi gjør når vi kjenner på de følelsene som fortvilelse etc. er å utvide følelseslivet vårt til andre områder, og at følelsesbearbeiding er å kjenne på følelsene våre, ofte flere ganger, før de legger seg til ro.
 
Noe av det vanskeligste for oss i den perioden disse prosessene gjennomgås er at en skal ta standpunkt til sitt eget liv, og finne begrunnelsen for det, og hvilken retning en skal gå. Det kan føre til selvmordstanker bl.a.
 
Vi har fått et annerledes samfunn, med mye og rask endring. Generasjonene er kanskje ikke så mye sammen som før. Vi møter stadig nye utfordringer, og kanskje et lite oversiktlig samfunn. Tv, video, Internettsamfunnet er stadig endring. Vi får stadig nye inntrykk, og svært mange barn og unge har i tillegg mindre foreldrekontakt enn før.

Det fører til at vi lagrer mer av tanker og følelser enn i det enklere samfunnet vi hadde før. Det gjelder alle, menn og kvinner, barn og unge. Forutsetningen for å få gjennomgått våre prosesser, og å få bearbeidet våre tanker og følelser er sosialisering. Det er kontakten med foreldre, naboer, venner etc. Det er å bry seg, vise seg fram så andre blir trygge på en, tørre å snakke, lufte tanker og følelser, og at de takles tidlig, på lavt, nært nivå. Gjør vi det så slipper vi kanskje skyteepisoder på skoler etc., blind vold, mye kriminalitet etc.
 
Fordi vi ikke gjør det i tilstrekkelig grad har vi fått noe vi kan kalle delvis gjennomgåtte prosesser, og forsinkete prosesser. Derfor får vi blind vold etc.
 
Det har aldri vært enkelt å være foreldre, og vi gjør så godt vi kan de fleste av oss. Men vi må prioritere, og alltid ha dette i bakhodet. Og til slutt huske på at i løsrivningen skal de vinne, og vi tape litt.