«Er ungdommene våre sosiale, asosiale eller noe helt annet?»

• Dette debattinnlegget om unges sosiale liv på nettet ble først publisert på folkeskolen.dk

Vi er mange tenåringsforeldre som kjenner oss igjen i situasjonen: De unge trekker inn på rommet sitt og sitter konstant foran skjermen. Kanskje ser de ikke så ofte venner, og de har vanskelig for å være til stede sammen med oss i rommet, fordi de er opptatt på telefonen. Lektor ved Århus Universitet, Malene Charlotte Larsen, skriver i sin doktoravhandling at mange unge har opplevelsen av å «være sammen», til tross for at de sitter alene på rommet sitt.

De kan virke som om de har masser av kontakt, og likevel er de helt alene. De har ikke mange avtaler og kan nærmest virke asosiale.

Vi spør oss selv: «Hvorfor ser de ikke vennene sine oftere? Er de ensomme? Det var da ikke slik da jeg var ung» osv. Mens ungdommene selv sier: «Jeg har det fint, jeg har bare ikke behov for å treffe noen.»

Hvorfor kan det være vanskelig å forstå de unge og deres sosiale/asosiale liv? Dette er et evig spørsmål som alltid har vært med å øke antallet grå hår hos den eldre generasjonen. Snakker vi om det samme?

Min forklaring på fenomenet handler om grunnleggende forskjellige perspektiver på det å være sosial. Min generasjon (foreldrene) er vokst opp med fotball på løkka, vi hadde avtaler om å møtes for å leke sammen, vi så de samme TV-programmene osv. Slik er det fysiske samværet sementert i vår forståelse av det å være sosial. Og mange av oss mener nok at det morsomste vi har gjort, er ting vi har gjort sammen med andre rent fysisk.

Dagens unge har naturligvis vært med på mye av det samme, men i løpet av de siste 30 årene har vi også hatt en rivende teknologisk utvikling. Særlig har de såkalte «sosiale nettverk» hatt stor betydning for de unges perspektiv på sosialt samvær. Med de sosiale nettverkene har det oppstått nye måter å være «sammen» på, og nettverkene oppfyller mange av de samme behovene som det fysiske samværet oppfyller.

Malene C. Larsen har i fem år undersøkt unge menneskers kommunikasjon på nettet. Hun skriver at de unge ikke nødvendigvis skjelner klart mellom å være «online» og «offline», og hun utdyper det slik:

«Avhandlingen min viser hvordan hyppig fremsatte dikotomiske forskjeller mellom online/offline, ekte/uekte, virkelig/uvirkelig osv. ikke gir særlig mening når det gjelder vennskap og sosialt samvær på Internett.»

Slik jeg ser det, peker Larsen her på et meget sentralt funn, fordi det imøtegår den grunnleggende antakelsen som mange i foreldregenerasjonen nok har, at det er bedre å være fysisk sammen enn å møtes på nettet. Motsetningen mellom å være online/offline er altså oppløst for de unge. På bakgrunn av dette forundrer det neppe at det kan være litt vanskelig å forstå de unges syn på hva det vil si å være sosial. Og slett ikke hvis man i tillegg tenker på alle de andre utfordringene som ligger i det å være tenåring.

En ny forståelse av hva det vil si å være sosial? En av utfordringene når vi snakker om sosialt samvær, er å avgrense de ulike fellesskapene.

I den sosiale læringsteori, som har vært den ledende teorien i analyser av fellesskap, er ett av utgangspunktene for sosialt samspill at man er fysisk til stede i samme rom. Her er det altså enkelt å avgrense fellesskapet i forhold til hvor mange muligheter det er for digital deltakelse. Man kan si at det finnes et grunnleggende premiss som er annerledes for digitale fellesskap. Det er sjelden tale om avgrensede digitale eller fysiske fellesskap, men at de eksisterer side om side og supplerer hverandre kontinuerlig.

Det krever altså en ny teoretisk forståelsesramme å forstå det sosiale samspillet på nettet, for eksempel de sosiale nettverkene. Forståelsesrammen skal både kunne avgrense fellesskapet, slik at vi vet hva vi snakker om, og i tillegg skal den være fleksibel nok til å kunne håndtere de mer flytende måtene vi deltar på digitalt.

Her har Klaus Rehsted ved Aarhus Universitet en interessant vinkel. Han snakker om fellesskap på nettet som er avgrenset av en “transparent hinne” der informasjon kan trenge både inn og ut. Janus Aaen ved Aarhus Universitet beskriver det slik: «Medlemmene av fellesskapet trekker på ressurser og relasjoner utenfor hinnen, og de identifiserer seg med de trygge relasjonene og undersøkelsen av den felles gjenstanden innenfor hinnen.»

Så vidt jeg kan se, er dette et meget godt bilde på hvordan de «digitale felleskap» og «sosiale fellesskap» kan fungere side om side, interagere med og supplere med hverandre. Slik kan teorien om de digitale fellesskap som en «transparent hinne» både innkapsle dem som reelle fellesskap og samtidig fange opphevelsen av motsetningene mellom online/offline og det uvirkelige / det virkelige.

Jeg argumenterer altså verken for at de unge er sosiale eller asosiale, men noe helt nytt. Slik jeg ser det, har vi ikke et klart begrep for å fange dette nye, men teorien om den «transparente hinne» kan kanskje bringer oss tettere på de unges perspektiv.

Dette fører meg tilbake til begynnelsen og bekymringene for de unges sosiale liv. Mitt utgangspunkt er at forståelsen for de unges perspektiv er nødvendig, både for den gode dialog og for en personlig aksept av våre barns sosiale liv.

Så for ikke å ende opp som en av de to sure gubbene i Muppet Show, må vi nok erkjenne at det har oppstått en ny form for sosialt liv, og at den er i full gang med å utfordre hva det vil si å være sosial. Vi er nødt til å akseptere at det har oppstått nye måter å være sosial på, men personlig vil jeg nok fortsette med å reklamere for kjødets gleder.

• Innlegget er oversatt fra dansk til norsk av Ståle Johnsen.

  Hele innlegget kan du lese på forfatterens blogg