Familietype og skoleprestasjoner

Skoleprestasjonene til barn som bor like mye hos far og mor ligner mye mer på skoleprestasjonene til barn som bor sammen med begge foreldre, enn på dem som bor hos bare én forelder. Analysen er basert på en landsomfattende undersøkelse fra 2002, som omfattet ca. 6000 ungdomsskoleelever.

Hvilken betydning har det for barnets skoleprestasjoner om barnet bor sammen med både mor og far, eller bare sammen med én av dem? Hvordan kommer barn av foreldre med delt omsorg ut? Har de bedre eller dårligere resultater enn de som bor fast sammen med den ene av foreldrene?

I internasjonal, særlig i amerikansk forskning, har man lenge vært opptatt av temaet familiestruktur og skoleprestasjoner. Samsvaret i resultatene fra de ulike studiene er stort: Barn som bor sammen med begge foreldre gjør det bedre på skolen enn de som bor sammen med bare den ene (Amato, 2001). Selv om denne forelderen etablerer seg med ny partner hjelper det lite på skoleprestasjonene. Faktisk skårer den sistnevnte gruppen dårligst av alle gruppene (Reifman m.fl., 2001).

I Norge har oppmerksomheten i slike studier først og fremst vært rettet mot de sosiale og emosjonelle følgene av at mor og far lever atskilt, mens skoleprestasjoner har inntatt en mer beskjeden plass. Det gjelder Breidablikk og Meland (1999), Nævdal og Thuen (2004), og Olweus og Breivik (2005). Resultatene i de norske undersøkelsene er i hovedsak de samme som i de internasjonale: Barn av foreldre som er gift eller bor sammen, presterer bedre enn barn av enslige foreldre. Alle de tre nevnte norske undersøkelsene er basert på regionale utvalg (fra henholdsvis Sogn og Fjordane og Hordaland).

I denne kronikken tar jeg utgangspunkt i en landsomfattende undersøkelse (kalt Ung i Norge), som ble gjennomført i 2002 og omfattet elever på ungdomsskolen og i videregående skole. Kun den første gruppen (nesten 6000 elever) er med her. Spørreskjemaet ble fylt ut i klassen. Svarprosenten var ca. 90. Ungdommene ble, blant mye annet, spurt om resultatene fra siste karakteroppgjør i fagene norsk, engelsk og matematikk. Elevene skulle også oppgi hvem de bodde sammen med på undersøkelsestidspunktet. Delt bosted mellom far og mor var ett alternativ.

Skoleprestasjonene til barn med delt bostedsløsning er så vidt jeg vet, ikke undersøkt tidligere. Trolig er det fordi denne typen bostedsløsning er lite utbredt. Det gjelder også i Norge, men andelen norske barn som bor like mye hos mor som hos far øker. Mens 4 prosent av skilte foreldre praktiserte delt bosted i 1996, gjaldt det 8 prosent i 2002 (Kitterød, 2002). Det er derfor god grunn til å se nærmere på denne gruppens skoleprestasjoner.

Det store flertallet av elevene i undersøkelsen bor sammen med begge foreldrene (72 prosent). Om disse er gift eller samboende går ikke fram. 11 prosent bor enten sammen med bare far eller sammen med bare mor, mens 10 prosent lever i stefamilier. I de fleste tilfeller er det mor som har etablert seg på nytt (86 prosent). Delt bosted er den minst utbredte bostedsløsningen, og gjelder hver tjuende elev. I undersøkelsen tilsvarer det 281 personer.

Varierer standpunktkarakterer med familietype?
Karakterene i undersøkelsen er basert på elevenes egenregistrering. Det er alltid knyttet usikkerhet til selvrapporterte karakterer. Dårlig eller selektivt minne kan føre at noen rapporterer bedre resultater enn de faktisk har. Tester bekrefter at selvrapporterte karakterer ofte har et positivt avvik i forhold til resultater hentet fra skolens egen oversikt (Losnegard, 2005). Rimeligvis vil elever med dårlige karakterer ha mest grunn til å ”pynte på” resultatene.

Standpunktkarakterer avspeiler klasselærernes vurdering av elevens prestasjoner og innsats gjennom hele semesteret, er mindre situasjonsavhengige enn eksamenskarakterene og under vanlige omstendigheter også mindre utsatt for tilfeldigheter. På den andre siden kan standpunktkarakterer være influert av andre typer vurderinger enn av de rent faglige (ibid.: 29). Det kan virke både i positiv og negativ retning. Undersøkelser viser at lærere ofte forventer mindre av elever av enslige forsørgere enn av dem som vokser opp sammen med begge foreldrene (Battle, 1997: 163). Det samme gjelder minoritetsspråklige barn (Özerk, 2003).

Barn som vokser opp i hjem med to foreldre skårer høyest både i norsk og matematikk, men i engelsk blir de slått av elevene med delt bosted. Den sistnevnte gruppen er også den som skårer nest best i norsk og matematikk. Med unntak av matematikk er forskjellene mellom de to gruppene så små at vi ikke kan legge veldig stor vekt på rangeringen.

Tredje beste skår har de som bor sammen med enten mor eller far, mens de som bor sammen med én av foreldrene, som har etablert seg i et nytt forhold, kommer dårligst ut av alle. I de siste to tilfellene er avviket i forhold til ”toppskårergruppen” ganske stort.

Differansen mellom gruppen med høyest og gruppen med lavest skår varierer for de ulike fagene. Størst er forskjellen i matematikk. Her er skillet nesten en halv karakter (0.46). I norsk og engelsk er differansen henholdsvis 0.28 og 0.29. At matematikk viser større variasjon enn språkfagene, stemmer godt med resultatene fra andre undersøkelser I sin studie av læringsutvikling og faglig funksjonsnivå blant 2500 norske 9. og 10.-klassinger (1998-2000) finner for eksempel Birkemo ingen signifikante forskjeller i norskfaget mellom elever fra samboende og særboende foreldre, men i matematikk gjør han det. De som bor sammen med både mor og far skårer høyest (2002:110). Svake resultater i matematikk blir ofte forklart med at skilsmisser fører til en ”feminisering av familien”, siden det gjerne er far som flytter ut. Dette gir seg angivelig særlig utslag i forhold til å tilegne seg teknologiske, matematiske ferdigheter, og har presumptivt størst konsekvenser for guttene.

Betydningen av foreldrenes utdanning
Når temaet er sammenheng mellom familietype og barns skoleprestasjoner, må vi alltid spørre hvor mye av variasjonen i resultatene som skyldes andre sider ved elevenes sosiale og økonomiske bakgrunn enn det som har med familiesammensetning å gjøre. Er det foreldrenes atskilthet, enten den har eksistert fra barna ble født eller inntraff senere fordi mor og far skilte lag, som forårsaker svakere skoleprestasjoner? Eller skyldes resultatene andre forhold, for eksempel at familier med enslige foreldre ofte har dårligere råd enn foreldrepar? Og hva med foreldrenes utdanning? Det sistnevnte er vanligvis den enkeltfaktoren som er best egnet til å forutsi elevenes skoleresultater. Gitt at det er mer vanlig at skilte og enslige foreldre har lav utdanning enn ”parforeldre”, kan det snarere være mangelen på utdanning enn familietype som fører til at disse elevene skårer dårlig.

I dataanalysen har variabelen utdanning bare to verdier: lav (videregående skole eller lavere utdanning), og høy (universitet eller høgskole). Det er en slående likhet i foreldrenes utdanningsbakgrunn for dem som bor sammen med begge foreldrene og de som bor like mye hos far og mor. I begge gruppene har cirka en tredel av foreldrene universitets- eller høgskoleutdanning. Men tallene som ligger til grunn for prosentueringen av den siste gruppen er små (253 og 256), og beheftet med større usikkerhet enn for sammenligningsgruppen og de øvrige gruppene. En utdanningsvariabel med flere verdier ville kunne gitt et mer detaljert bilde av hvilke eventuelle utdanningsforskjeller som fins mellom de samboende foreldrene og foreldrene som har delt bostedsløsning. Kanskje ville også forskjellene mellom disse to gruppene og de andre to blitt mer markert med en mer findelt utdanningsvariabel.

At far og mor har studert ved universitet eller høgskole er minst vanlig når foreldrene har etablert seg på nytt i stefamilier, mens gruppen hvor mor og far lever alene (uten ny samboer/ektefelle) kommer midt i laget. Det er ubetydelig forskjell mellom fedrene og mødrenes utdanningsnivå, det gjelder alle gruppene.

Foreldrenes utdanning og elevenes skoleprestasjoner
Vi skal nå se hvordan foreldrenes utdanning slår ut i forhold til barnas skoleprestasjoner. Denne gangen dreier det seg om elevenes eksamenskarakterer. På grunn av plasshensyn er bare mors utdanning tatt med. Mors utdanning er i mange studier det foretrukne mål på ”foreldrenes utdanning” (for eksempel i Raum, 2003.)

Ved å sammenligne de horisontale forskjellene for hvert fag finner vi hvilken effekt (statistisk sett) mors utdanning har på elevenes prestasjoner. For eksempel er det 17 prosent flere elever med 5-ere og 6-ere blant dem som bor sammen med begge foreldrene og har en mor med høy utdanning enn for dem som bor sammen med begge foreldrene, men har en mor med lav utdanning (44 versus 27 prosent).

Generelt viser tabellen at elever som har en mor med universitets – eller høgskoleutdanning gjør det bedre enn elever som har en mor med videregående skole eller lavere utdanning. Det gjelder uten unntak – for alle de fire familiegruppene og i alle tre fagene. De fleste, men ikke alle sammenhengene er signifikante (det vil si ikke tilfeldige). Når gruppene er små og prosentforskjellene mellom dem små, er de sjelden signifikante. Nøyaktig samme mønster som for mors utdanning og skoleprestasjoner, avtegner seg for øvrig når det gjelder fars utdanning, men tallene er ikke tatt med her.
Med ett unntak gjør mors utdanning alltid størst utslag for barna som bor sammen med begge foreldrene. Også for de andre gruppene er differansen mellom barn av mødre med høy utdanning og barn av mødre med lav utdanning, tydelig. Minst utslag har mors utdanning for dem som vokser opp i stefamilier. Det kan ha sammenheng med at andelen som får fem eller seks er såpass liten (utslaget blir følgelig mindre) i denne gruppen.

Hva så med type familie eleven bor i? Hvilken effekt har det på sjansen for å få karakteren 5 eller bedre? Svaret finner vi ved å holde mors utdanning konstant, det vil si sammenligne resultatene vertikalt (for dem som har mødre med henholdsvis lav eller høy utdanning innenfor de ulike fagene). Prosentdifferansen nederst viser hvor mye variasjon familietype skaper. Det synes som om familietype betyr mer for skolepresentasjonene til dem som har en mor med universitets- eller høgskoleutdanning enn for dem som har en mor med lav utdanning. Det kan skyldes at det blant de sistnevnte er mye lavere andel elever som oppnå 5 og 6. Muligheten for variasjon blir dermed mindre.

Med ett unntak får barna som bor sammen med begge foreldrene best resultater, uansett om mor har lav eller høy utdanning, og uansett fag. Barn som bor like mye sammen med mor som med far, kommer oftest på andre plass. De som vokser opp i stefamilier kommer oftest på fjerdeplass.

Matematikk er faget hvor det er minst variasjon (med unntak av norsk for dem som har en mor med lav utdanning). For dem som har en mor med høy utdanning varierer andelen som skårer 5 eller 6 med 13 prosentpoeng. I toppskårergruppen, som i dette tilfellet faktisk er barn som bor sammen mor eller far alene, oppnår 45 prosent 5 eller 6. Men forskjellen til de neste to på rangstigen er ubetydelig (44 og 41). Dårligst ut kommer barn som bor i stefamilier, hvor 31 prosent oppnår 5 og 6 i matematikk. Men tallene for prosentueringen av alle andre grupper enn de som bor sammen med begge foreldrene, er små og må derfor tolkes med forsiktighet.

Resultatene gir ikke grunnlag for å si hvilken av de to faktorene mors utdanning og familietype som betyr mest for elvenes skoleprestasjoner. Det ville definitivt være interessant å vite, og bør være en utfordring for videre forskning.

Avslutning
Dataanalysen, som er basert på en landsdekkende undersøkelse, viser at barn som bor sammen med begge foreldre gjør det gjennomsnittlig bedre på skolen enn barn som lever i andre typer familier. Resultatet stemmer godt med resultatene fra internasjonal forskning.

Det nye og kanskje mest interessante med analysen er at barn som bor like mye hos hver av foreldrene kommer så godt ut i forhold til skoleprestasjoner. Skoleresultatene deres ligner mye mer på resultatene til barn som bor sammen med begge foreldre, enn på resultatene til barn som bor sammen med bare den ene av foreldre. Barn med foreldre som har valgt delt bostedsløsning utgjør således en klar nummer to når skoleprestasjonene i de fire familietypene rangeres, og i noen tilfeller (engelsk) er de best.

I tillegg til praktiske forutsetninger (først og fremst at den geografisk avstanden mellom foreldrene ikke er for stor), stiller delt bosted og delt omsorg ofte store krav til samarbeidet mellom far og mor (Skretting Lunde, 2001: 138). Undersøkelser tyder på at de som velger et slikt alternativ ofte er velutdannede og ressurssterke foreldre. Det dreier seg gjerne om fedre som har deltatt aktivt i omsorgen for barna før skilsmissen, og som derfor har gode personlige forutsetninger for å fortsette å ivareta omsorgen for barnet. Fedre som har inngått avtale om delt bostedsløsning har dessuten gjennomsnittlig høyere inntekt enn fedre som velger eller som ender opp med andre løsninger.

Ifølge Skretting Lunde (ibid.) er det særlig fars utdanning som slår ut i forhold til hvem som velger løsningen med delt bosted. Også våre resultater viser at det er foreldre med høy utdanning som velger denne omsorgsordningen. Det synes med andre ord å dreie seg om en nokså selektiv foreldregruppe.

Trolig er det en viktig forklaring på barnas skoleprestasjoner, men ikke nødvendigvis hele forklaringen. Løsningen med delt bosted kan også tenkes å fungere som en ressurs i seg selv. Kanskje gir det foreldrene mer interesse for og tid til å engasjere seg i barnas skolearbeid enn når mor og far bor sammen og eventuelt har en mer diffust ansvarsdeling. Slik kan foreldreressurser i kombinasjon med delt bostedsløsning oppveie og kan hende til og med vende den belastningen foreldrenes atskilthet ofte (men ikke alltid) representerer, til en positiv virkning for barnas skoleprestasjoner.

Litteratur
Amato, Paul R.: Children of Divorce in the 1990s. I Journal of Family Psychology, vol. 15 no. 3, s. 355-370. (2001) 
Battle, Juan: Academic Achievement Among Hispanic Students From One – Versus Dual-Parents Households. I Hispanic Journal of Behavioral Sciences, vol. 19 no. 2, s. 156-170. (1997)
Birkemo, Asbjørn: Læringsmiljø og utvikling. Universitetet i Oslo: Akademika AS/Unipub AS. (2002)
Breidablikk, Hans Johan og Meland, Eivind: Familieoppløsning i barndom – helse og helseatferd i ungdommen. I Tidsskrift for Norsk Lægeforening nr. 16; 119: 2331-5. (1997)
Losnegard, Gaute: Etnisk sammensetning og skoleprestasjoner. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. (2006)
Lunde Skretting, Elin: Skilte foreldre, felles barn: en kvalitativ studie av foreldres valg av delt omsorgsordning. Trondheim: ALLFORSK, Universitetssenteret Dragvoll (1999)
Nævdal, Folkvard og Thuen, Frode: Residence Arrangements and Well-being: A Study of Norwegian Adolescents. I Scandinavian Journal of Psychology, vil. 45, s.363-371. (2004)
Raaum, Oddbjørn: Familiebakgrunn, oppvekstmiljø og utdanningskarrierer. I Raabe, Mona (red): Utdanning 2003: ressurser, rekruttering og resultater. Oslo: Statistisk sentralbyrå, Statistiske analyser nr. 60. (2003)
Reifman, Alan og Villas, Laura, m.fl.: ”Children’s Divorce in the 1990s: A Meta Analysis. I Journal of Divorce & Remarriage, vol. 36 (1/2), s. 27-33 (2001)
Thuen, Frode: Livet som deltidsforeldre. Fagbokforlaget (2004)
Özerk, Kamil: Sampedagogikk. En studie av de norskspråklige og minoritetsspråklige elevenes læringsutbytte på småskoletrinnet i L-97-skolen. Oplandske bokforlag (2003)

Artikkelforfatteren er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).