Danskene kvitter seg med krigstraumet

Lidegaard har tatt doktorgraden på et tema relatert til den andre verdenskrigen. Han har også skrevet det bindet som omhandler denne perioden i flerbindsverket om dansk utenrikspolitikk.
 
Hvilken stilling skulle Danmark ta til Hitlers Tyskland på 1930-tallet? Uansett hvordan en snudde og vendte på det, mente danskene den gangen at den nøytrale linjen var den eneste holdbare.
 
Etter at Hitler kom til makten, ga språkforskeren og politikeren Hartvig Frisch i 1933 ut boka "Pest over Europa". Der hevdet han at det var de totalitære systemer - fascisme, kommunisme eller nazisme - som var hovedfienden, ikke Tyskland. Det ville være like farlig som et overfall om en av disse -ismene fikk fotfeste i Danmark.
 
Nøytralitet
Da danskene i 1940 skjønte at tyskerne hadde noe på gang nordover, regnet de med at det dreide seg om et angrep mot Norge, og at dansk jord bare ville bli brukt som base for tyske militæroperasjoner lenger nord.
 
Og da tyskerne kom 9. april, inngikk danskene en avtale som resulterte i at det etter hvert ble dannet en samarbeidsregjering skulle ha full styring innenlands. Regjeringen påtok seg å holde ro og orden i landet. Danmark var dermed ikke i krig med Tyskland.
 
Tyskerne anerkjente Danmarks uavhengighet og landets grenser. Til forskjell fra Norge fungerte det danske samfunnsmaskineriet under okkupasjonen. Statsadministrasjonen ble ikke nazifisert. Danske offiserer kunne fritt velge om de ville gå i tysk tjeneste på Østfronten.
 
Tyskerne kom underveis med krav, men ble hver gang møtt med beskjeden at hvis tyskerne presset gjennom sine ønsker, ville regjeringen gå av.
 
"Norske tilstande"
Mot slutten av 1941 bar studenter som protesterte mot samarbeidsregjeringen, plakater med krav om "norske tilstande", dvs. at det måtte reises motstand mot okkupasjonsmakten.
 
Utover i 1942 økte motstanden. Det toppet seg 29. august 1943 da tyskerne krevde at regjeringen skulle erklære unntakstilstand. Det skulle være forbud mot at flere enn fem personer møttes, det ble forbud mot streik, pressesensur skulle innføres, det skulle opprettes hurtigdomstoler som kunne idømme dødsstraff for sabotasje.
 
Dette kunne ikke regjeringen gå med på og den gikk av, men det ble bestemt at de væpnede styrker ikke skulle gå til motangrep. Det lyktes imidlertid marinen å senke deler av flåten før tyskerne avvæpnet de danske styrkene.
 
Jødene var nå i en utsatt posisjon. Og i en mirakuløs aksjon ble sju tusen jøder fraktet over til Sverige. Heller ikke de halvt tusen jødene som var i konsentrasjonsleiren Theresienstadt ble sendt til utryddelsesleirene.
 
Etter regjeringens avgang overtok departementssjefene administrasjonen av landet. Lidegaard sier at det aldri ble et nazistisk styre i Danmark. Etter krigen ble det derfor ikke noe rettsoppgjør av den typen en fikk i andre okkuperte land.
 
Vendepunktet
Det har i lang tid ikke vært god tone i det offisielle Danmark å anerkjenne de motstandsaksjonene som fant sted under krigen. De som sto bak, var kommunister, ble det sagt. Lidegaard hevder imidlertid at denne beskrivelsen bare gjelder første del av krigen. I siste fase av okkupasjonen var det de borgerlige gruppene som dominerte motstandskampen.
 
Da man i Danmark i august 2003 mintes at regjeringen hadde gått av seksti år tidligere, hevdet statsminister Anders Fogh Rasmussen at det var på tide at motstandskampen under krigen, fikk den oppmerksomhet og anerkjennelse den fortjener.
 
Lidegaard forteller at etter Fogh Rasmussens tale vil "alle" dansker fra krigens tid stå fram som motstandsfolk, om de så bare hadde sunget nasjonalsangen under krigen. Ja, til og med sønner av motstandsfolk påberoper seg i dag ære.
 
Bokflom
Utdanning spurte Lidegaard om det var riktig observert at det den siste tiden er kommet en flom av bøker med den danske motstandskampen som tema.
 
- Ja, det er riktig. Nå er det kommet bøker om kollaboratørene, de økonomiske profitørene, om "stikkerdrapene" (likvidasjonene), tyskertøsene og om dansker som kjempet på tysk side på Østfronten. Det foregår også en stor diskusjon om hva man kunne ha gjort annerledes. Kunne danskene ha gjort som i Norge, der kongen forlot landet? sa Lidegaard.