Danning over bord

Den svenske pedagogen Ellen Key sa: «Dannelse er det som sitter igjen når du har glemt alt det du har lært». Danning er et ullent og kanskje svulstig begrep. Synonymene danning og dannelse brukes om hverandre, og hvorfor jeg bruker det første, vil jeg komme tilbake til. Store norske leksikon definerer begrepet som «formingen av menneskets personlighet, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning». Begrepet allmenndannelse brukes om minimumskravet til befolkningas danning. Jeg mener minimumskravet må være en allmenn danning – danning for alle, på et høyere nivå. Her vil skolen være instrumentet. For skolen har fått mye av ansvaret for både oppdragelse og miljø i tillegg til hovedoppgaven sin. Hvordan kan skolen få til mer danning med stadig fler oppgaver som pålegges dem? 

Idar Kjølsvik i Høgskolen i Nord-Trøndelags danningskommisjon og Universitets- og høgskolerådets dannelsesutvalg mener danning er «En holdning til medmennesker og seg selv, til samfunn, natur og de verdier man måtte ha». Han bruker bevisst ordet «danning», og ikke «dannelse», fordi han mener dannelse forbindes med en tradisjonell oppfatning av borgerskap, gode manerer, sang og pianospill. Danning handler ikke om slike ferdigheter, men om de holdningene et menneske trenger i et samfunn som er i stadig raskere forandring. Situasjonen beskrives av den gamle filosofen Heraklit som «panta rei» – «alt flyter». Kjølsvik mener danning er «Å kunne svømme når alt flyter». For å koble dette med Keys beskrivelse kan danning forstås som det du har igjen når du har hoppa over bord og alt ligger igjen i båten. Danning bør være det konstante i det flytende. Den ballasten du har med deg i enhver sammenheng. Aristoteles snakka om phronesis – en praktisk klokskap som vi baserer handling i hver enkelt situasjon på. Det er praktisk å kunne svømme. 

Skolen styres av Opplæringslova, og paragraf 1-1. Formålet med opplæringa sier mye om danning, men bare eksplisitt at skolen skal gi elevene «utfordringar som fremjar danning og lærelyst». Læreplanens generelle del utdyper formålsparagrafen, angir overordna mål for opplæringa og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for grunnskolen og videregående opplæring. Dette gjør den gjennom sju mennesketyper – eller sider av mennesket, som skolen skal fostre i hver elev. Mennesket skal være meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndanna, samarbeidende, miljøbevisst – og integrert. Integrert fordi «Opplæringa har ei rad tilsynelatande motstridande formål». Men dette gjelder: «Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet». Danning i skolen skjer gjennom utfordringer som fremmer de syv mennesketypene. Det er de som er danningsmåla. 

Gudmund Hernes – som var utdanningsminister fra 1990 til 1995, sier at sluttmålet for opplæringa er «å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode», og «å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling». Han var mannen bak den generelle delen av læreplanen som blei innført i 1993 – og videreført fra R-94 og L 97 til dagens Kunnskapsløftet (LK 06). Noe konstant i de flytende læreplanene. Målet med opplæringa var elevens sjølrealisering og menneskelighet for samfunnets beste. Dette er et syn som forsøker å forene de individuelle og samfunnsmessige sidene av danning. Læreplanens generelle del er et godt verktøy for lærerens arbeid i skolen, men uten Hernes’ tilleggskommentarer. Å forene sjølrealisering og menneskelighet i klasserommet tror jeg blir en vanskelig oppgave, og det vil være mer samfunnsnyttig danningsrealisering å fokusere på menneskeligheten. 

En sak er hvordan det jobbes med danning i den offentlige skolen, en annen er hvordan det er i private skoler. Det er mange som vil ha barna sine på andre skoler enn den offentlige. Grunnen kan være at barna ikke trives eller passer inn i den offentlige skolen, og det kan være at foreldrene synes elevene ikke får god nok opplæring, da spesielt innen danning. I dag må en privatskole være et pedagogisk alternativ eller prega av et spesielt livssyn for å få konsesjon. Mange ser litt forenkla på det og ser det som at en privatskole enten må være tufta på en 100 år gammel pedagogikk (Steinerskolepedagogikk) eller en 2000 år gammel religion (kristendom). Men en type skoler som ikke er tufta på noen av disse, men som er høyst framtidsretta, er de internasjonale skolene. 

Det finnes internasjonale skoler over hele landet, hvor undervisninga i hovedsak foregår på engelsk. Bare i Trondheim finnes Birralee International School og Trondheim International School (ThIS), begge med egen barnehage og undervisning opp til 10. årstrinn. ThIS hører til utdanningssystemet International Baccalaureate (IB) og gir elevene et vitnemål som gir tilgang til IB-skoler over hele verden. Samtidig skal alle privatskoler i Norge gjøre elevene forberedt til videregående skole på lik linje med de som går i den offentlige grunnskolen. De må derfor følge føringene som blir lagt i læreplanene, men de har et visst rom for tolkning. Så hvordan tolkes danning? 

Gjennom et praksisopphold synes jeg det var interessant hvordan skolen utdanna elever for en stadig mer globalisert og teknologisk verden. Det virket som elevene på 9. og 10. trinn hadde jobba mer med danning i løpet av skoletida enn elever i den offentlige skolen. På samme måte som den offentlige skolen får føringer fra regjeringa og Stortinget, får IB-skolene det fra utdanningsforeninga IB sentralt, som har egne læreplaner. Framgangsmåten deres til danning er «IB learner profile», basert på ti elevtyper eller -evner. Disse kan minne om mennesketypene i læreplanens generelle del, som etter all sannsynlighet ikke er inspirasjonskilden til IB. Det er nærliggende å tro dette er en internasjonal utdanningstrend. I IB-systemet er disse: inquirers, knowledgeable, thinkers, communicators, principled, open-minded, caring, risk-takers, balanced og reflective. Hvis en elev kan sies å ha disse trekkene, er hun danna og har møtt IB-læreplanens kompetansemål. Jeg vil si det er høyst relevant å se på danning som utviklinga av forskjellige menneske- eller elevtyper. Det får den offentlige skolen til.

Dagens foreldre er avhengige av at skolen danner barna deres gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering blir det kanskje lettere å starte opp privatskoler, og flere foreldre vil kanskje kunne få barna sine på alternative danningstilbud. Det er ikke alle som har mulighet eller råd, eller er overbevist om at å sende barna sine på disse skolene er det rette. Det bør heller ikke være nødvendig for at vi skal kunne ha allmenn danning. Vi som jobber i den offentlige skolen, må være i forkant og følge samfunnsutviklinga, slik at vi ikke får en danningskløft mellom barn fra private og offentlige skoler. Vi må følge vårt samfunnsmandat og ta danningsoppgaven på største alvor.