"Clemet vet best"

Det er ikke skolen som vet best, men Clemet, og hun bruker alle midler for å få gjennomført sin politikk.
 
Utdannings- og forskningsdepartementet har gitt ut et eget dokument med navnet "Skolen vet best!" Kristin Clemet har skrevet forordet til heftet og skriver at dokumentet "skisserer viktige utfordringer for norsk skole, basert på nasjonale og internasjonale undersøkelser og sentral forskning pr. oktober 2002." Dokumentet gir seg altså ut for å gi en oversikt over tilgjengelig forskning, men det holder ikke mål i forhold til krav til forskningsformidling eller objektivitet.
 
Professor Peder Haug skriver om dokumentet i en kronikk i Sunnmørsposten 29. mars: "Eg er ikke i tvil om at "Skolen vet best" er eit godt døme på korleis forsking kan nyttast til å legitimere ein politikk der omsynet til politikken går framfor kva forskinga har å seie."
 
Utdanningsforbundet har gått dokumentet nærmere etter i sømmene. Vår gjennomgang blir nå utgitt som et hefte med tittelen "Flere kilder til kunnskap". Noen av våre viktigste konklusjoner er:
 
Departementet legger ensidig vekt på resultater fra økonomisk forskning, mens relevant forskning om verdiformidling, sosiale forhold mv. glimrer ved sitt fravær.
Resultater fra forskning på utdanning i andre land brukes ukritisk på norske forhold.
 
Departementet manipulerer med internasjonal statistikk utført av Oecd ved selv å ta inn og utelate land fra ulike sammenligninger slik at resultatene blir annerledes enn i rapportene fra Oecd.
 
Departementet nedvurderer internasjonal forskning som viser sammenheng mellom ressurser og resultater i skolen, samtidig som en ukritisk vektlegger forskning som ikke finner slike sammenhenger.
 
Departementet er ukritisk når det gjelder å sette likhetstegn mellom samvariasjon og årsakssammenheng. Det brukes for enkle statistiske metoder til å studere slike sammenhenger.
Et av eksemplene på hvor langt Clemet er villig til å gå i manipulering for å fremme egen politikk, er gitt i kapittel 4.3 i heftet.
 
Her er Pisa brukt til å forsøke å få fram at det er proporsjonal sammenheng mellom gode elevresultater og graden av selvstyre den enkelte skole har i de ulike landene. Slik sammenligning er problematisk og spekulativ. Det går for eksempel ikke an å snakke om ett skolesystem i Tyskland. I tillegg vil hva som er sentralisert og hva som er desentralisert i de ulike land variere.
 
For eksempel har Finland, som scorer høyt på "selvstyreindeksen", et mye mer sentralisert lønns- og avtalesystem enn Norge. Det er derfor åpenbart at en må være forsiktig med slike sammenligninger mellom land.
 
Ikke nok med det. Nærmere statistisk analyse viser at en får bedre tilpasninger om en ikke velger en lineær kurvetilpasning, slik det er gjort i PISA. Velger en kurvetilpasning basert på utjevning ved minste kvadraters metode for avstandsvekting, finner en ikke en jevnt voksende sammenheng med elevresultater ved økende selvstyre.
 
Der de nordiske landene befinner seg, vil kurven tvert imot snu, slik at videre økende selvstyre gir avtakende læringsutbytte. Skulle departementet virkelig bruke Pisa, ville altså konklusjonen være at mer lokalt selvstyre vil kunne redusere kvaliteten!
Jeg anbefaler alle å lese vårt hefte når det i nærmeste framtid foreligger.