Inkludering av elever med utviklingshemming

Spesialpedagogikk er ikke alltid sa godt integrert i kollegiet som vi liker å tro. Den privatpraktiserende lærer er et historisk konsept, og det bor den privatpraktiserende spesialpedagog også bli.

Sven Nilsen, professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, er redaktør for en ny bok som belyser spesialpedagogiske problemstillinger i skolens mote med elever med varierende bakgrunn og forutsetninger. Han har med seg 12 øvrige bidragsytere, som alle er medlemmer i forskergruppen «Inkludering og mangfold – sett i spesialpedagogisk perspektiv», som også er bokas tittel.

 

Boka tar inn både barnehage- og skoleperspektiv, og dette gir bredde til teksten. Motivasjonen for å utgi boka er ønsket om å se på samspillet mellom mangfold og fellesskap. Dette samspillet vil også ha et innslag av individualitet ved seg. Både barnehage og skole er arenaer der barna møter kulturelle og faglige utfordringer, og hvordan dette kan møtes på en god måte, er et tema som krever kontinuerlig utforsking.

 

Kapitlene dekker både overordnede temaer som flerkulturelle utfordringer og mer individrettede utfordringer som gjelder grupper som utenlandsadopterte og særlig evnerike barn.

 

Vennskap

Ett kapittel dekker også temaet vennskap og elever med utviklingshemning. Det å ha venner er noe av det viktigste som finnes for barn, så det er flott at det blir trukket inn i en bok om spesialpedagogikk. Vennskap defineres som gjensidig kontakt mellom jevnbyrdige. Barn med funksjonshemning kan oppleve det som mer stabilt og positivt å ha vennskap med andre barn som også har en funksjonshemning. Undersøkelser viste at noen elever som fikk deler av undervisningen i mindre grupper, aller helst ville være sammen med andre fra gruppa, mens andre barn med funksjonshemning helst ville være sammen med elevene i ordinær klasse.

 

Medelever er ikke alltid flinke til å inkludere elever med særskilte utfordringer. Det å være i settinger der det er mulig å etablere vennskap, er en nødvendighet for at dette skal kunne skje. Å ha venner er knyttet til beskyttelse mot mobbing, godt selvbilde og utvikling av sosial kompetanse, så dette er et tema som burde få langt mer oppmerksomhet innenfor det spesialpedagogiske feltet. Det å være sammen med andre barn blir også drøftet med henblikk på barn med autisme. Det påpekes blant annet at interaksjon med andre barn er nødvendig for å lære sosiale ferdigheter.

 

En gruppe som de siste årene har fått økt oppmerksomhet, er de evnerike barna, og det kan være en utfordring å inkludere denne elevgruppen. Lærere og ledere må akseptere at evnerike barn finnes. Siden denne gruppen i mange år var et ikke-tema i norsk skole, er dette en reell barriere som må brytes. Noen av de evnerike barna vil ha utmerket seg allerede i barnehagen, og dette er informasjon som bør overfores til skolen, på lik linje med informasjon om elever som har andre utfordringer.

 

Begreper som integrering, segregering og inkludering gjennomgås grundig. Her går man fra et historisk perspektiv inn i nåtidens utfordringer og stiller spørsmål ved om læreplanene fremmer standardisering eller romslighet. Hjertesukk om elevenes arbeidsplaner som ikke alltid er så enkelt for elever som sliter, og spesialpedagoger som blir pådyttet et eneansvar for eleven så snart det foreligger en individuell opplæringsplan (IOP), viser at spesialpedagogikk ikke alltid er så godt integrert i kollegiet som vi liker å tro. Den privatpraktiserende lærer er et historisk konsept, og det bør den privatpraktiserende spesialpedagog også bli.

 

Boka er av interesse for studenter som skal bli barnehagelærere eller lærere på både barne- og ungdomstrinn, samt de som jobber i barnehage og skole.