Bevisstheten om profesjonens kraft og ansvar

Pedagogprofesjonen angripes gjennom omorganisering, effektivisering, nye arbeidstidsordninger og byråkratisering. Profesjoner blir i stadig større grad ”sett” og eksponert; av medier og gjennom folks bruk av ny elektronikk.

For noen år siden holdt jeg er foredrag om lærerprofesjonen under tittelen ”Krig i kritt”, en omskriving av ”Krig i hvitt”, som beskrev profesjonsstrid i helsesektoren. Poenget var at destruktiv rivalisering mellom arbeidstakergrupper, tjener de som vil rive ned arbeidsmiljø og velferdsstat. Ulike helseprofesjoner er derimot avhengige av hverandre for å oppnå kvalitet i tilbudet. Det andre poenget var at pedagogene kan lære av profesjonsbevisstheten, selvrespekten og fagstoltheten til fagfolk innen helsesektoren.

Denne teksten bygger på arbeid i Utdanningsforbundet Hordaland. Vi organiserte en gruppe (Takk til Ingunn Alver, Irene Solem Hansen og Jon Severud) som diskuterte profesjonsidealer – ett av elementene i det såkalte Org 2006. Dette prosjektet, forankret og legitimert et landsmøtevedtak i Utdanningsforbundet 2003, skulle ”landes” og konkluderes på landsmøtet i 2006. En landing som var noe vanskelig å registrere i landsmøtesalen i Loen. Severud formulerte det slik i 2005: ”Vi kan velge mellom et lite og skuffende prosjekt og et som blir stort og farlig”. I 2007 er jeg usikker på hvor vi endte.

Pedagogene samles i forbund og departement
Når Utdanningsforbundet omtaler ”profesjonen”, har vi avgrensningsproblemer. Vi har det vanskeligere enn for eksempel legeforeningen; når den omtaler sin flokk. La meg, noe lettvint, rydde til side den gamle diskusjonen om profesjon eller semiprofesjon: Vi kan diskutere den eventuelle semiprofesjonelle tilstand og utdanningsbasis for vår stand. Men som metabegrep fungerer det å bruke profesjonsbegrepet. Vi unngår slik noen sære blindveier. Så til spørsmålet om det eksisterer én eller flere pedagogprofesjoner.

Igjen konklusjon, uten mye vekt på begrunnelser: Det er hensiktsmessig for drøftingen å operere med én ”pedagogprofesjon”. Selvsagt er den mangfoldig, og vi mangler felles grunnutdanning. Endringer i pedagogutdanningen i årene som kommer, vil gi bidrag til utviklingen av pedagogprofesjonen og pedagogenes selvoppfattelse i Norge. Og profesjonens utvikling påvirkes allerede av to andre vesentlige nasjonale utdanningspolitiske hendelser. Ikke helt uavhengig av hverandre, er Utdanningsforbundet dannet og barnehagen er inkludert i utdanningssystemet.

Hvilken val skal vi samles på?
Jeg tar sjansen på å gruppere førskolelærere, allmennlærere, faglærere, universitetsutdannete lektorer, spesialpedagoger, lærerutdannere, universitetslærere med flere sammen i ett profesjonsfellesskap – et profesjonsfellesskap som dekker hele utdanningsløpet. Kanskje er dette like tvilsomt som å hive barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og psykologer i én lekegrind? Eller det svarer til å samle leger, sykepleiere, tannleger og fysioterapeuter på den samme valen? (Hvem vil være med veterinærene?)

Det er nødvendig å presisere at grensen for pedagogprofesjonen selvsagt ikke avgjøres av Utdanningsforbundets medlemsregister. Pedagoger er pedagoger uavhengig av fagforeningsmedlemskap. Men allerede etter seks år er Utdanningsforbundet etablert som betydningsfull arena for profesjonsfellesskap og identitetsutvikling. Det viktigste her er ikke den ”horisontale” veksten (for eksempel på ungdomstrinnet), men den ”vertikale” sammenbindingen i utdanningssystemet fra barnehage til høyere utdanning. Hva møtet mellom Utdanningsforbundet og Forskerforbundet i Unio fører til, er ett spennende moment for fremtiden.

Pedagogenes anliggender
Hvem er pedagogene? Hva er deres anliggender? Pedagogene arbeider med menneskers utvikling, læring, oppdragelse, danning og mestring (= påstand 1). Mestring er her ment å betegne manifestasjoner av, uttrykk for og nyttegjøring av ferdigheter, kunnskaper, innsikt og viten. Pedagogene baserer sitt arbeid på erfaringer og innsikt hentet fra praksisfeltet; på pedagogisk og didaktisk teori og fagkunnskap. De har høyere utdanning som det stilles visse krav til. ”Læreryrkene er kunnskapsyrker” ble det poengtert i Rogaland under arbeidet med profesjonsbevissthet. Gjennom uttalelser om lærerutdanningsspørsmål har Utdanningsforbundet posisjonert seg tydelig i forhold til krav om fagkompetanse. Godt pedagogisk arbeid bygger på balansert syntese av faglighet, pedagogisk innsikt, didaktikk, danning og omsorg.

I en verden med fokus på utdanning og kompetanse blir kravet om å ”være profesjonell” stadig sterkere. ”For meg er det å være profesjonsbevisst det samme som å være bevisst på hele tiden å ha profesjonsmessige begrunnelser for sin yrkesutøvelse.”, skriver Jens Garbo et sted. Det betyr ikke å legge seg flat for dagens omseggripende ”evidenskrav”, men innebærer å forene innsikt i forskningsbasert pedagogisk og faglig viten med egen refleksjon knyttet til pedagogisk praksis. Pedagogisk praksis velges med bakgrunn i egen refleksjon og aktiv deltakelse i kollegiale fellesskap. Kritisk tenkning er en forutsetning for profesjonell integritet. For å kunne bedømme og vurdere pedagogiske motebølger og også substansen i reformer. Den er også nødvendig for å ta selvstendig stilling i møtet med ”gammel vane” og tradisjoner.

Sårbar profesjon?
Mange har registrert hvordan trendene svinger og feier frem og tilbake over skoleverket. Erfarne lærere har fått med seg flere vekkelser som har hjemsøkt landet. Vi ser også at den norske tradisjonen med ”lokalt læreplanarbeid”, ”utviklingsmål på hver knaus” osv. – ikke gir lærerne større profesjonelt handlingsrom, men snarere det motsatte. Vi må spørre om den samme tendensen har nådd barnehagene. Naturbarnehager, matematikk og filosofi i barnehagen, barns medbestemmelse – vi kan nevne i fleng. Problemet er ikke at dette er dårlig eller feil eller at kunnskap, erfaringer og ideer spres. Problemet er at pedagogene er mer mottakelige for motestrømninger enn mange andre profesjoner. Skole- og barnehagefolk er tilsynelatende mer forsvarsløse. Det er grunn til å spørre om, og kanskje forske på, grunner til denne påfallende sårbarheten. Svakheter i utdanningen? Er vi utsultet på etterutdanningstilbud og såkalt ”påfyll”. Krav og forventninger fra samfunn og politikere? Er vi ydmyket og fratatt selvtillit med lav lønn og status gjennom mange år? Handler det om antiintellektuell praktikerkultur? Jeg vet ikke, men sårbarheten er et særtrekk vi bør se nærmere på.

Profesjonens identitet
Hva er det som identifiserer pedagogene og skiller dem fra andre profesjoner som arbeider med mennesker? Det finnes åpenbart ikke vanntette skott når det gjelder arenaer og kompetanse. La meg likevel forsøke med påstand 2: Pedagogenes profesjonalitet identifiseres gjennom kunnskap om menneskers utvikling og læring i, og organisering av, læringsfellesskap. Den åpenbare innvendingen er at mange pedagoger arbeider med i en-til-en-situasjoner. Både læring, og livet selv, er til syvende og sist en ensom affære. Men pedagogenes særtrekk som profesjon er deres arbeid med, og innsikt i, individets utvikling og læring i gruppefellesskap. Pedagogene er dermed også avhengige av ferdigheter knyttet til ledelse og observasjon av barne-, elev- eller studentgrupper. De må forstå, og ha evne til å utnytte, relasjoner og dynamikk i læringssituasjonene. Pedagogyrkene er i sin natur lederyrker med særlige forutsetninger for å forstå fellesskapsverdier og kollektivenes betydning. At pedagogiske virksomheter skal ledes av pedagoger henger nøye sammen med disse resonnementene, men det er et spørsmål jeg lar ligge.

Debatten om språket vunnet, men det er ikke nok
Profesjonens identitet og faglige fellesskap forutsetter språk og begrepsapparat som utvikles teoretisk, kulturelt og gjennom pedagogisk praksis, refleksjon og diskurs. Dette er en historisk prosess. Det har vært behørig fokus på å ”ta språket tilbake” og på å bekjempe markedsspråkets innflytelse i utdanningssektoren. Selve debatten er vunnet. Statsråden markerte dette på Utdanningsforbundets landsmøte ved å erklære seg som tilhenger av ”rektor” og motstander av benevnelser som ”resultatenhetsleder”. Vel og bra, men kampen om språket er ikke vunnet. Det avgjørende er praksis og videreutvikling av et fagspråk som også griper det folkelige eierforholdet til barnehage og skole.

Verdigrunnlag og yrkesetikk
Grunnopplæringens formålsparagrafer er satt under debatt og analyse. Utmerket og på tide! Pedagogenes fagforeninger har lite å feire når det gjelder sin rolle i formålsparagrafenes omstridte historie. Utdanningsforbundet har fått sin sjanse og bør gripe den. Profesjonen er knyttet nært til formålene for sine viktigste yrkesarenaer. Det sentrale i verdigrunnlaget for pedagogene er, etter min oppfatning, humanistisk menneskesyn og yrkesetisk bevissthet med basis i egen gjennomarbeidet livsanskuelse og etikk. Vi trenger et mer dyptloddende arbeid med yrkesetiske spørsmål og dilemmaer. På tross av dette argumenterte jeg mot å fokusere ”profesjonsidealer”. Opplisting av ideale fordringer ville lett belaste og fremmedgjøre den enkelte pedagog i sitt arbeid – i stedet for å gi profesjonen den tiltenkte styrke. Det er mer konstruktivt å arbeide for styrket profesjonsbevissthet. Respekt for barn, elever og studenter må være en del av denne. I yrkesutøvelsen handler det således både om å kreve, og om å utvise, respekt. Pedagogenes praksis bør bygge på selvrespekt og på etablering av god og naturlig ikke-autoritær autoritet. Profesjonsbevissthet forutsetter en klargjøring av behovet for en høyt utviklet yrkesetikk.

Tyngende ideale fordringer?
Pedagogene må forholde seg til motsigelsesfylte krav og dilemmaer. Profesjonsbevissthet er også bevissthet om lojalitet og integritet. Lojaliteten må ligge hos barna, elevene og studentene. Ikke slik at pedagogen på populært, markedsmoderne vis gir ”kunden alltid rett”. Men hennes reelle lojalitet må tilhøre dem hun arbeider med og for. Deres langsiktige interesser må veie tyngst.

Når jeg nå formulerer krav til den enkelte pedagog, passer det å kommentere et sentralt spørsmål som ble reist av Tor Hansson. Skulle det utvikles kollektive eller individuelle idealer? Selvsagt vil og bør vi ha individuelle idealer for yrkesutøvelse. Men skal forbundet utvikle og formulere individuelle eller kollektive idealer? Mitt svar er at vi skal utvikle kollektive profesjonsidealer og dermed pedagogenes profesjonsbevissthet. Det finnes flere grunner. Pedagogene trenger ikke flere tyngende, ideale fordringer. Vi trenger ikke mer individuell dårlig samvittighet. Det vil kunne slå tilbake i form av desillusjonering, raljering og kyniske jobboverlevelsesteknikker.

Vi trenger klarere tanker og formuleringer om hva profesjonen bør utvikles i retning av. Vi må legge grunnlag både for utdanningspolitisk skjerping, pedagogisk utvikling og styrket kamp for lønns- og arbeidsvilkår. Vår profesjonsbevissthet må ha ingrediensene yrkesstolthet, yrkesglede og faglige ambisjoner. Sånn sett bør pedagogene, særlig de i første linje, kvitte seg med tendensene til å dra seg selv og egen jobb ned – med selvforakt, skuffelse og bitterhet. Når samfunnet signaliserer at respekten for profesjonen er lav, må vi styrke bevisstheten om egen kompetanse og det pedagogiske arbeidets verdi. Vi må skjerpe kampen for gode lønns- og arbeidsvilkår. Gudmund Hernes hevdet han ville rette lærernes rygger. Vi må nok gjøre det selv.

Mennesker, dyr og maskiner
I en teknologisert og instrumentell verden, utgjør spørsmålet om respekt for mennesker og menneskelige relasjoner et brennpunkt. Tavler har sine svakheter og datamaskiner sine styrker. Men det er nær det tåpelige å ha som mål å vende elevene vekk fra tavlens fellesskap og deretter mot hver sin skjerm. (Les Bedre skole nr. 2/2005, Severud: Apologi for tavlen) Profesjonaliteten måles heller ikke etter antall timer læreren opererer gjennom digitaliserte læringsplattformer. Ingen tjener på at pedagogene gjemmer seg vekk. De skal være "en kilde og et bilde i seg selv". Kilde gjennom sine kunnskaper og ferdigheter, som stadig vedlikeholdes og utvikles. Bilde gjennom sine internaliserte verdier. Pedagogene er viktige kultur- og verdibærere og må ikke reduseres ensidig til veiledere, læringsledere eller utøvere av tilsyn. I et ungdomsteaterstykke lød en replikk: ”mennesker ække dyr!”. Det er fristende å føye til: ”maskiner ække mennesker!”.

Profesjonens og arbeidsoppdragets grenser
Av dette følger at funksjonærrollen ikke duger. Det trengs personlig og faglig integritet og selvstendighet. Vi må slåss for rom til å ivareta og utvikle høyt refleksjonsnivå, evne til kritisk tenkning og vilje til utvikling. Pedagogene arbeider med mennesker og menneskelige relasjoner. Det krever profesjonell ”distanse” til jobben og menneskene vi arbeider med. Denne problemstillingen er vel kjent innen helse- og sosialsektorens profesjoner som blant annet legger vekt på å ”være personlig, men ikke privat”. Her kan vi lære av andre og oppnå større klarhet om yrkesrollen. Dermed kan vi lettere identifisere profesjonens og arbeidsoppdragets grenser. Våre grupper vil ikke tape på disse avklaringene, men vil komme styrket ut og kan fremstå med tydeligere profesjonalitet. Ikke minst i møtet med foresatte, har lærere og førskolelærere mye å vinne. Trygge pedagoger som vet at ”vi er fagfolkene”, kan selvsagt lettere vise åpenhet i forhold til egen og institusjonens pedagogiske praksis. Slike holdninger står i motsetning til laugstenkning og korpsånd.

Profesjonsforsvar
Profesjonsbevissthet innebærer vilje til profesjonsforsvar. Vi har mange års erfaringer med at angrepene på velferdsstaten kommer til uttrykk som angrep på profesjonene; særlig faggrupper i offentlig sektor. Det er faktisk sånn at de som vil bygge ned velferdsstaten, med tyngdekraftens forutsigbarhet, vil få motstand fra profesjonene. Profesjonsmakt må reduseres. Striden ytrer seg på ulikt vis. I hverdagen står for eksempel kampen om det pedagogiske tilbudet i barnehagen og undervisningsbegrepet i skolen. I et større perspektiv er disse kampene viktige. Pedagogene må ikke la seg erstatte av billigere arbeidskraft uten pedagogisk utdanning eller undervisningsmaskiner. Men profesjonsforsvaret må preges av samarbeid med, og anerkjennelse av, andre profesjoner og deres kompetanse.

Pedagogprofesjonen angripes også gjennom omorganisering, nye arbeidstidsordninger og byråkratisering. Det er mer nødvendig enn noen gang å kjempe for pedagogenes profesjonelle handlingsrom. Kraften i lærernes kamp mot rasering av arbeidstidsavtalen våren 2006 ble nettopp hentet fra gryende og gjenvunnet profesjonsbevissthet. Hva vil skje i de lokale arbeidstidsprosessene?

For å ikke ende opp som reaksjonære individualister, må vi kombinere forsvaret av profesjonell autonomi med arbeid i kollegafellesskap og samarbeid med andre faggrupper. Argumentasjon for pedagogenes faglige autonomi betyr ikke heiarop for mer individualisme. Rett nok må vi arbeide for den enkeltes handlings- og vurderingsrom. Men i større grad snakker vi om pedagogkollektivenes faglige selvstendighet og råderett over tid. Det gjelder å stå imot målings- og kontrollhysteri og byråkratisering.

Økonomisk og teknologisk utvikling får konsekvenser
Mange profesjoner presses, og vil bli presset hardere, når økonomi og arbeidsmarked internasjonaliseres. Flere yrkesgrupper opplever dette allerede dramatisk og vil måtte forsvare seg. Pedagogene står i en gunstigere situasjon enn mange andre i forhold til disse store endringene i arbeidslivet. Men problemstillingene vil bli aktuelle også for mange av våre grupper. Teknologisk utvikling gjør også at de fleste profesjoner i større grad vil bli ”sett” og eksponert; av medier og gjennom folks egen bruk av ny elektronikk. Nevner her mobilfilming og bruk av internett. Politifolk filmes på gaten under aksjon. Det er bare et tidsspørsmål når den første lærer er i rettssalen som fornærmet eller tiltalt etter elevbruk av mobilfilming i klasserommet. Profesjonenes omdømme, arbeidsforhold og selvoppfatning vil påvirkes radikalt.

Samfunnsbevissthet og profesjonsbevissthet
Vi trenger bevisst tolkning av samfunnsoppdraget pedagogene arbeider etter. Derfor er samfunnssynet til våre yrkesgrupper av betydning. Selvsagt ikke slik at pedagoger skal ha uniformerte politiske oppfatninger, men ”standens” profesjonsbevissthet må grunnlegges på demokrati og fellesverdier. Vi er for velferdsstat med offentlig fellesskole og folkebarnehage som grunnpilarer. Det er naturlig og riktig å delta i kampen for gode rammevilkår. Profesjonsbevissthet og fagforeningsbevissthet styrker hverandre. Dette kan bli en skarpere utgave av det vi i sin tid omtalte som tobeinstrategi.

Profesjonen må, på mange arenaer, og gjennom fagforeningen, være aktiv samfunnsaktør. Samfunnsengasjementet bygger på demokratiske grunnholdninger og pedagogene bruker aktivt sin ytringsfrihet. Profesjonsbevissthet handler om evne og vilje til å si fra og til å sette dagsorden. Den handler om å forstå den samfunnsmessige betydningen av arbeidet. Vi må vise kraft og ansvar når kutt reduserer kvaliteten i utdanningssektoren. Utvikling av profesjonsbevisstheten til medlemsgruppene vil legge grunnlag for ny fagforeningsbevissthet og styrking av Utdanningsforbundet.

Artikkelforfatteren er ungdomsskolelærer og leder av seksjon grunnskole i Utdanningsforbundet Hordaland. Kronikken sto på trykk i Utdanning nr. 4/07.