Automatisert kunnskap – ja!

• Halstein Irgens er adjunkt med opprykk ved Rosthaug vgs 

I det tilsvaret ("Figurativ versus operasjonell kunnskap") Kai Bråthen i Utdanning nr 17 av 18.10.2013, har på min artikkel "Finnes det en kongevei til matematikken" – synes det som om han ikke har forstått poengene mine. Alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått fra lesere av de avisene der artikkelen min har vært tatt inn, vitner om at mange likevel har skjønt det. 

I artikkelen min presiseres det at "Jeg skriver om den vanlige norske elev. Elever med diagnostiserte matematikkvansker/andre vansker holdes utenfor." 

Kai Bråthen skriver "Jeg har kartlagt hundrevis av elever i matematikk i min yrkeskarriere."

La meg da komme med noen av mine erfaringer: 

I en 7-årsperiode (1987 – 1994) ved en barne- og ungdomsskole i Nord-Trøndelag underviste jeg blant annet 4. – 6. klasse i matematikk (dagens system vil si 5. – 7. klasse). Ved skolestart la jeg bevisst inn noen minutters øving på den lille multiplikasjonstabellen i begynnelsen av hver matematikktime. I hvert av disse 7 årene skjedde følgende: Før november var omme, klarte alle elevene å fylle inn alle hundre svarene riktig i den lille multiplikasjonstabellen på utdelt ark på under 3 minutter – ved flere anledninger! Kunnskapen var automatisert (internalisert). 

Jeg har etter fortvilte foreldres anmodning drevet privatundervisning (gratis) med elever som sliter med matematikken på mellomtrinnet i grunnskolen. Etter at elevene hadde fått automatisert gangetabellene, gikk de opp både to og tre karakterer i matematikk! 

Dette skulle vel synliggjøre effekten av å holde fokus på sentrale deler over tid ("små drypp"). Man kommer rett og slett ikke utenom automatisert kunnskap (pugging). Forståelse kan så vokse fram over tid. Jeg påstår at over 90 prosent av Norges befolkning egentlig ikke forstår 10-tallsystemet som de bruker riktig til daglig. Hadde de forstått det, kunne de umiddelbart skrevet et tall i 10-tallsystemet over i f. eks. 5-tallsystemet. Hvor mange kan det? 

Hvis forståelse skulle ligge til grunn i alle henseender, kunne vi f. eks. ikke lære bort formelen for arealet av en sirkel før vedkommende hadde lært (og forstått) integrasjon! Integrasjon blir først tatt opp i toppkurset i matematikk for studiespesialisering (R2 – som jeg underviser i) på Vg3 i videregående skole. Dette ville jo vært meningsløst! 

Vi må erkjenne at for mange vil mye av matematikken være instrumentell. Man bruker innlærte regler og metoder som et verktøy for å klare seg i hverdagen. For de fleste – og for samfunnet – er det ofte tilstrekkelig. Hvor mange er det vel som vet/har behov for å vite hva som egentlig skjer inne i pc’en når den brukes? For de fleste er pc’en bare et nyttig verktøy. 

Som matematikklærer gjennom 40 år (20 år i grunnskolen og 20 år i videregående) har jeg så hatt den store glede å registrere at forståelse ofte vokser fram som et resultat av at sentrale emner er automatisert. Det viktige er at denne automatiseringen skjer på riktig tid.  

Alle elevene i den målgruppen jeg skriver om, kan få på plass viktig automatisert kunnskap. Det er snakk om å holde fokus over tid, og at skole og hjem synliggjør at dette er viktig ved å være "tett på". 　

Jeg gir Kai Bråthen rett i at en dyktig matematikklærer ikke er avhengig av en lærebok.

Men før en matematikklærer blir en dyktig matematikklærer, trenger vedkommende kanskje litt praksis over tid? Det er jo noe som heter ledelseskompetanse og relasjonell kompetanse som kommer i tillegg til den faglige kompetansen.

Så vil jeg henlede Kai Bråthens oppmerksomhet på at det er forskjell mellom adjunkt og adjunkt med opprykk (tilleggsutdannelse). 

Da anser jeg meg ferdig med oppklaringsrunden, og håper at Kai Bråthen er av samme oppfatning.