Aslak Sira Myhre - fra politisk aktivist til høyere embetsmann

• Følg Utdanning på Facebook og Twitter

Han er blitt arrestert for å ha nektet militæret, men ble senere frikjent. Myhre ble også pågrepet for miljøaksjoner og en demonstrasjon mot Bill Clintons besøk i Oslo. Ved valg står han fortsatt på lista til Rødt.

Nasjonalbibliotekaren har vært bokorm siden han lærte å lese, men er veltrent og lett på foten. Da han flyttet til Oslo i 1997, gikk han på skitur med olabukse, olajakke og palestinaskjerf. Nå har han byttet til kondomdress og smørebod i garasjen. Sykler og løper gjør han også. Gjerne med lydbok i øret. Han er gift med Cathrine Sandnes, daglig leder for tankesmien Manifest. De har to døtre.

Myhre ble bedt om å søke jobben som direktør for Nasjonalbiblioteket. Da hadde han vært leder for Foreningen Les, samt daglig leder for Litteraturhuset i åtte år.

– Du har mellomfag i historie. Sitter det noen med doktorgraden i litteratur og er forbanna fordi du fikk direktørjobben?

– Det må du spørre dem om. Det kan godt være. Men de har ikke kommet til mitt kontor. De har heller ikke vært på sosiale medier. I dag er det jo sånn at hvis noen har noe de skulle ha sagt om deg, så er det lav terskel for å si det. Det finnes helt sikkert noen som er skikkelig misfornøyde med at jeg fikk denne jobben. Men sånn er livet.

– Du tar ikke det så tungt?

– Jo, jeg tar det skikkelig tungt. Men det er jo litt irrasjonelt, sier Myhre.

– Hva er det morsomste med å være nasjonalbibliotekar?

– Nasjonalbiblioteket er en stor maskin for folkeopplysning og dannelse. Det vi driver med, er viktig. Vi er den nasjonale hukommelsen. Arbeidet vårt bidrar til å gjøre samfunnet mer opplyst, mer kunnskapsrikt og forhåpentlig bedre, sier han.

– Hva ville du brukt Nasjonalbiblioteket til hvis du var lærer?

– Jeg ville brukt Nasjonalbibliotekets avistjeneste, som er tilgjengelig i bibliotekene og det store digitale biblioteket vårt med alle bøker utgitt før 2000. I oktober 2016 blir det relansert med helt nytt brukergrensesnitt.

De palisanderbrune bokhyllene på møterommet i Nasjonalbiblioteket i Oslo er fulle av håndinnbundne bøker i skinn. Foajeen har utstilling med fotograf Morten Krogvolds forfatterportretter. Som på Litteraturhuset har Myhre satt i gang en rekke kulturaktiviteter. Samme dag som vi er på besøk, skal kona Cathrine Sandnes delta i en samtale om Oskar Braatens forfatterskap. Myhre vil trekke flere folk til biblioteket.

– Hvordan var Aslak som elev på barneskolen?

– På barneskolen?

Han tenker seg om.

– Jeg var god på skolen, ikke overraskende. Jeg var i elevrådet. Sikkert en litt sånn utålelig «teacher's pet» som de kaller det på engelsk. Da jeg gikk i sjette klasse, holdt jeg 17. mai-talen på Auglend skole. Sånt blir jo skolens duks valgt til å gjøre. Læreren min tilbød seg å skrive talen for meg. Men det nekta jeg. Da tok hun kontakt med mor mi. Mor mi ville også vite hva jeg skrev, men jeg nekta henne innsyn også. Da jeg skulle holde talen, må jeg ha vært nervøs, men også ganske bestemt.

– Hva handlet talen om?

– Den handlet om hvor usannsynlig kjedelig unger synes 17. mai er, om hvordan de voksne trodde at vi syntes det var kjekt å stå opp klokka fem for å stå og vente på at toget skulle starte, gå den samme ruta, øve på de samme trøtte sangene. Jeg reddet meg inn mot slutten med noe om Wergeland og Bjørnson og nasjonens selvstendighet, sier Sira Myhre og smiler litt av seg selv.

– Du fortsatte i elevrådet, og da du gikk på Stavanger katedralskole, satt du i styret. Du liker å ta ordet?

– Det stemmer. Men det var et stort skifte fra hvordan jeg var på barneskolen til hvordan jeg ble på videregående. Som barn var jeg veldig stille. Jeg satt for det meste og leste, og hadde ikke faren min tvunget meg til å spille fotball, hadde jeg vært helt asosial. Derfor er jeg veldig takknemlig for at han tvang meg ned på fotballbanen, der jeg lærte å omgås andre unger. Jeg var så sjenert og redd for å dumme meg ut, sier nasjonalbibliotekaren.

I det øyeblikket er det lett å få øye på den litt sjenerte gutten som fremdeles finnes der inne et sted.

– Aslak er verdens beste kompis, rett og slett en kjernekar, sier skolekamerat Tor Arne Trondsen. Han har kjent Myhre fra han var ung aktivist.

– Jeg spurte ham en gang, hva ville Aslak 18 ha sagt hvis han møtte Aslak 40? Svaret var; Det tør jeg ikke tenke på, sier Trondsen.

De to holder fortsatt kontakten, selv om de nå ses sjeldnere fordi de bor i hver sin by og begge har familier. Om to uker skal en gjeng fra skoletiden på tur til Ryfylke, forteller Trondsen.

Myhre tok over etter Jørn Magdahl som leder for Rød Valgallianse.

– Aslak var en dyktig politisk agitator og god i debatter. Vi kunne trengt ham i politikken fortsatt. Det er i alle fall bra at han fortsatt deltar i samfunnsdebatten, sier Magdahl.

Som journalist har Myhre skrevet mye om fotball, og han har også vært ekspertkommentator i tv og radio. Han redigerte fotballboka «En god dag for fotball» og ga i 2013 ut boka «Hjemmakamp».

- Den personligheten folk forbinder med meg i dag, begynte først å ta form en gang på ungdomsskolen. Da bestemte jeg meg for å slutte å være mislykka soss og heller bli freak. På det tidspunktet begynte jeg å iføre meg palestinaskjerf og lang frakk, minnes han.

– Da jeg kom på gymnaset, var jeg klar for fight. På ungdomsskolen hadde jeg allerede arrangert en sympatiaksjon for lærerne.

– Du var på lærernes side?

Han smiler lurt.

– Sent på 1980-tallet streiket lærerne ofte, vet du. Da fikk vi elever ekstra fridager, noe vi var takknemlige for. Men under lærerstreiken i 1988 oppdaget vi at vår skole ikke var tatt ut. Det var selvsagt en skuffelse for elevene. Så da fikk jeg elevrådet med på å lage en sympatiaksjon. Vi ble enige om å gå ut i streik til støtte for lærerne. Sympatiaksjonen er et eksempel på hvordan man kan forene det ideelle og politiske med egeninteressen til folk. Etter min mening et godt politisk arbeid. Elevene skjønte jo at det var uholdbart å argumentere for å få fri. I stedet markerte vi vår støtte til lærernes krav.

– Hvordan gikk det?

– Jeg led et knusende nederlag. Da det ble kjent at elevene skulle streike, ble det innkalt til nytt elevrådsmøte, der vara elevrådsleder, som på det tidspunktet var meg, ikke ble innkalt. Det nye elevrådet, som jeg ikke fikk være med i, avlyste elevstreiken. Sett i ettertid, så ser jeg at …

– … du var litt revolusjonær?

– Ja, allerede den gangen var det på plass. For å oppsummere; det var stor forskjell på Aslak i første klasse på barneskolen og Aslak i tredje klasse på videregående.

– Da du ble leder for Foreningen Les og senere daglig leder for Litteraturhuset, var du opptatt av å motivere gutter til å lese bøker. Du hevdet at kjedelig pensumlitteratur var drepende for leselysten. Selv tok du med deg bøker du likte til sengs og leste med lommelykt under dyna. Har internett og sosiale medier nå gjort det enda vanskeligere å motivere barn og unge til å lese papirbøker?

– Tvert imot. Det har skjedd utrolig mye med skolen fra 2003 og fram til i dag. Det ser jeg på mine egne unger. Det jeg sloss for i Foreningen Les, har skolene nå innført, i alle fall barneskolene, nemlig et funksjonelt skille mellom lystlesing og pliktlesing. Sammenlignet med situasjonen i 2003 er leseevnen gått opp, og barn leser mer. Det å ha politisk fokus på noe og sette i gang tiltak med ressurser og kompetanse, gir resultater. Vi har hatt mange leseaksjoner og biblioteksaksjoner, og skolen har bidratt masse. Men Ibsen er ikke lystlesing, Undset skrev ikke ungpikeromaner, og Hans E. Kinck er ikke morsomt. Vi må si til barn at lesing av klassikere er en del av dannelsen.

– Da de hundre beste barnebøkene ble kåret, var bare seks-sju sakprosabøker. Er de mangelvare?

– Utvalget er bedre enn før. Men mange sakprosabøker er oversatt. Vi trenger flere norske.

– Du gikk fra å styre åtte ansatte på Litteraturhuset til å styre over 400 ved Nasjonalbiblioteket. Hvordan har det vært?

– Det har vært veldig kjekt. Jeg har måttet lære meg mye fort og lærer fortsatt. Jeg har truffet alle de ansatte, men jeg kan ikke navnet på alle. Jeg prøver å være i Mo i Rana en arbeidsuke i måneden. Egentlig burde jeg vært mye mer både i Oslo og i Mo i Rana. Men jobben min er også å representere Nasjonalbiblioteket utad. Derfor er jeg mye på farten, sier han.

Organiseringen av bibliotekene i Norge er et kapittel for seg. Myhre reiser seg og begynner å undervise i biblioteksektoren. Han gjør det visuelt og tegner bobler og streker på tavla.

– Noen tror at Nasjonalbiblioteket ligger her på toppen og under der har du fylkesbibliotekene, folkebibliotekene, skolebibliotekene, universitetsbiblioteket, sier han.

– Men sånn er det ikke?

– Det er ikke i nærheten! Se her: Nasjonalbiblioteket eies av staten og ligger under Kulturdepartementet. Fylkesbiblioteket er fylkeskommunens ansvar. Folkebibliotekene er kommunenes ansvar. Universitetsbiblioteket er universitetets ansvar og Kunnskapsdepartementets. Skolebibliotekene ligger under utdanningsavdelingen i kommunen, og driften er rektors ansvar. Med andre ord har alle forskjellige eiere og hører inn under ulike budsjetter.

– Hva gjør det med din rolle at bibliotekene svever rundt som selvstendige planeter?

– Vi deler ut 48 millioner i prosjektmidler. Men vi har ikke lov til å gi penger til drift. På den annen side: Ville noen bygd folkebiblioteket i Vennesla, et av verdens vakreste, hvis man skulle bevilget pengene fra Oslo? Jeg tviler på det. Jeg er embetsmann og i styringslinjen til Kulturdepartementet. Mener jeg noe om Deichmanske bibliotek (folkebiblioteket i Oslo, red.anm.), får jeg beskjed om ikke å blande meg inn, selv om mange i sektoren ville likt at jeg gjorde det. Hadde jeg sagt noe, måtte kulturminister Linda Hofstad Helleland gått ut og beklaget på vegne av Nasjonalbiblioteket, og Aslak Sira Myhre ville fått refs.

– Du er opptatt av at bibliotekene bør arrangere kulturkvelder, debatter, utstillinger.

– Det er ikke noe jeg har funnet på. Bibliotekene har vært en møteplass i flere tiår. Jeg ønsker å være en pådriver for at de skal bli bedre og synligere. Det er min rolle.