Amatørmessig lærerkamp

Skam og raseri. Sånn kan reaksjonene oppsummeres etter årets flopp fra Utdanningsforbundet, den såkalte stormønstringen på Youngstorget 11. mai i år.
 
For hva var det organisasjonen vår presterte? Etter medieomtalen å dømme, omtrent nada. Dagen derpå kunne vi finne en enspalters bildenotis i Aftenposten, ingenting i VG, en reportasje i Dagsavisen, men ingenting i Dagbladet.
 
Og ellers? Bortsett fra et innslag klokka 18.30 var det ingenting på TV2s Tabloid, eller 21-nyheter samme kveld. Verken tekst-tv, aktualitetsavdelingen eller nyhetsavdelingen i nabokanalen NRK, brukte tid på denne demonstrasjonen. 
 
Dette altså til tross for at lærerne hadde kanskje den beste saken på mange år, behendig hjulpet av en motpart som hadde spilt oss korta opp i hånda: Kravet om lønnsreduksjon, fjerning av streikerett, og ikke minst angrepet  mot ytringsfriheten, skaffet oss sympatisører som tidligere knapt ville sett i retning av en pedagog.
 
Men en slik historisk sjanse greier altså Utdanningsforbundet å søle bort. Takket være en ubehjelpelig mediestrategi og en amatørmessig organisering, presterer ledelsen i et av landets største forbund å blamere nærmere 40.000 marsjerende medlemmer landet over.
 
Det grenser til det ubegripelige når våre fremste tillitsvalgte - åpenbart - verken har tenkt på klokka eller kalenderen når de planla denne uhyre viktige demonstrasjonen.
 
Hvis de ansvarlige fremdeles funderer på hvorfor vi knapt ble sett eller hørt denne kvelden, er svaret dette: For det første gikk meklingsfristen ut den 11. mai både for journalister (mitt tidligere laug) og Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.
 
Visste ikke Utdanningsforbundet det? Eller trodde de det ikke hadde noen betydning for prioriteringen i kveldens og morgendagens nyhetsbilde?
 
For det andre: Hvorfor - tror Utdanningsforbundet - kobler andre fagforbund konsekvent demonstrasjoner med en politisk streik, også kjent som arbeidsnedleggelse? Og hvorfor, mon tro, legger de sånne markeringer tidlig på dagen?
 
Hvis det siste framstår som mystisk kan jeg avsløre følgende: Det handler om at de som skal dekke slike saker gjerne er familiemennesker, ikke ulikt mange av Utdanningsforbundets egne medlemmer. Og de har en arbeidsgiver, ja, de òg, - som sparer hvor det spares kan. For eksempel på overtid.
 
Om dette synes opplagt for de fleste, sliter vi dessverre med ett forstemmende unntak. Det er flaut, det er trist og det er ikke til å leve med.
 
Hvis Utdanningsforbundet hadde brukt litt mer av kontingenten på profesjonelle råd i kampen om opinionen er jeg redd det ville bli forstått blant medlemmene. Selv om det hadde medført færre stipender til pedagogiske prosjekter. Eller noen glansete sider i et fagblad.