SPALTIST Lisa Eidesen

Skolen må lære elevene at de fryser i hjel om de setter seg ned og venter på hjelp når det er kaldt

Når jeg har lærerstudenter, gir jeg dem alltid en oppgave i starten av praksis som skal besvares i løpet av de seks ukene på ungdomsskolen: Hvorfor skal elevene komme på skolen hver dag?

Jeg tenker mye på dette spørsmålet i denne tida hvor teknologi har korsfesta og befridd de fleste yrkesgrupper. Når førsteklassingene skal begynne på skolen, sier vi at målet er at de skal lære. På ungdomsskolen er målet at de skal bli rustet til å begynne på videregående. Noen ønsker en viss type karakterer for å oppnå drømmen sin, alt i alt, for at de videre skal nå målet om å komme seg inn på den utdannelsen de ønsker. 

Målet med å ta utdannelse er å få seg en jobb for å kunne forsørge seg selv og eventuelt en familie.

Men når de har fått den utdannelsen, jobben og familien de drømte om, er målet nådd da?

Flyter over av horer og homoer

Jeg opplever ofte at diskusjonen tar utgangspunkt i en slik trangsynt holdning. Barna skal bruke iPad fordi det er effektivt, og fordi framtida er teknologisk. Ungdommene får telefoner for å ikke havne utenfor det sosiale systemet, og skolen må sette seg inn i framtida og lære dem om hygienisk telefonbruk og skikk og bruk og kritisk blikk på internett. Vi tester elevene jevnlig for å konkurrere med resten av verden i skrive-, lese- og regneferdigheter for å vite at vi holder mål, og på universitetet skal lærerstudentene skrive masteroppgave fordi det er det en akademiker gjør.

Midt oppi alt dette ser vi en utvikling på ville veier. Adferden til norske elever har gjort det utrygt i norske skoler, og flere sliter med psykisk helse, også lærere. I dag blir svært mange barn og unge adferdsregulert av både Oskar Westerlin og chatte-forums under gaming. De blir underholdt og inspirert av influensere som legger ut mest mulig avføring på internett på kortest mulig tid, og mens samfunnet har strammet inn rasistisk språkbruk, flyter det over av horer og homoer på arenaer hvor unge mennesker tilbringer gjennomsnittlig seks timer om dagen. Hva hjelper det da om både skolen og foresatte rettleder underveis?

Det viktigste er å lære å møte livet

Hvilken ballast trenger egentlig dagens elever for å mestre framtida? I dag er det viktigste elevene bør lære seg for å møte livet, all kunnskap og erfaring som ikke har med teknologi å gjøre. De trenger å øve seg på å tenke når de tar bussen til skolen, eller når de legger seg på kvelden. De trenger å lære seg å sette poteter, ikke fordi de trenger poteter, men fordi mennesket blir lykkelig av å lukte og grave i jord, og se det meningsfulle i at et mål spirer foran øynene på dem.

Lisa Eidesen

 er lærer i ungdomsskolen i Tromsø. Hun er opptatt av å finne den overordna røde tråden i skolens verdi, og hvorvidt denne harmonerer med verden for øvrig.

De trenger å øve seg på å konsentrere seg over lengre perioder uten stimuli – å lese bok eller pusle puslespill, eller hugge og stable ved for hånd. De trenger å få kontakt med naturen og lære seg navnene på fuglene som bor der – legge merke til når den første tjelden kommer, for å kunne få muligheten til å bry seg om at disse blir borte en etter en. De trenger å øve seg på å være ute i dårlig vær for å tåle å ha det ubehagelig og ta vare på seg selv, fordi man fryser i hjel om man bare sitter og venter på at andre skal redde deg. De trenger øving i å forstå og stille opp for andre, fordi man ofte er ensom som voksen, og fordi det verden trenger mest er mennesker som forstår andre.

De trenger å lære seg at kroppen ikke er et instrument for å transportere hjernen, men den som kan gjøre at de blir mer lykkelig av å få på tørre sokker når de er våte enn de blir av likes og følgere, og at det er godt å legge seg når kroppen er sliten. De trenger å øve seg på å bli avvist og tørre å si sin egen mening, å vente på tur, å takke for maten, å gi et godt håndtrykk, å holde opp døra til fremmede og hjelpe å rydde av bordet, å se at de er en del av et felleskap slik at de ikke bare ser innover i seg selv, men utover mot andre, å vaske sine egne klær og sette gjærbakst, å skifte dekk på bilen og måke snø.

 



Mer hverdagslig tilfreds

For 20 år siden var dette den hverdagslige dannelsen til en gjennomsnittlig ungdom utenfor skolen. Jo lengre tilbake i tid vi går, desto mer selvstendig var ungdom, desto mer hadde de kontakt med naturen, desto mer besto livet av å kjede seg, tenke og bidra til felleskapet. Når skolen i dag har som lovpålagt oppgave å lære elevene å mestre livet, tenker jeg at mitt beste råd er å revolusjonere skolen for å kunne gjøre mennesket mer til stede og mer hverdagslig tilfreds.

For målet er ikke nådd når man sitter med en god utdannelse, jobb og familie. Når digitaliseringsministeren framsnakker teknologien med at vi sparer mye tid, og henviser til hvor tungvint det var å betale parkering før, lurer jeg ofte på hva vi skal bruke den oppsparte tiden til? Hva skal vi med alle disse ekstra minuttene om de forsvinner inn i teknologisk avføring som vi aldri blir å huske fordi det er intetsigende for livsnerven vår? Ikke visste jeg at all horingen på telefonen (alle dagene som kom og gikk) var selve livet.

Hvorfor kommer elevene på skolen hver dag? Fordi vi er velutvikla dyr som skal overleve både i naturen og den menneskeskapte verden, og ingen overlever uten den andre. For å overleve må vi kjenne en mening, og for å kjenne en mening må vi kjenne at vi lever. Vi kjenner mening best sammen med andre og når vi uttrykker oss og bruker hjernen vår på forskjellige måter. For å utnytte vårt potensial må vi samarbeide på tvers av utallige grenser.

Men først og fremst er vi velutvikla dyr som skal overleve i både naturen og den menneskeskapte verden, for dette er alt vi har. Alt dette er alt vi har, og når det er borte, er det over, så vi må finne mening og se den røde tråden i vår egen eksistens, for om vi mister den, er det bare å legge seg i kista. Resten er bare menn og kvinner, innbilt kjærlighet, kunstig forfengelighet og intelligens, fordøyelse og glemsel, og mennesker som kryper omkring under den blå himmelen akkurat som småkryp når man løfter på en stein. Det er denne ballasten vi skal gi dem i skolen. Så får vi lage en lærerplan basert på dette, det er jo svært få som tar seg tid til å sette poteter lenger.

 

 

Powered by Labrador CMS