Å lytte til sin indre hvisken

kronikkforfatterne er psykomotoriske fysioterapeuter

Som del av videreutdanning i oppmerksomt nærvær på Høgskolen i Gjøvik har vi den siste tiden beskjeftiget oss med mindfulness for barn. Vi har arbeidet ut fra en generell hypotese om at rom for stillhet og innadrettet oppmerksomhet blir for lite vektlagt i skolen i dag, mens utadrettet prestasjon og handling blir prioritert.

Bakgrunn

Som psykomotoriske fysioterapeuter står vi i en arbeidshverdag hvor vi primært beskjeftiger oss med individuell terapi for voksne mennesker. Spranget var tilsynelatende stort da vi ønsket å undersøke hvordan en intervensjon med mindfulness kunne virke i en 4. klasse på en liten skole på Lillehammer. Bakgrunnen for denne nysgjerrigheten var mangfoldig. Som fysioterapeuter forholder vi oss i utgangspunktet til kroppslige fenomener, og vi har en helhetlig tilnærming til utfordringene vi står overfor. Vi står til daglig i en praksis hvor vi undrer oss over hvilke komplekse mekanismer som virker inn på menneskers kroppslige uttrykk, og vi ser hvordan en rekke mennesker i vår tid plages av multiple, tilsynelatende uforklarlige symptomer fra kroppen. Vi møter mennesker som reagerer på forskjellige former for belastning, men felles for de fleste er en uavstemt stressreaksjon, en kroppslig beredskap som kommer til uttrykk gjennom forskjellige kroppslige systemer. Svært mange gir uttrykk for at dette er problemer de har slitt med over svært lang tid, mange forteller om mestringsstrategier og mønstre helt tilbake fra sin barndom.  

«Selve treningen er en syntese mellom en metode og en livsinnstilling.»

Med vår bakgrunn har vi mange tanker omkring hvordan en kan forebygge sykdom og ikke minst hvordan vi kan imøtekomme mennesker når det gjelder å få bedre kjennskap til kroppslige opplevelser. Finn Skårderud formulerer et symptom som «noe som trer frem for å fortelle om noe annet» (2004, s. 42). Et symptom kan altså være et bilde, en metafor, noe vi trenger å tolke, og da blir det gamle greske dannelsesbegrepet «kjenn deg selv» på nytt brennende aktuelt. I vår verden synes det som om nettopp dette, å ha kontakt med seg selv og sin indre opplevelse av verden, i beste fall har kommet i andre rekke, til fordel for ytre oppmerksomhet, prestasjonsfokus, handlingsmodus og måloppnåelse. 

Mindfulness

Her kommer vi til kjernen av mindfulness, og hvorfor vi ønsket å gjennomføre et prosjekt i barneskolen. Mindfulness er en fellesbetegnelse for en rekke ulike nærværsbaserte tilnærminger og defineres også på mange ulike måter. Hensikten kan for eksempel være stressmestring, avkobling, ro og konsentrasjon. Man kan si at selve treningen er en syntese mellom en metode og en livsinnstilling, preget av raushet og våkenhet til seg selv og verden. De konkrete øvelsene er sterkt inspirert av treningssystemer i de store verdensreligionene og er således ikke nye. Men mindfulness kan sies å ha utviklet seg fra utelukkende å være en spirituell og religiøs innstilling til å være en allmennmenneskelig ressurs for selvinnsikt. Mindfulness kjennetegnes av en bevisst åpenhet og oppmerksomhet, egenskaper som er helt grunnleggende og tilgjengelige for alle mennesker, og som med fordel kan gjenkjennes og stimuleres fra barndommen. I vårt arbeid har vi lagt oss opp mot klassiske definisjoner av mindfulness, som Jon Kabat-Zinns definisjon i hans bok «Lev med livets katastrofer» (2012), og Susan Kaiser Greenlands definisjon i «The Mindful Child» (2010), og definerer således mindfulness som «å gi oppmerksomhet til sine indre fornemmelser og opplevelser på en vennlig og aksepterende måte, for å kunne romme seg selv og sine omgivelser slik de fremstår i ethvert øyeblikk». Mindfulness er derfor delvis en introspektiv aktivitet, men også en sensorisk aktivitet, i betydningen av å bevisstgjøre seg sine kroppsliggjorte sanseinntrykk til enhver tid. Barn har en enklere tilgang til å kontakte egne opplevelser, fornemmelser, følelser og tankeprosesser, dersom det gis rom for det. Og vi tror at det vil ha betydning at dette kan systematiseres allerede fra skolealder som en del av den allmenne dannelsesprosessen i norsk skole.  

For å kunne ta inn verden utenfor seg selv, for eksempel i en læringssituasjon på skolen, forutsettes avspent konsentrasjon. Dersom barn skal ha optimale forhold for trivsel og læring i skolen, er det derfor ikke hensiktsmessig at all energi brukes utadrettet. Og her tror vi at mindfulness kan være et godt utgangspunkt for å oppleve stillhet og ro, å kunne gjenkjenne og forholde seg til ytre og indre opplevelser som forplanter seg i en barnekropp, og som har betydning for barn og deres kameraters trivsel. I vår handlingspregede hverdag behøves oaser av ro og stillhet, pauser fra prestasjonene, fra vårt ståsted er dette av stor betydning både i et undervisnings- og helseperspektiv. Det er noe vi alle har behov for, voksne som barn. 

Mindfulness er gjenstand for mye forskning i dag, og det anvendes i økende grad for barn i skole og barnehage. Danmark og Sverige har lenge hatt aktive miljøer for utvikling og integrering av mindfulness for barn og unge i skolen og har på denne måten vært foregangsland innenfor feltet i Norden. I Sverige finnes pedagogiske konsepter som «Drömmen om det goda», og i Danmark tilsvarende prosjekt i «Børns livskundskab». I Norge har enkelte institusjoner på eget initiativ og med hjelp fra engasjerte fagpersoner innført mindfulness i sin hverdag.

Prosjektet

Vår undersøkelse strakte seg over sju ukentlige økter à 45 minutter, i 4. klasse på Ekrom skole på Lillehammer. Vårt utgangspunkt var å undersøke hvordan en kort introduksjon i mindfulness i barneskolen kunne ha innflytelse på barn. Øvelsene vi brukte, tar utgangspunkt i Jes Bertelsens pentagram, en skjematisk fremstilling av hvordan en kan stimuleres til å finne inn til sin egen værens kjerne (Jensen, 2012), hvor fem inngangsporter beskrives og søkes stimulert.  

Øvelsene ble underveis stadig justert og tilpasset klassens behov den aktuelle dagen vi var der. Å delta i øvelsene var frivillig, men elevene ble ansvarliggjort i form av en regel om at en ikke kunne forstyrre sine klassekamerater, verken med lyder, fakter eller avledende øyekontakt. Vi brukte stille, lyttende, innadvendt observerende øvelser, mer stimulerende kroppsavgrensende og fysiske øvelser, oppmerksomhet på lyd, smak og berøring, visualiseringsøvelser og relasjonsøvelser som massasje, stille hilsing og respektfull og oppmerksom øyekontakt. Øvelsesregistret er nærmest uendelig, men forutsetter en våken oppmerksomhet for det som trer frem av opplevelser og erfaringer i øyeblikket. 

Fra første dag ble vi møtt med nysgjerrighet og interesse fra elevene, og flere av barna uttrykte spontant ønske om flere øvelser. Utsagn som «deilig», «stille» og «morsomt», «godt» og «avslappende» hørte vi jevnlig.  

Utvikling og modning kom også til uttrykk i utsagn fra en av guttene, som «denne gangen hilste jeg også på jentene, siste gang hilste jeg bare på guttene». I timene observerte vi at noen elever umiddelbart fanget oppgaven med å vende oppmerksomheten innover, andre strevde med det, kanskje noen også ble provosert av det. Og dette kunne endres fra gang til gang, noen strevde en dag, noen andre den neste. Noen fant seg selv i den ene øvelsen, noen andre i en annen. Klassen trengte noen ganger litt tid for å endre modus fra utadvendt handlende til innadvendt nærværende, andre ganger fløt det mer av seg selv. Mellom øvelsene reflekterte noen av elevene over hvor vanskelig det er å være oppmerksom og nærværende når det er uro rundt en.   

Noen av elevene hadde mellom de ukentlige timene også brukt øvelser utenfor klasserommet, hjemme, på bussen, på badet, i fritidsaktiviteter. Felles for alle timene var at det oppsto spontane øyeblikk som var magisk stille og nærværende, og vår erfaring var at disse øyeblikkene ble lengre etter som ukene gikk. Instruksjonen måtte i starten være svært dynamisk for å holde oppmerksomheten generelt i klassen, men mot slutten av forløpet var det mulig å senke tempoet til mer stille pregede øvelser.

Vi opplevde at lærerne i klassen var nysgjerrige og åpne for tilnærminger som kunne gjøre skoledagen mer preget av ro og fokus, og mindre hektisk for barna i klassen. Lærerne var engasjerte og hadde mye erfaring fra andre pedagogiske og psykologiske tilnærminger som ivaretar skolebarns trivsel og læringsmiljø. Således var flere av elementene i mindfulness ikke ukjente. Dog var den systematiske og praktiske gjennomføringen av oppmerksomhetstrening ny for dem. En av lærerne ga uttrykk for at hun var blitt positivt overrasket og prøvde å komme til alle timene for sin egen del. Lærerne var også overrasket over at noen av elevene de på forhånd trodde ville ha vanskelig for å delta, faktisk var svært interessert.  

I utgangspunktet var vi forberedt på at et 7-ukers forløp med én times intens trening ikke er den optimale rammen for å få best mulig utbytte av mindfulness. Dette fikk vi bekreftet gjennom egne observasjoner og i refleksjon med lærerne. Lærerne kunne ikke rapportere om generelle endringer i klassemiljø eller for enkeltelever i løpet av denne perioden. Likevel har vi en forhåpning om at vi har sådd et frø som med tiden kan vise seg å spire og modnes for noen, for underveis i forløpet kunne vi observere en større følsomhet og modenhet hos elevene i utførelsen av øvelsene. Vi håper at vi har presentert en annerledes måte å «være» på enn elevene er vant til, og kanskje kan det gi noen av barna et annet verktøy i møte med hverdagen.  

I felles refleksjon med lærerne ved prosjektets avslutning ble det intensive forløpet godt mottatt som en introduksjon til hva mindfulness innebærer og en øvelse i det. Men et intensivt oppstartsforløp bør åpne opp for muligheten til å ta øvelsene inn i timene, etter behov, som kortere øvelser ved overganger og i perioder med uro, frustrasjon og lav konsentrasjon, som en sentrering og en pause. Lærerne ønsket selv å ha denne kompetansen tilgjengelig, som egen erfaring og i praktisk innvevd formidling i klassen. Dette samsvarer med hva vi vurderer som optimalt for å berede grunnen for en god implementering av mindfulness i skolen. Vi tror det er avgjørende at lærerne selv har egen erfaring med mindfulness, for å kunne formidle dette videre til klassen på en troverdig og autentisk måte. Videre vektla lærerne at det ville være viktig å få mindfulness som intervensjon inn i læreplaner og årsplaner, for å ha en reell mulighet til å integrere mindfulness inn i skolehverdagen på en systematisk og jevn basis. Dette kan vi kun støtte!

Oppsummering

Vi kan oppsummere vår erfaring med mindfulness i skolen, med hvorfor vi tror mindfulness kan supplere skolehverdagen i praksis. Vi vet at man i skolen generelt vektlegger å lage gode rammer for medfølelse, vennskap, fellesskap, rom for fokus og ro, lek og kreativ glede og har mange gode tiltak for å få dette til. Men det er nærliggende å anta at økt tempo i hverdagen, mengden av tilgjengelig informasjon og de allestedsnærværende tekniske dippedutter stiller dagens skolesystem overfor en annen type utfordring enn tidligere.  

Vi erfarte at mange av barna i høy grad er ytre styrt i sin adferd. De kjenner reglene, de formelle og uformelle. Intellektuelt sett er de svært kompetente i hva som er riktig og galt. De er i stor grad opptatt av å følge regler og forventninger, og er svært bevisste når de ikke gjør det. Vi opplevde dog at elevene forstår reglene primært som ytre begrensninger for adferdsregulering, og har dem i mindre grad integrert som kroppslige og erfaringsbaserte sannheter. Vi registrerte også at noen elever var overdrevent opptatt av de andres reaksjoner på deres adferd. Regler som regulerer fellesskapet er selvsagt viktig. 

Vi tror imidlertid at retningslinjer som springer ut av en egen indre forståelse av seg selv og verden, som en sansbar og håndgripelig opplevelse av kroppslige fornemmelser og emosjoner, kan bli sannere og mer meningsfull, og forhåpentlig mer hensiktsmessig for den enkelte og for fellesskapet. Denne indre opplevelsen av verden hvisker til en i hvert enkelt nærværende og oppmerksomme øyeblikk. Vi tror at systematisk og jevnlig øvelse på å kunne gjenkjenne seg selv, sine tanker, sine reaksjoner, sine emosjoner og sine kroppslige uttrykk, med en aksepterende og raus holdning, vil vise vei mot en mindre hektisk og kaotisk hverdag for mange barn i dag. Vi tror det ville være gunstig dersom det i skolen kunne åpnes opp rom for å hilse på seg selv og sine opplevelser av øyeblikket, i en fredelig og stille atmosfære, akkurat slik det fremstår. Dette rommet kan mindfulness være med på å skape, og her mener vi den største forskjellen fra andre pedagogiske og psykologiske tilnærminger ligger.  

Det er viktig å vektlegge at mindfulness´ suksesskriterium ikke er at det skal være behagelig og morsomt alltid. Tidvis kan det være kjedelig, meningsløst og provoserende. Men på linje med matematikk og norsk skal det også læres, og på samme måte som at matematikk og norsk kan oppleves meningsløst i perioder, skal det øves, som en del av å modnes som menneske, til tross for motstand og ubehag. 

Avslutningsvis vil vi understreke at mindfulness heller ikke er en lynkur mot et urolig og ukonsentrert klassemiljø eller et quick-fix mot mobbing. Å kople seg til sin egen opplevelse av seg selv i øyeblikket er en egenskap som kan kultiveres og må øves jevnlig på linje med matematikk, norsk og engelsk. Men det som umiddelbart kan virke som en tidstyv i en allerede presset pedagogisk hverdag, viser seg i lengden å frisette tid, øke trivsel, trygghet og skape de nødvendige forutsetninger for et godt lærings- og utviklingsmiljø (Svinth 2010).

Litteratur

Greenland, Susan K, (2010) The mindful child, 

Simon & Schuster 

Jensen, Helle, Jes Bertelsen, Jesper Juul, Michael Stubberup, Peter Høeg, Steen Hildebrandt (2012) Empati, det der holder verden sammen, 

København: Rosinante og co. 

Kabat- Zinn, Jon (2012) Lev med livets katastrofer, København: Dansk Psykologisk Forlag 

Skårderud, Finn (2004) Andre reiser, Oslo: Aschehoug

Svindt, Lone m.fl. (2010) Nærvær i pedagogisk praksis, Oslo: Akademisk forlag

Inspirasjon til videre utforskning

Norsk forening for oppmerksomt nærvær:

www.nfon.no

Drømmen om det goda:

http://www.dreamofthegood.org/

Børns livskundskab: 

http://www.bornslivskundskab.dk/