5-årig master har lite for seg
Ressursene bør heller settes inn på å styrke praksisdelen av den 4-årige utdanningen, og særlig på styrke støttetiltak i overgangen mellom utdanning og yrke.
De største utfordringene ved 5årig lærerutdanning er ikke at man da vil miste et årskulls lærerproduksjon en gang i 20-åra, da lærer mangelen synes å ville bli sterkt økende, eller at individuell veiledning av 3000 studenter på masteroppgaver vil kreve over 100 nye årsverk: Hver student skal ha individuell veiledning tilsvarende ca. et ukeverk, en stilling med ca 50 % undervisning/veiledning dekker dermed snaue 25 studenter, med kull på 3000 innebærer det ressurser tilsvarende over 100 stillinger.
Det er mer enn tvilsomt om høyskolene har slik slark i ressursutnyttelsen at man kan dekke inn dette med de ressurser man har. Kongeriket har nok økonomi til å fikse 100 stillinger.
Hovedproblemet ligger i at på aller fleste andre masterstudier foretas det en siling før studentene slipper til på masternivået – de måtte ha en viss karakter på det gamle mellomfaget, de må nå ha en viss karakter på bacherlorstudiet. Masterstudier uten siling finnes stort sett bare på studier som rekrutterer de beste, som for eksempel psykologi og sivilingeniør.
Gruppen som tar ordinære masterstudier ved universitetene, i realfag, samfunnsfag og filologi, kan grovt sett karakteriseres som de nest beste. De som søker «vanlig» lærerutdanning, er som gruppe i beste fall de tredje beste, om ikke sykepleierne plasserer seg foran.
Å legge opp til femårig løp med masterstudium uten siling for en slik studentgruppe, er høyrisikosport. Hva skal man gjøre med dem som ikke makter å sluttføre masteroppgaven? Skal de bli nesten-lærere?
Det er riktignok etablert noen 5-årige løp, særlig ved miniversitetene. Men disse er flaggskip, masterstudier er stas. Det blir nok mindre stas når mange svake studenter skal dras gjennom masteroppgaven. Det er visstnok allerede påvist at karaktersettingen er mer lemfeldig ved de mindre universitetene enn ved de tradisjonelle. Med 5-årig master for svake lærerstudenter vil presset for å gi bestått for svake oppgaver bli massivt.
Man viser i denne sammenheng til Finland, men finnene la om til femårig master da de ennå rekrutterte svært sterke studenter. Her til lands var det også lenge slik at mange svært flinke jenter søkte lærerutdanning (gutter ble kvotert inn). Men så kom kampanjene for at jenter skulle velge utradisjonelt – det betød ikke bli lærer eller sykepleier, heller dommer og overlege.
Ressursene bør heller settes inn på å styrke praksisdelen av den 4-årige utdanningen, og særlig på styrke støttetiltak i overgangen mellom utdanning og yrke, som er læreres nest viktigste læringsfase (den viktigste er nok de ca 13 år som elev). Men på dette punkt drives det fortsatt svarteper-spill mellom regjeringen og KS, om hvem som skal dekke veiledningen av nye lærere.
Tanken om 5-årig masterstudium uten masteroppgave har vel lite for seg. Lærerutdanningen vurderes ikke slik at mange ønsker mer av det samme.
