Ungdomsskoleharselas i striper

Vi som jobber i ungdomsskolen, vet det jo. I vår hverdag er det mye å ta av; absurde episoder, merkelige kommentarer, keitet sosial aktivitet, hormoner og demoner og testosteroner, for å nevne noe. Ungdomsskolehverdagen er en intens og til tider absurd affære, altså et drømmeutgangspunkt for morsomme tegneseriestriper.

Marius Henriksen starter tegneserieboken Storefri med å fabulere over hvorfor folk blir lærere. «Hva får et voksent menneske til å frivillig dele klasserommet med en haug skapninger som fortsatt er på feil side av puberteten?» Det er et godt spørsmål, som han slett ikke prøver å besvare i stripene i Storefri. Men han fabulerer og harselerer på en fornøyelig måte.

Ifølge Henriksen er det to typer lærere: De som er bedre enn Jesus, og de som er like underutviklet som elevene selv. I stripene møter vi eksempler på begge typer. Kanskje i særlig grad den siste, representert ved den ekstremt irriterende, usympatiske og umodne Vidar, som ikke har noen forutsetninger for å klare jobben som ungdomsskolelærer. Det er i alle fall han som fester seg sterkest hos undertegnede, fordi han er så langt unna alt en ungdomsskolelærer bør være og derfor blir både irriterendeog komisk.

Fra lærerrommet blir vi også kjent med Sigbjørn, som savner både humør og arbeidsglede, men som holder ut ved å spre om seg med drøye sarkasmer. Vi møter Ann-Beate, som er den eneste som stort sett har kontroll over alt en lærerjobb innebærer, men som synes elevene til tider er sjokkerende motbydelige.

Og så har vi Jon-Anders, en skrekk og en gru av en mannssjåvinistisk gymlærer som har sovet i alle likestillingstimer de siste hundre årene. Av det øvrige personalet presenteres vi for vaskehjelpen Roybert som har, for å si det mildt, originale måter å løse hverdagens utfordringer på, og Franz – en tålmodig, men stort sett ganske oppgitt rektor. Og så har vi elevene; kvisete, fisende, fnisende, stinkende, strebende, slappe, overivrige, selvopptatte, usikre, skråsikre … Enten har du sansen for denne humoren, eller så blar du bare fort videre og vasker øynene litt.

Det er ikke det vellykkede som fremheves i denne serien. Så er det da heller ikke i det vellykkede komikken ligger. Dette er en humorserie. Den er laget for å bli ledd av, og den tar for seg skolehverdagens mange små og store situasjoner og drar dem langt ut i både det drøye og usannsynlige. Ved å overdrive og harselere, ved å tøyse og tulle med typiske situasjoner som kan oppstå i et klasserom, på en foreldrekonferanse og på et personalrom, klarer Henriksen å skape mye gjenkjennelse.

Jeg ser absolutt for meg at mange av stripene egner seg til å kopieres opp og henges opp på diverse felles arbeidsrom. Humoren i serien tar på mange måter utgangspunkt i det stigmatiserte bildet av ungdomsskolelærere og hormonbefengte, selvsentrerte pubertetselever. Men dette gjøres ikke uten varme. Henriksen har både godhet og interesse for sine karakterer, og det merkes. Til og med Vidar er i noen få situasjoner litt klokere enn sine elever. Streken er tydelig inspirert av Norges mest solgte tegneserie, «Pondus» av Frode Øverli, der Henriksen er fast bidragsyter i de månedlige utgivelsene.

I tillegg til Storefri-stripene har tegneserieboken eksempler fra ett av Henriksens sideprosjekter, «Hurtigmat». Dette er enrutere med humor av det drøye slaget. Serieskaper Marius Henriksen har nylig fullført lærerutdannelsen. Han er på «desperat søk etter jobb hvor han kan omgås disse krapylene uten helt å vite hvorfor». Han har i alle fall humor og en nødvendig ironisk distanse på plass. Det kan fungere som et godt utgangspunkt. Vi ønsker ham lykke til og håper at lærerjobben vil inspirere til nye striper.