– Tøff jobb å snu skuta

Vi møter den blide vestlendingen på kontoret hennes en varm vinterdag i februar.

– Jeg ble så glad da jeg fant ut at denne aircondition-maskinen også kan blåse varmluft, sier hun og gnir hendene sammen og blåser mot fingertuppene. 19 varmegrader oppfattes tydeligvis ikke likt for henne som for en journalist på et ukesbesøk fra Vinter-Norge. Halvannet år på ferieøya har akklimatisert henne - både under sydensola og i jobben som sjef for 56 ansatte og 230 elever.

For snart to år siden, våren 2010, brakte Utdanning saken om at det bredte seg en uro ved skolen. Skolens ledelse ble beskyldt for svarte lønnsutbetalinger, det kom rykter om en ledelse som skal ha drevet en svært dårlig personalpolitikk, det kom påstander om juks med elevtallet og uberettiget pengestøtte fra norske myndigheter. For å nevne noe.

Og da Utdanningsdirektoratet fikk bekymringsmeldinger om at stormen på skolen gikk ut over elevenes arbeidsmiljø, sendte de en delegasjon til Gran Canaria for å ha tilsyn med skolen.

Alt dette er nå historie, stormen har lagt seg og utenfor kontorvinduet til rektoren er det mistenkelig rolig til å være en skolegård. Har hun superkustus på elevene sine?

– Nei, det er vinterferie, ler hun. Det er bare noen lærere og jeg som er her i dag. Og så du da, sier hun.

– Sånn gjør ikke en rektor

Grongstad, som opprinnelig kommer fra Ålvik innerst i Hardangerfjorden, kom til Gran Canaria fra stillingen som assisterende rektor på den norske skolen i London.

– Da du kom hit var skolen mildt sagt i søkelyset. Hvordan var den tiden?

– Ja, skolen var veldig i søkelyset en stund, sier hun. Jeg trodde det var en skole hvor ting var ryddet opp.

Hun drar på ordene og vet ikke helt hvordan hun skal fortsette. Og blir stille. Tausheten understreker hvor vanskelig tiden med det forrige styret og den forrige ledelsen må ha vært for alle i og rundt skolen. Det er ikke enkelt å snakke om.

Hun er ærlig på at jobben med å snu skuta har vært tøff.

– Det tok nok lenger tid enn hva jeg hadde trodd, sier hun og kaller det som skjedde rundt skolen for et ”knallhardt mediekjør”. Hun valgte å ikke snakke med pressen fordi det var viktigere å ta vare på de ansatte og elevene.

– Det passer ikke en rektor å snakke med pressen om personalsaker.

– Men dette var jo en sak som blant annet handlet om enkeltpersoner. Ville det ikke da være naturlig å kommentere det?

– Nei, det gjør man ikke, svarer hun kontant. – Av prinsipielle årsaker.

– Er prosessen med å renvaske skolen ferdig?

– Nei, det kommer til å ta flere år. Kanskje det høres rart ut, men det var viktig for oss at direktoratet hadde tilsyn her.

– Stor jubel da beskjeden kom

Selve tilsynet fra myndighetene høsten 2010 oppfatter rektoren som svært ryddig, og hun følte aldri at det var noen fare for at skolen måtte legges ned.

– Utdanningsdirektoratet kunne ikke stenge skolen, men de kunne tatt fra oss statsstøtten.

– Ville ikke det være praktisk talt det samme?

– Alternativene var å stenge skolen eller å øke egenbetalingen for elevene. Med høyere egenbetaling ville tilbudet blitt dårligere, sier hun og minner om at skolen ble etablert for å gi et utdanningstilbud til kronisk syke unger som er avhengige av å være der på grunn av klima.

– Det ville jo vært skrekkelig synd om tilbudet til dem skulle bli svekket.

Og det var nettopp hensynet til elevene som var et av hovedargumentene da direktoratet ga skolen grønt lys til å fortsette, riktignok etter at skolen hadde korrigert en lang liste over avvik.

– Jeg kan love deg det var stor jubel og glede da vi fikk brevet om at vi fortsatt fikk statsstøtte, sier hun og smiler fra øre til øre.

– Det blir en del blokkbygging 

Grongstad møter jevnlig sine rektorkolleger ved andre norske skoler i utlandet, og de har fulgt saken på Gran Canaria tett.

– Er det en ukultur blant norske skoler i utlandet i dag?

Hun drar på det.

– På hvilket område tenker du, spør rektoren, tydelig usikker på hva journalisten vil med spørsmålet.

– Jeg tenker på et eller flere av avvikene som Utdanningsdirektoratet ba dere om å korrigere. Økonomi, for eksempel.

– Nei, jeg tror ikke det. Det virker som at alle er innstilte på at det skal være ryddig.

– Tror du noen av kollegene dine gikk tilbake til sin skole for å få ting i orden da de så resultatet av tilsynet dere hadde?

– Å ja! Helt klart. De hadde sett nøye på rapporten og på våre svar og gjort endringer ut fra det. Det er stor vilje blant rektorene til å ha ting i orden.

– Hva har dere lært av uroen?

– Jeg har ikke denne boken liggende framme bare fordi du er her, sier hun og ler mens hun tapper med fingertuppene på Privatskoleloven som ligger på pulten foran henne.

– Jeg blar mye i den for å være helt sikker på at det jeg gjøre er innenfor loven. Jeg har veldig lite lyst å bli tatt i formelle feil. Det vil jeg se på som et nederlag, sier hun.

– Hva har vært vanskeligst i denne prosessen, fra uro til ro?

– Nå må jeg være forsiktig, humrer hun, og fortsetter: Det var et stort engasjement om det som skjedde. Det var mange ville drive skolen.

– Kan du utdype?

– Det dukket opp en del personer som hevdet de var styret og som gjorde krav på å drive skolen fordi de mente de ville gjøre jobben best. Ei foreldregruppe dannet plutselig et interimstyre, og vi hadde flere styrer som gjorde krav på å være skolens styre. Til slutt måtte jeg si at ”dere kan styre så mye dere vil, men jeg må få gjøre jobben min”.

Hun har forståelse for at engasjementet blir stort når uroen øker.

– Da blir det også en del blokkbygging hvor en gruppe holder med noen, mens en annen gruppe holder med noen andre. Men jeg tror jeg gjorde en god jobb med å ikke slippe dem til, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

 
Skolen ligger i åssiden utenfor Arguineguin sør på Gran Canaria. Foto: Paal M. Svendsen

Beviset henger på tavla

Skolen ligger i åssiden i utkanten turistbyen Arguineguin, sør på øya. Mange nordmenn har funnet veien til den lille kystbyen. Noen er pensjonister mens andre er barnefamilier, og disse benytter seg av den norske skolen.

Etter å ha jobbet med denne saken for Utdanning i snart to år er det ingen hemmelighet at denne fortettingen av nordmenn har ført til en del sladder, ryktespredning og baksnakking, og dette var en del av uroen på skolen.

– Hvordan bør slikt ”bygdesnakk” håndteres?

– Som rektor er jeg så nær en offentlig person som en kan komme i et så lite samfunn som vi har her. Derfor er det helt naturlig at man er en del av samtaleemnet i kafeen og rundt middagsbordet. Det er viktig å snakke om hva vi holder på med og våre intensjoner. Det tror jeg kan hjelpe.

Hun har hatt foreldre innom kontoret som har takket henne og ledelsen for at de har tatt godt vare på ungene. Også elevene må ha vært fornøyd. Beviset henger på ei tavle inne på rektors kontor: et stort ark hvor det står skrevet av ei ustø barnehånd ”Du er den beste rektoren vi noen gang har hatt”.

– Roen har senket seg. Det har vært viktig for meg å få til. Jeg ser på det som min jobb å holde uroen utenfor og roen innenfor skoleportene, sier hun.

– Arbeidsmengden er nok større her

– Når dere ansetter nye lærere, gjør dere en god nok jobb i å opplyse at de ikke har samme rettigheter som de ville hatt på en norsk skole?

– Ja, jeg presiser at det er en spansk bedrift og at det er en spansk stiftelse, og at det er privatskoleloven som gjelder. Men det er klart at når man har jobbet i offentlig skole er omstillingen vanskelig.

– Hvor er den største utfordringen fra en norsk kommunal eller fylkeskommunal skole til denne skolen?

– Det er et godt spørsmål, sier hun.

– Man vil jo ha ting slik de alltid har vært. Hit kommer det lærere fra hele landet, og da er det vanskelig å få det slik man er vant til. Vi må finne et felles multiplum som vi kan leve med, og så må man gi og ta.

– Hva er det lærere er ”vant til”?

– Arbeidsmengden er nok større her. Mange kommer hit fra store skoler i Norge hvor det er store faggrupper. Her er det kanskje to norsklærere, slik at de må ofte gjøre alt arbeidet selv – arbeid som i Norge er fordelt på mange lærere. Her er det du som er norsklæreren, eller en av to.

– Hvorfor tror du lærere søker seg hit når arbeidsmengden er større enn på en skole i Norge?

– De ser nok på det som spennende og mange har lyst på en erfaring utenlands. En del søker seg nok hit fordi her er det varmt og godt, sier hun.

– Tjener dere godt?

– Tjener godt? Her hos oss? Ehhh neeeei, sier hun og ler.

– Hvis du sammenlinker med ei gjennomsnittlig norsk lærerlønn?

– Ehhh nei. Ehhh ja. For så vidt. Vi betaler 90 prosent av norsk tariff, men så er arbeidsgiveravgiften i Spania på 35 prosent, så det er dyrt å ha folk i arbeid. Hvis vi hadde betalt 100 prosent pluss arbeidsgiveravgift så hadde vi fått trøbbel med å ha så god lærerdekning som vi faktisk har, sier hun.

Hun innrømmer at de kommer langt med 90 prosent tarifflønn ettersom levekostnader i Spania er lavere enn i Norge.

– Noen lik i lasten

Lisbeth Ørskog kom til skolen i august 2009 som mor til to barn. Hun skryter veldig av måten skolens ledelse og lærere håndterte uroen overfor elevene da det stod på som verst.

– Vi skjønte at noe skjedde. Folk snakket og flere lærere ble sykmeldt, men det ble ikke formidlet videre til ungene. Her gjorde skolen en meget god jobb, forteller Ørskog.

Hun er nå inne i sitt andre år som spesial pedagog, og forteller at direktoratet førte et ryddig tilsyn. Ledelsen har jobbet godt med å rydde opp der de hadde brutt loven, mener hun.

– Vi hadde en klar rolledeling: Ledelsen skulle rydde opp mens vår jobb var å ta vare på ungene, sier hun.

– Hvordan opplever du situasjonen ved skolen i dag?

– Den er ryddig, men det er klart at det er noen lik i lasten.

– Hva legger du i det?

– Det tar tid å endre rutiner. Man er vent til å gjøre ting på én måte. Nå må dette endres, og det er ikke gjort over natten, sier hun.

– Det tar en stund før vi er helt oppe og kjører, men jeg ser lyst på skolens framtid, sier Ørskog.