Tidlig innsats – hva har spesialundervisning å si?
Den eneste måten å redusere behovet for spesialundervisning er å gjøre den tilpassete opplæringen så god, at elevene ikke trenger å tas ut av klassen. For å få til det må også innsatsen settes inn tidlig.
-
Caroline Solem er generalsekretær i Dysleksi Norge
Kunnskapsdepartementet er opptatt av tidlig innsats. Det ser vi på mange uttalelser og igangsatte tiltak. Barnehagedekning, økt lærertetthet og leksehjelp på tidlige skoletrinn. Også forslaget om at skolene skal forplikte seg til å prøve ut tiltak før eleven henvises til PP-tjenesten hadde som formål å sørge for tidlig hjelp. Her er vi redd Kunnskapsdepartementet har bomma fullstendig, først og fremst fordi de ikke først har tatt tak i den nære koblingen mellom spesialundervisning og utredning for lærevansker.
Retten til utredning er knyttet opp mot retten til spesialundervisning (Opplæringslovens kap. 5). Det er når man henvises til PPT for å vurdere behovet for spesialundervisning, man utredes for lærevansker og får en sakkyndig vurdering som gir føringer for andre rettigheter som hjelpemidler og tilretteleggingsformer.
Utredning, hjelpemidler og andre tilretteleggingsformer er helt sentrale også i tilpasset opplæring. Å vente med en sakkyndig vurdering, som Kunnskapsdepartementet foreslår, blir derfor også en svekkelse av skolens mulighet for god tilpasset opplæring.
En langt bedre løsning ville vært å hente rettigheten til utredning ut av Opplæringslovens kap. 5 om spesialundervisning og gjøre den til en selvstendig rettighet i Opplæringsloven. Da kan eleven bli utredet tidlig og skolen kan sette inn tiltak som er riktige for eleven innenfor rammene av tilpasset opplæring. Og ikke minst kan eleven gis tilgang til kompenserende datahjelpemidler fra tidlige skoleår. Hvis vi lykkes med å gjøre den tilpassete opplæringen bedre reduserer vi også behovet for spesialundervisning. Det ser vi på "dysleksivennlige skoler" der andelen elever med spesialundervisning er langt færre enn landsgjennomsnittet.
Et annet trekk ved "dysleksivennlige skoler" er at de har klare systemer for elever som sliter og en skoleledelse som tar disse problemene på alvor. En nasjonal handlingsplan på området fagvansker ville sannsynliggjort skolens mulighet til å gi god tilpasset opplæring og redusert behovet for spesialundervisning. I dag er det "bingo-skole". Det er enorme forskjeller fra skole til skole og fra kommune til kommune, og det er ingen nasjonale føringer for hvordan skolene skal følge opp disse elevene. Så langt har ingen politiske partier tatt til orde for en norm på dette området. Det burde være et tema for valgkampen.