Lokale lønnsoppgjør svekker velferdsgoder
Lokale lønnsoppgjør vil gi høyere lønn til de ansatte. Men prisen er økt arbeidsløshet og tap av velferdsgoder og stillingsvern. Dette kommer fram i artikkelen "Økonomiske analyser 1/2003" fra Statistisk Sentralbyrå.
En måte å svekke fagforeningene er å gjøre det verre å være arbeidsløs. Derfor vil politikerne gå til angrep på stillingsvern, trygderetter og andre velferdsgoder, sier forsker Roger Bjørnstad i Statistisk Sentralbyrå. For egen del er han ikke i tvil om at de kronene arbeidstakerne kan tjene ved å gå over til lokale forhandlinger ikke er verdt tapet av velferdsgodene.
I en analyse har Bjørnstad regna ut effekten hvis norske arbeidstakere forhandla lønna slik det gjøres på de fleste steder i Sentral-Europa, med sterke fagforeninger som i liten grad samordner sine krav og som forhandler i lokale forhandlinger. Etter ti år har lønna økt med til sammen 10,2 prosent mer enn den ville gjort med sentrale forhandlinger, men ledigheten ville også vært 1,2 prosentpoeng høyere.
Den økte lønnsveksten vil være størst den første året, med 3,3 prosent, men avta etter hvert slik at den etter fem år er på 2,3.
Roger Bjørnstad har også rekna norske arbeidstakere om til systemet lik det arbeidstakere i Storbritannia og USA forhandler etter. Der er fagforeningene mye svakere enn i Sentral-Europa, og lønnsforhandlingene føres alt overveiende lokalt.
Etter ti år som anglo-amerikanere, hadde norske arbeidstakere hatt en lønnsvekst som er 10,1 høyere enn de ellers ville hatt. Ledigheten hadde vært 0,8 prosent over det den hadde vært med sentrale forhandlinger etter norsk mønster.
I analysen har Bjørnstad ikke skilt mellom ansatte i offentlig eller privat virksomhet. Han meiner prinsippene og konsekvensene er like relevante i begge sektorer.
- Hvis målet er lav arbeidsløshet og et ikke alt for pressa yrkesliv for den enkelte, er det beste virkemiddelet sentrale lønnsforhandlinger og et inntekstpolitisk samarbeid mellom partene slik vi har hatt det i Norge, sier Roger Bjørnstad.
