Tanker fra en relativt fersk lærer

Etter 1 og et halvt år som lærer har jeg erfart og lært veldig mye. Etter min mening, litt for mye. Jeg synes rett og slett at de forberedelsene jeg fikk igjennom min utdanning, ikke var gode nok.

Etter 6 år på lærerhøgskolen, var jeg veldig motivert og klar for å ta fatt på min yrkeskarriere. Gjennom utallige vellykkede praksisperioder hadde jeg også en relativt høy selvtillit på området. Jeg kom til ny jobb med friskt mot og tusen ideer og planer for hvordan jeg skulle lage en meningsfull og spennende skolehverdag.

Bare en uke ut i semesteret var alt dette byttet bort med en ny og enklere plan: å overleve. Jeg var fullstendig utslitt. Dette var ikke fordi jeg hadde en god del elever som bråket mye eller fordi de ikke gjorde det jeg sa de skulle gjøre. Jeg var utslitt på grunn av min egen måte å takle disse problemene på. Planen var i utgangspunktet å være rolig, forståelsesfull og rettferdig, men som lyn fra klar himmel endte jeg opp med en helt annen væremåte. Denne bestod som regel i en todelt taktikk, når ting "ikke fungerte": fordele skyld og å true – begge to gjerne høyrøstet eller skrikende. Deretter kom den dårlige samvittigheten snikende, ovenfor de elevene som ikke hadde gjort noe "galt", de som hadde gjort noe "galt"(og ble kjeftet på), overfor foreldrene og for kollegaer. Jeg fikk også stadig vekk høre fra meg selv at "det er da ikke sånn man skal holde på som lærer. Hva er det du driver med?".

Mitt øverste og viktigste mål som lærer er todelt: faglig utvikling hos elevene og gode relasjoner til elevene. Den siste delen hørte jeg ikke så mye om i utdanningen min. Hvordan skal man oppnå respekt "fortjent"? Altså uten å skremme eller true. Selv mener jeg at man ikke kan "sette seg i respekt". Respekt er en gjensidig prosess – at eleven tar hensyn til det læreren ønsker og at læreren tar hensyn til det eleven ønsker. Ofte tror jeg de to partenes ønsker kan vise seg å være nokså like. Uansett mener jeg det legges veldig lite til rette for læring, hvis elevenes motivasjon er redselen for konsekvenser (hvis de ikke gjør som læreren sier).

Så hva kan gjøres? For det første mener jeg at fokuset ligger altfor mye rettet mot det faglige i lærerutdanningen. Hva med å lage et fag som rett og slett heter kommunikasjon? Hvor studentene kan bli forberedt på å håndtere vanskelige situasjoner som ikke er fagrelaterte. Jeg kjenner ikke til mange lærere som har problemer med det faglige i skolehverdagen og jeg tror ikke problemene ville hvert så mye større, hvis deler av tiden brukt på det faglige i utdanningen heller ble brukt med tanke på relasjoner til elevene. Ingen av problemene jeg har støtt på som lærer har vært kun fagrelaterte. For det andre synes jeg ikke at praksisen i lærerutdanningen står i stil til det å være lærer. Vi var blant annet stort sett alle studentene i klasserommet samtidig. Når jeg ser tilbake på dette, kunne jeg godt tenkt meg å være mer alene med elevene. Kanskje til og med ha hele dager alene. Jeg ser heller ingen grunn til at jeg ikke kunne vært lenger ute i praksis og vært en slags lærlinglærer. Dette kunne både jeg, øvingslærer og en klasse dratt nytte av.

På eget initiativ går jeg nå på flere kurs i IVK - Ikkevoldelig Kommunikasjon (også kalt Kontaktskapende kommunikasjon – startet av Marshall Rosenberg ). Hvis jeg bare hadde hørt noe om dette i utdanningen min så er jeg helt sikker på at mitt første år som lærer, ikke hadde blitt så slitsomt som det ble. Jeg har fått med meg at det er planer om legge om lærerutdanningen nå. I Sverige er IVK blitt et av de temaene man fordyper seg i, på veien mot læreryrket. Det ville gledet meg utrolig mye hvis det ble slik i Norge også.