Ta erfaringene fra desentralisert lærerutdanning på alvor

Erfaringer viser at det er fullt mulig og forsvarlig å gjennomføre en studiemodell der forankringa til grunnskolen utgjorde det permanente eller kontinuerlige innslaget.

Tilbudet kom i gang høsten 1979 som følge av en svært problematisk lærersituasjon i Nord- Norge. Til neste år vil det være 25 år siden de første kullene, som var lagt til landsdelens fire lærerhøgskoler, avsluttet studiet.

Poenget med en alternativ studiemodell var å gjøre det mulig å ta lærerutdanning uten at det betinget permanent opphold ved en utdanningsinstitusjon. Derfor var studiet organisert slik at undervisning i fagene og pedagogisk teori foregikk på kurs/ samlinger som stort sett strakte seg over en uke.

Dessuten var det forutsatt at studentene var knyttet til skolene på sine respektive hjemplasser gjennom deltidsstillinger som lærere. Til tross for kort tid til planlegging er det hevet over enhver tvil at representanter for skoleverket i Nord-Norge, det være seg skoledirektører, skolesjefer, rektorer og lokale veiledere nærmest unisont ga uttrykk for at denne studiemodellen var bedre enn den vanlige modellen.

Likevel har ikke desentralisert allmennlærerutdanning tross all begeistring og positiv omtale preget debatten om, eller fått følger for norsk lærerutdanning i den grad en kunne forvente.

For når desentraliserte grunnutdanninger i løpet av 1990-tallet hadde spredd seg over hele landet, skyldtes ikke dette primært at modellen ble sett på som et faglig spennende alternativ til tradisjonell utdanning. Delvis vokste tilbudet fram som følge av politisk press for å skaffe fagfolk, primært til distriktene. Og delvis var det initiert av høgskolene selv for å rekruttere flere studenter.

Ingen høgskole ser ut til å ha argumentert for desentralisert allmennlærerutdanning primært ut fra et ønske om å prøve ut en alternativ, praksisforankret utdanningsmodell. Det betyr at samtidig som det norske utdanningssamfunnet finner allmenn lærerutdanninga så svakt praksistilknyttet at staten årlig bevilger betydelige summer til opplegg for å gi nyutdannede lærere spesielt tilrettelagt oppfølging og veiledning i sitt første år i yrket, så er det altså, paradoksalt nok, ingen lærerutdanningsinstitusjoner som har initiert prosjekt for å prøve ut alternative lærerutdanningsmodeller for stasjonære studenter som bygger på erfaringer fra desentralisert allmennlærerutdanning. 

Professor Ottar Brox skriver i en artikkel at ”Det er på jobben at vi for alvor lærer å bli fagfolk.” Og han hevder at ”det gjelder (…) enten en skal bli lege, bilmekaniker, forsker, bonde eller journalist – for ikke å snakke om administrator.” (Brox 2003: Hvordan blir vi fagfolk? s. 51 i Nergård, J-I. og Neset, S. Det gjenstridige, Edmund Edvardsen 60 år, Oplandske Bokforlag)

På grunnlag av en rekke samtaler med fagfolk fra mange yrker hevder han å ha fått bekreftet at ”reell kompetanseoppbygging begynner i det øyeblikk en i en jobbsituasjon må utføre oppgaver og løse problemer”. (op cit s 51) Brox tar derfor til orde for en sterkere satsing på veiledning direkte knyttet til jobben ”og eventuelt korte kurs som kunne fylle hull i deres kompetanse – kunnskapsbehov som de sjøl og deres arbeidsledere ble oppmerksomme på i strevet med å løse mer utfordrende oppgaver:”

Han mener nemlig at selv om ”slike læringsprosesser direkte knyttet til jobben foregår kontinuerlig på norske arbeidsplasser, ” så får de ”liten oppmerksomhet, og lite ressurser, ikke minst sammenlignet med hva en satser på det formelle utdanningssystemet. Brox mener at ”Systematisk kompetanseheving i jobb, veiledning av erfarne kolleger, kombinert med spesialiserte kurs, har (…) et enormt uutnyttet potensial – om det virkelig er kompetanseheving vi er ute etter gjennom vårt utdanningsstrev.” (op cit s 52)

Det er åpenbare likhetstrekk mellom det Brox her går inn for og måten de desentraliserte profesjonsutdanningene har vært organisert på. Når Brox anbefaler kompetanseheving i jobb, blir dette ivaretatt innafor desentralisert allmennlærerutdanning gjennom deltidsstilling. Hans forslag om å bruke erfarne kolleger som veiledere er helt på linje med veilederordninga i desentralisert allmennlærerutdanning, der nettopp erfarne lærerkolleger på arbeidsplassen har denne oppgaven.

Det er utvilsomt den nære tilknytningen til grunnskolen (også kalt praksisfeltet), som hele tida er blitt vurdert som en særlig styrke ved den desentraliserte allmennlærerutdanninga. Utdanninga blir karakterisert som realistisk og yrkesrettet. En øvingslærer for en student i det første tromsøkullet hadde eksempelvis merket seg at emner fra utviklingspsykologien på en helt annen måte fikk mening for studenter som samtidig nesten kontinuerlig kunne følge sine egne elevers utvikling.

Hovedinnvendingen mot desentralisert allmennlærerutdanning da tanken om en slik utdanning først ble lansert, var at miljøet ved en lærerutdanningsinstitusjon ble sett på som så verdifullt i seg selv at et permanent opphold der nærmest var en forutsetning for å gjennomføre en forsvarlig lærerutdanning. Dette gjør det både nødvendig og berettiget å problematisere begrepene studie- og studentmiljø i en lærerutdanningssammenheng.

Og da vet vi at det i dag er lite igjen av de mange karakteristiske og for lærerutdanninga så verdifulle utenomfaglige aktivitetene som sangkor, teatergrupper og øvrig lags- og foreningsarbeid. Dagens studenter har gjerne deltidsjobber og begrenser ofte sine besøk på høgskolen til den timeplanlagte undervisning.

Erfaringer fra desentralisert allmennlærerutdanning gjør det definitivt berettiget å argumentere for å prøve ut studiemodeller som forutsetter at studentene har en form for permanent tilknytning til grunnskolen gjennom hele studietida. De kan eksempelvis knyttes gruppevis til et utvalg av grunnskoler. Ved å inngå avtaler eller kontrakter mellom lærerutdanningsinstitusjon og berørte grunnskoler kan partene forplikte seg til å samarbeide om konkrete utviklingsoppgaver.

Det kan være å utvikle planer for å styrke samarbeidet mellom skole og hjem, eller for å forebygge mobbing, eller å utarbeide, gjennomføre og vurdere lokale læreplaner. En slik kobling mellom studenter, grunnskole og lærerutdanning vil bidra til at studentene helt fra starten av studiet får direkte og allsidig erfaring med sitt framtidige yrke. De vil kunne relatere mye av det som behandles i fag- og pedagogikkstudiet til en skolevirkelighet.

Poenget er at den yrkestilknytningen som hele tida er blitt trukket fram som særlig positivt ved den desentraliserte utdanninga blir ivaretatt i et slikt opplegg. Siden det må være ei grunnleggende forutsetning at de samarbeidende grunnskolene skal ta del i pedagogisk utviklingsarbeid, vil risikoen være liten for at studenter knyttes til skoler preget av motstand og skepsis til forandring og nytenkning.

Et slikt grunnskoleforankret studieopplegg må nødvendigvis gi bedre forutsetninger for å utvikle og prege studentenes yrkesidentitet på en mer grunnlegende og gjennomgripende måte enn dagens stasjonære opplegg gir.

Fagpersonalet i lærerutdanninga finner det gjerne mer meningsfullt og utfordrende å medvirke til kompetanseheving av lærere i form av skolebaserte opplegg eller prosjekt, enn å holde tradisjonelle kurs. Også av den grunn burde en studiemodell basert på et vekselvirke mellom lærerarbeid i grunnskolen og fagstudier ved høyskolen også ha fagpersonalets interesse, ikke minst fordi de gjennom en slik grunnskoletilknytning vil kunne hente viktige impulser til sin behandling av emner i fagstudiene. Modellen åpner for at fagpersonalet får mer og bedre kontakt med den verden de utdanner sine studenter for.

I dag finns det ikke ordninger som sikrer lærerutdanningsinstitusjoner noen form for systematisk tilbakemelding om hvordan kandidatene vurderer sin utdanning, og heller ikke hvordan de som tar imot de nyutdannede vurderer deres kompetanse. Høgskolene har en autonom rolle i forhold til grunnskolene og avgjør gjennom å utstede eviggyldige ”lærersertifikat” suverent om studenter er kvalifisert for yrket. En lærerutdanning som er sterkt og forpliktende forankret i grunnskolen, får et bedre utgangspunkt for å vurdere og styrke den enkelte studentens egnethet.

Undersøkelser viser at erfaringer som den nyutdannete høster i sine første år som lærer, i vel så stor grad som selve utdanninga er med på å forme grunnleggende pedagogiske holdninger og yrkesidentitet. Grunnskolen er derfor, uavhengig av hvordan den formelle utdanninga organiseres, av stor betydning for utvikling av lærerrollen. Dette bør avspeiles klarere i måten lærerutdanninga organiseres på.

Og da må det være vel verdt å prøve ut en studiemodell som er sterkt forankret i grunnskolen og som dermed også inviterer og motiverer skoleeierne til å engasjere seg i lærerkvalifisering med mye større tyngde enn i dag.

Artikkelforfatteren er førsteamanuensis ved Høgskolen i Tromsø.