Sporadisk kontakt hjem-skole

Thomas Nordahl, Mira Aaboen Sletten og Nina Sandberg står bak rapporten, der fire videregående skoler i Norge med til sammen 1712 elever, 902 foreldre, 287 skoleansatte og 37 personer i spesialtjenesten har svart på et spørreskjema. I tillegg er det gjennomført telefonintervju med foreldre og gruppearbeid med en videregående skole i Oslo.
 
Liten samhandling
Rapporten viser at det er et klart lavere hjem-skole-samarbeid i videregående skole, enn det som kommer fram i tilsvarende undersøkelser i grunnskolen. Det viser seg at foreldremøter hovedsakelig blir brukt til informasjon, og at samtaler med læreren på tomannshånd bare skjer unntaksvis. Kun én av fem har personlig tatt initiativ til slik kontakt. Rammene for samhandling blir dermed svært liten, hevdes det i rapporten.
 
Vi får vite at 17 prosent av klassestyrerne ikke har holdt foreldremøter og at 40 prosent ikke arrangerte konferansetimer høsten 2002. - Skal kontakten favne flere foreldre, må samarbeidet formaliseres i større grad enn det som er tilfelle i dag, skriver de tre rapportørene.
 
Nesten ikke samarbeid
Foreldre til elever i videregående skole gir uttrykk for at de får relativt lite informasjon fra skolen og at dette i særlig grad gjelder undervisningsopplegget.
 
Informasjon, dialog og innflytelse knyttet til enkeltelevers faglige utvikling og prestasjoner ser ut til å være mer utbredt enn foreldrenes involvering og deltakelse når det gjelder undervisningsopplegg og det sosiale miljøet rent generelt. Hovedinntrykket, sies det i rapporten, er at graden av reelt samarbeid, også omkring enkeltelever, er svak i videregående opplæring.
 
Behovsorientert
Det hevdes også at samarbeidet i stor grad er behovsstyrt. Foreldre til elever som får særskilt tilrettelagt undervisning eller som presterer svakt, har oftere vært i konferansetimer og selv tatt kontakt med skolen enn foreldre flest. Også de skoleansattes initiativ til kontakt er behovs- eller problemorientert.
 
Det reelle samarbeidet mellom hjem og skole kan derfor se ut til å ha størst utbredelse når eleven trenger det mest. Det behovsstyrte samarbeidet gjelder naturlig nok kontakt, dialog og felles innsats knyttet til enkeltelever.
 
Men slikt "samarbeid" gir foreldrene liten innflytelse på generelle forhold knyttet til undervisningen og skolen for øvrig.
 
Elevenes ansvar
Nå viser det seg at både foreldre, elever og ikke minst lærere gir uttrykk for at elevene i videregående opplæring bør gis større frihet og større ansvar enn elever i grunnskolen. Selvstendighet i forhold til eget skolearbeid oppfattes imidlertid ikke nødvendigvis som noen motsetning til større foreldreinnflytelse på generelt plan, skriver Sletten, Sandberg og Nordahl i sin rapport.
 
I likhet med foreldre og elever gir lærerne, rådgiverne og rektorer også uttrykk for at skolegangen hovedsakelig er elevenes ansvar, men de signaliserer samtidig at de tror foreldrenes engasjement kan være til nytte for den enkelte elev også i videregående skole.
 
Litt underlig er det kanskje at hele 40 prosent av de samme mener at lærerne ikke bør diskutere undervisning med foreldrene.