Skriftspråkinnlæring, hjernefunksjoner og dysleksi

Etter tusenårsskiftet har det blitt lagt fram ny viten om innlæring av språk, særlig skriftspråk, og om mulige årsaker til dysleksi. Denne nye kunnskapen bygger på avansert hjerneforsking kombinert med språkstudier (lingvistikk).

Noen av disse funnene ble lagt fram av italienske, franske og britiske forskere i tidsskriftet Science. (Det mest anerkjente naturvitenskapelige tidsskrift i verden i dag?) En populærvitenskapelig artikkel, som bygger på denne publiseringen i Science, ble trykt i Time 2. april 2001.

Samtidig vet vi at skriftspråkkulturen holder på å bli svekket i deler av den norske befolkningen. Det er her vanlig å vise til lesevaner: Flere og flere av de norske guttene, eller de unge mennene, har ikke lest en bok frivillig det siste året. (Prosentandelen går fram av statistikk som bygger på spørreundersøkelser.)

Deler av mediekulturen blir mer og mer muntlig i dagens samfunn, kanskje særlig på grunn av fjernsynet. Mange unge menn bruker også mye tid på dataspill, dvd, surfing på nettet etc. Brevskriving har gått av moten blant folk flest. En del ungdommer skriver kanskje helst vanlige, skriftlige tekster bare når de synes de må, eller når de skal bli evaluert på skolen?

Nye teorier om språkinnlæring og dysleksi, et lite sammendrag.
Det ser ut til at hjernen vår har en medfødt evne til å lære det muntlige språket (foreldrenes språk, morsmål eller dialekt). Alle barn som ikke har hjerneskade, hørselshemninger eller andre alvorlige dysfunksjoner, makter å lære det muntlige språket og å snakke på naturlig vis. Kanskje mange foreldre til og med vil hevde noe slikt som dette: At de fleste barna ved innlæringen av det muntlige språket og taleferdigheten, utviser enorm viljestyrke, stort pågangsmot og engasjement?

Hjerneforskningen og språkstudier de siste tiårene viser imidlertid at vi ikke har tilsvarende medfødte evner for å lære skriftspråk. Når barn flest skal lære å lese, bryter de derfor de skrevne ordene ned i fonemer, meningsbærende (og meningsskillende) språklyder. Med andre ord: De kjenner igjen de skrevne ordene ved å dele dem inn i fonemer (språklyder) som de alt har lært i det muntlige språket. Så brukes hjernen til å organisere disse fonemene, for på den måten å forstå symbolene eller bokstavene i det skrevne språket.

Denne gjenkjenningen av symboler (bokstaver) og ord forutsetter god kommunikasjon i hjernen, blant annet mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Dette skaper få eller ingen problemer for de aller fleste av oss. Men slik behøver det ikke å være for dyslektikere. Derimot er det slik at kommunikasjonen i hjernen svikter blant mange dyslektikere. De kommer ikke over terskelen som dette første trinnet i innlæringen av skriftspråket innebærer: Å bryte skrevne ord ned i muntlige fonemer.

Uttrykt på en annen måte: Dyslektikere kan ha store vansker med å se sammenhengen mellom det muntlige språket, som de alt behersker, og bokstaver og skrevne ord, særlig ved den grunnleggende, innledende leseopplæringen.

Denne sviktende funksjonen har ikke noe med menneskers generelle evner eller intelligens å gjøre: Mange dyslektikere har hevdet seg godt i samfunnet, noen av dem til og med på suverent vis, Leonardo da Vinci er en av dem.

Ifølge artikkelen i Time har hjerneforskerne lært en hel del om nevrologiske årsaker til dysleksi de siste tiårene: l teamarbeid med språkforskere, har de ifølge forfatteren av artikkelen i Time, funnet de første overbevisende bevis på at dysleksi har et nevrologisk grunnlag, et grunnlag som går på tvers av lingvistiske (eller språklige) og kulturelle grenser.

Nevrologene studerer nervesystemene i det menneskelige legeme. Hjernen, hjernestammen og ryggmargen utgjør til sammen sentralnervesystemet. Resten av nervesystemet vårt kalles perifere nerver. Men hele dette systemet henger sammen: Det perifere nervesystemet sender hele tiden impulser til hjernen, og hjernen forandrer hele tiden aktiviteten i det perifere nervesystemet.
 
Grenseområdet mellom språk og visuelle prosesser (synsinntrykk videreformidlet til hjernen, som lesning av bokstaver og ord bygger på) er mer eller mindre inaktivt (ikke aktivt) hos dyslektikere. Skanning, eller studium og måling av hjerneaktiviteten under lesning ved hjelp av instrumenter, viser dette.

Hjerneforsking og språkundersøkelser viser videre at disse vanskene finnes hos dyslektikere på tvers av landegrensene (i land med ulike språk), uavhengig av hvilket skriftspråk de skal lære.

Likevel blir tilegnelsen av skriftspråket av nokså forskjellig kvalitet blant dyslektikere i ulike land, avhengig av hvordan skriftspråket (nasjonalspråket) deres er oppbygd eller organisert. Er språket lydrett eller ikke? Det vil si: avspeiler skriftspråket talespråket, eller er talespråket helt forskjellig fra skriftspråket? l hvilken grad kan dyslektikerne kjenne igjen fonemene i det talte språket når de skal lære å lese skriftspråket sitt?

Det påstås i Time-artikkelen at de muntlige språkene (eller språkene i seg selv), for eksempel engelsk og italiensk, ikke er spesielt forskjellige. Men situasjonen er en helt annen for skriftspråk, blant annet av historiske og kulturelle årsaker.

Enkelte språkkyndige vil kanskje karakterisere engelsk som et slags blandingsspråk? Hovedtyngden av ordene i engelsk kommer fra det germanske området. Men det finnes også mange ord med keltisk, latinsk eller fransk opphav i engelsk. (Enkelte har norrøn opprinnelse.) Og det engelske skriftspråket har på mange måter holdt seg uforandret siden 1700-tallet. Blant annet i grunnleggende strukturer og i reglene for skrivemåten av mange ord. Mens det muntlige språket (eller de muntlige, språklige variantene) stadig gjennomgår forandringer.

Andre forskjeller mellom skriftspråkene er kanskje vel så vesentlige: Skriftspråkene i Europa i det minste, har ulik kompleksitet eller oppbygning. På engelsk brukes hele 1120 stavemåter for språkets 40 fonemer. (40 lyder brukes for å uttale alle ordene i språket.) Italiensk derimot, har kun 33 bokstavkombinasjoner som brukes til å stave språkets 25 fonemer.

Mange av fremmedordene vi bruker er latinske, eller gammelitalienske for den saks skyld. Dermed blir mange av de ordene vi kaller fremmedord, i større grad en naturlig del av talespråket i dagens Italia, enn hva de ofte er i vår tids germanske språk. (Språk som engelsk og norsk har blant annet førsteleddstrykk i andre ord enn en del fremmedord. Disse fremmedordene er opprinnelig lånord, særlig fra latin, fransk eller italiensk.)

Hva blir så resultatet for dyslektikere av at engelsk og italiensk er såpass forskjellige skriftspråk? Ifølge artikkelen i magasinet Time har cirka 15 % av innbyggerne i USA dysleksi, mens prosentandelen for italienere skal være litt under halvparten.

Nå er det vel sannsynlig at Italia, på noen områder i det minste, er et mer homogent samfunn enn USA. Det skal være mange talespråksvarianter i Italia, eller mange ulike dialekter. l USA har de minoriteter som blant annet snakker spansk, fransk og indianerspråk. Men likevel: Over 100 % mer dysleksi i USA enn i Italia!

Mange italienere er heller ikke selv klar over at de har dysleksi, dette vil kun bli oppdaget hvis de gjennomgår en rekke psykologiske tester. Og generelt sett vil det være langt lettere for italienske barn å lære det italienske skriftspråket, enn for amerikanske barn å lære skriftlig engelsk.

Har disse funnene om språktilegnelse noe å si for norsk språkopplæring?
l alle fall bør kunnskap av denne typen føre til at norske lærere og andre fagfolk sikres grundig opplæring i hvilke problemer mange dyslektikere sliter med. Ellers burde vel funnene få betydning for den skriftlige begynneropplæringen, ikke bare i norsk, men også i fremmespråk (og norsk for innvandrere)?

En stor del av norskpensumet (litteratur), særlig i modul 3 i gjeldende fagplan for videregående skole, er tekster opprinnelig skrevet på dansk eller alternativt et slags dansknorsk. Hamsun brukte vel helst nærmest rent dansk i mye av det han skrev til langt inn i siste århundre? (1900-tallet.) Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og andre var riksmålstilhengere. De fulgte derfor ikke gjeldende rettskriving fullt ut.
 
Bør hensynet til kulturarven i norskpensumet i videregående skole, som Gudmund Hernes var så sterkt opptatt av, nå revurderes? Vekker 1700- og 1800-tallslitteraturen i dansk språkdrakt interesse blant hovedtyngden av dagens norske ungdom? Vil de forstå Holberg, Wessel, Petter Dass og Welhaven på originalspråket, hvis lærerne ikke oversetter tekstene for dem?

Deler av dette pensumet må også være påvirket av den enorme (for enkelte av oss lett forståelige) interessen for historiske studier ved de nordiske instituttene ved norske universiteter.

Bør ikke elevene i vanlige norskkurs heller få lese langt flere gode modelltekster i moderne, norsk sakprosa? Dessverre må vel lærebokforfattere og lærere lete med lys og lykte for å finne fram til noe slikt i Norge i dag.

Finnes det en egen norsk essaytradisjon som elevene kan lære av? Undertegnede vil trolig helst svare nei. l alle fall ikke på et nivå som passer for sytten- og attenåringer. Men å skrive dypsindige, underfundige og helst kloke essay skal elevene ha opplæring i. Forstå det den som kan.

Kåseri- og novelleskriving burde kanskje henvises til sidemålsopplæringen? Mange av oss er skikkelig drittlei av intetsigende stand-up-komikk med usympatisk ironisering og latterliggjøring av nær sagt alt og alle også etter hvert. Drittsekk-tv skaper rollemodeller som lærere og foreldre vanskelig kan konkurrere med. Å kåsere er som kjent en muntlig framstillingsform. Men i dagens norske skole er kåseri vanligvis blitt til en skriftlig sjanger.

l alle fall de som skal bli jurister, økonomer, ledere, lærere på ulike nivåer etc., burde fått en langt grundigere og mer meningsfull opplæring i resonnerende framstilling i norskfaget i videregående skole, enn hva som er mulig å gi med dagens læremidler. Ifølge tradisjonene har universitetsansatte ofte lagd lærebøkene i norsk på allmennfag. Har mange av lærebokforfattere de siste tiårene prøvd å følge opp dette? Satset på å kvalifisere seg for en jobb ved universiteter eller høyskoler i norskfaget ved å skrive lærebøker? Prøvd å påvise gjennom lærebøkene sine at de er reelle akademikere, og at de har spesialkunnskaper?

Vekker så disse spesialkunnskapene interesse blant oss andre og blant elever flest? Bør de største norske forlagene nå gå sammen om å utarbeide et skikkelig gjennomarbeidet, oversiktlig, godt skrevet og meningsfullt læreverk i norsk for allmennfag i videregående skole? En oppgave for Kunnskapsforlaget, som de to største og mest velstående forlagene våre står bak?

Bør ikke lærebøkene i norskfaget i større grad være tilpasset ungdom, selv om elevene går i videregående skole? Jeg tenker her både på tekstutvalg, språklig framstilling, redigering og layout. Vil vi få oppleve i vår levetid at pedagogisk forskning, herunder arbeid med metoder for språkopplæring på ulike alderstrinn, virkelig blir et satsingsområde i Norge?

Mange norske språkfolk, fra Ivar Aasen og Knud Knudsen til blant annet dagens representanter for språklig samling (samnorsk), har vært svært opptatt av det lydrette i norsk skriftspråk. Rasende flinke språkfolk som Aasen, Knudsen og andre bygde her på en talemålsbevegelse som vant tilslutning i Norden, der en av de ledende teoretikerne var dansken Rasmus Rask.

Det har vært god skole blant lærde norskfilologer å hevde at danskene har vært langt flinkere med språkbeskrivelser enn nordmennene. l min studietid brukte vi til og med en dansk grammatikk for å studere det norske språket. Landslaget for språklig samling hører vi lite til nå for tida. Representantene for denne organisasjonen har vel nærmest blitt skviset ut på sidelinja av politikerne, som helt siden syttiåra har gitt Noregs mållag og Riksmålsforbundet sterk representasjon i besluttende organer i språkspørsmål her til lands.

Språkrådet har også blitt latterliggjort enkelte ganger i massemediene, når de har lagt fram forslag til lydrett skriving av lånord, kanskje særlig av engelske ord. Nynorsken har blitt hengt ut av mange skoleelever i osloområdet, med bokbål og det hele. Som andre bortskjemte barn, blir de også hørt når de syter og sutrer.

Men de som har noenlunde kjennskap til norske dialekter og lokalkunnskap utenom Oslogryta, eller Oslo Vest med omliggende herligheter, vil være klar over at nynorsk er langt mer lydrett i forhold til talespråket enn bokmål for store deler av Norges befolkning. Slik er det også for mange som har bokmål som hovedmål, eller som foretrekker å bruke denne skriftspråksvarianten når de skal skrive noe selv.

Kilde: Blame It on the Written Word by Unmesh Kher (TIME magazine, April 2, 2001).