Skolen må kreve nærvær i undervisningen
Utdanningsetatens statistikk viser at elevfraværet i Oslo-skolen (inkludert sykefravær) i snitt ligger på 9,4 prosent. Dette er nær dobbelt så høyt som i arbeidslivet på 5,1 prosent i Oslo.
Aftenposten Aften har det siste året fulgt opp fraværsproblematikken med flere oppslag, og vi lærere i videregående skole opplever frustrasjon over de siste års utvikling.
På vår skole er utviklingen den samme; det har blitt "lettere" for elever å unnlate å møte til undervisningen med någjeldende bestemmelser for setting av standpunktkarakterer. Og dessuten; det går ofte mye tid med til å få de elever med størst fravær i tale, for de er jo stadig fraværende…
Med Kunnskapsløftet falt den "gamle" fraværsprosenten og elevers norm for nærvær i undervisningen bort. I stedet er det elevens måloppnåelse i læreplanens kompetansemål som er grunnlag for å få vurdering i fagene. En god idé fordi her ligger fokuset på måloppnåelse, og ikke i selve fraværet. Men resultatet har blitt at elevene av taktiske årsaker holder seg mer borte fra undervisning, prøver og vurderingssituasjoner.
Ved «slappere» krav til fremmøteplikt er det en åpenbar fare for at kunnskapsnivået vil synke ytterligere. Eleven lærer i fellesskapet og sammen med læreren, i interaksjon med andre elever og under styring og veiledning av læreren (mesteren). Tilstedeværelse i opplæringen handler også om å delta og være med i den sosiale arena som skolen er – ja, om sosial integrasjon og demokratisering. Én konsekvens er svakere læringsresultater, men like vesentlig er det at demokratiet trues ved at opplæringen individualiseres, og slik trues også idealene i læreplanens generelle del.
Utdanningsdirektoratet sendte i desember 2008 ut et høringsbrev om endring av kapittel 3 og 4 i vurderingsforskriften. Det står mye positivt om vurdering i forslaget, for vi kan fort bli enige om at skolen har "forsømt" seg i god vurderingspraksis! Det vi ser som problematisk og betenkelig, er at Udir etter vår oppfatning med dette forslaget forskyver ansvaret for vurderingsgrunnlaget i enda sterkere grad over på læreren. Selvfølgelig er det lærerens plikt og ansvar å skaffe tilstrekkelig grunnlag for vurdering. Men hvor er elevens plikt til å være til stede underveis i opplæringen, delta i undervisning, levere arbeid for slik å sørge for grunnlag for vurdering? Skolen er pålagt å gi elevene underveisvurdering, og til det kreves aktiv deltakelse i skolens gjøremål. Sluttkompetansen skal ideelt sett oppnås etter god trening og vurdering underveis. Elevene skal oppleve en læringskurve, og denne må de være delaktige i.
Dette høringsbrevet ber ikke om kommentarer om elevenes tilstedeværelse, men dette må NÅ tas opp! Skal skolen fungere som en læringsarena, må vi som arbeider i skolen; ledere og lærere, kunne kreve nærvær i undervisningen. Dette igjen bør gi eleven rett til å gå opp til eksamen. Jeg mener bestemt at vi gjør elever i videregående opplæring en stor bjørnetjeneste ved bare å vektlegge elevens kompetanse på det tidspunkt standpunktkarakteren skal settes.
Jeg oppfordrer alle som opplever fraværet som et problem til å synliggjøre det. Myndighetene må innse hvilke utfordringer skolen står overfor når det gjelder fravær og læring.