Skiene samlet Norge

Boka har fått tittelen ”Jeg spenner mine ski”. Norsk Skiforbund feirer hundre år i 2008. Aschehoug forlag fikk i oppdrag av å lage ei jubileumsbok, og oppdraget ble gitt til Alnæs.

Dette er ei bok som forteller bredt om skiene fra de tidligste tider til i dag. Forlagsdirektør William Nygaard beskriver den som selve fortellingen om vår nasjonale skikultur, om mytene, krønikene og sagaene, om framkomstmidlet, naturopplevelsene og nasjonalidretten. Det har vært en redaksjon som har stått til disposisjon for Alnæs. Det er funnet fram mye nytt billedstoff til denne boka, som ifølge direktøren vil bli stående som et standardverk. i årene framover.

Berømmer sine hjelpere
– I arbeidet med boka har jeg intervjuet 50-60 personer, blant andre fagfolk innen toppidrett, kultur og forskning. Uten deres hjelp hadde boka vært umulig å skrive. Det som først gikk opp for meg, var at en gang var skiene en livsnødvendighet. Vi kjenner til at uten ski hadde det ikke vært mulig om vinteren å få til gårds høyet som ble lagret i utløene om sommeren.

Ski ble brukt til jakt. Samene hadde egne vargski, de var brede og bar derfor godt oppå snøen. Skiene måtte på når en skulle til bedehuset eller over fjellet, sa Alnæs. I 1750 ble det opprettet skiløperkompanier både nord og sør i landet. De ble imidlertid oppløst i 1826. Alnæs skriver også om kaptein Henrik Angell, som lærte montenegrinerne å gå på ski. Etter 1905, og spesielt i tida mellom verdenskrigene, ble skisporten en folkesport. Der hyttene kom, ble det også lagt løypenett.

Kvinnene kommer med
Skiforbundet reklamerte også tidligere for at ungene skulle ut på ski. I kjølvannet av de store skiprestasjonene våre løpere sto for i internasjonale konkurranser, vokste nasjonalfølelsen fram – skisporten samlet Norge til et rike.

Alnæs nevner også kvinnenes inntog i skisporten, særlig etter 1965 – da feiret kvinnene store internasjonale triumfer. Han sier det lover godt for skisportens framtid hvis en vurderer det ut fra den store tilstrømmingen til skiskolene. Likevel er han bekymret, fordi undersøkelser viser at de mellom 16 og 30 år går mye mindre på ski enn tilsvarende aldersgruppe gjorde for et kvart århundre siden.

Ingrid Wigernæs og Vegard Ulvang
Disse to markante representanter for norsk skisport delte formidlet noen av sine erfaringer da Alnæs’ bok ble presentert.
– I oppveksten slo mange av oss jenter guttene i skisporet. Og når det var snø, gikk vi alltid på ski til skolen – alle ungene i Hemsedal gjorde det. Norsk Skiforbund ville lenge ikke ha kvinnelangrenn, sa hun og refererte hva en journalist skrev under Ski-VM i Lahti i 1958: ”Enkelte damer slepte seg over mål, og de kvinnelige tilskuerne måtte føle seg fornedret på sitt kjønns vegne, og mange tilskuere gikk kvalme hjem.”, fortalte Wigernæs.

Hun var med på det store norske gjennombruddet for kvinnelangrenn på 1960-tallet, bl.a. som deltaker på sølvlaget i VM-stafetten i Oslo. Det norske damelaget vant gull i OL i Grenoble i 1968.

Vegard Ulvang er med i en aksjon som heter ”Hvit vinter”, der kjente skifolk vil gi sitt bidrag i tilknytning til de miljøutfordringer vi står overfor.
– Gjennom denne aksjonen vil vi vise at vi går foran med et godt eksempel. På sikt tro jeg skisporten har behov for et fokuseringspunkt på mer alvorlige samfunnsspørsmål. Slik kan vi få oppmerksomheten bort fra at skisporten bare er underholdning, sa Ulvang.

Han ivret også for å få unger til å gå mer på ski. Skisporten vil overleve bare hvis vi får de unge med. De beste skiløperne kommer fra små plasser, mens rekrutteringen i dag skjer mer i urbane strøk. Det er barn som har ressurssterke foreldre vi har å gjøre med her. Utfordringen er å holde barna interessert i å gå på ski etter at de er fylt 15 år, sa Ulvang.