Reformiveren i norsk skole

• Bernt Bragstad er pensjonert lærer/rektor musikkskole

Innledningsvis prøver jeg meg på en definisjon av det som ofte kjennetegner personene/ arkitektene bak reformer generelt: De er akademikere, gode retorikere, flinke teoretikere, sjelden gode praktikere.   De befinner seg hovedsakelig på et kontor hvor de sitter og tegner kart uten å ha vært mye ute i terrenget. De forventer at terrenget tilpasser seg kartet. 18 år med egen skolegang og 34 år som lærer har lært meg noe om å ta ut kompasskurs og bevege meg i dette terrenget. Det har ikke alltid vært like lett å finne alle postene.         

I min grunnskoletid på 50- 60-tallet var det fokus på basiskunnskap, spesielt gjaldt det for hovedfagene, norsk og matematikk. Vi ble drillet i det grunnleggende. Å kunne beherske grammatikk og den lille multiplikasjonstabellen var noe av primærlærdommen innenfor 7-årig folkeskole. Den ble fulgt opp videre i Framhalsskole og Realskole. På denne tiden tar skolen hensyn til at mennesker er forskjellig utrustet, noen er teoretisk flinke, mens andre er praktikere. Lærerkollegiet består av både teoretikere og praktikere. Det er en forutsetning for god undervisning. Sammen bidrar de til bred og variert kompetanse. Et av resultatene er at nesten ingen elever hopper av skolen fram til endt realskole/gymnas/yrkesskole. 

Lærergjerningen min startet i 1973, midt i skiftet mellom realskole og ungdomsskole. Pedagogisk ansvar lå på denne tiden hos rektor, økonomiansvar hos skolesjef. Fremdeles var hovedfokuset på å lære bort grunnleggende basiskunnskap. Som fersk lærer var det første året en stor utfordring. Det tok meg noen år med prøving og feiling før jeg var trygg i min lærergjerning. 

Reformiveren starter tidlig på 70-tallet med 9-årig ungdomsskole. På forhånd hadde det på 60-tallet vært drevet grundige forsøk på noen utvalgte skoler fordelt over hele landet. Tanken er god, alle skal ha 9- års skolegang, og Mønsterplanen av 1987 tar rimelig hensyn til både teoretisk og praktisk flinke elever. Ungdomstrinnet tilbyr 13 valgfagtimer i løpet av 3 år. Det gir alle elever et pusterom fra det teoretiske trykket. 

Etter M-87 tar den store, visjonære reformiveren overhånd. For nesten hvert politisk skifte, kommer en ny reform. Skoleutviklingen går fra å ha vært en skole for alle til å bli en skole tilrettelagt først og fremst for teoretikerne, de som senere med stor sannsynlighet ender opp som akademikere. Ikke noe galt sagt om dem, men et samfunn skal vel også være tuftet på verdien av å ha personer med praktiske egenskaper? Jeg våger den påstand at teoretiseringen av norsk skole er en villet politikk fordi den koster mindre enn om den også var vektet praktisk.       

Skrivebordspedagikk blir ett nytt begrep. Nye pedagogiske og metodiske tanker gjør seg gjeldende. Det som fra før fungerte godt, blir i større eller mindre grad kastet over bord.    For mange lærere oppleves alle de nye tankene/kravene omkring hver reform utfordrende og til dels overveldende. Skal alt som sitter i ”ryggraden” bort og bli erstattet av nytt materiale?   Hva med avsatt tid til evaluering før nye ting settes ut i livet? Hovedfokus på at basiskunnskaper må ligge i bunn, pulveriseres og forsvinner gradvis for hver ny reform. For eksempel forsvinner intensiv pugging av den lille multiplikasjonstabellen. Slutt med hoderegning, vi har da fått kalkulator! Vi går inn i ”kommafeilenes tidsalder”. Det forplanter seg etter hvert opp til høyeste nivå i samfunnet! 

Ansvarsfraskrivelse og travelhet er ikke noe ukjent fenomen. Det skulle være en betingelse at de som er hovedarkitektene bak en reform også følger opp, bidrar med at det avsettes midler til etterutdanning og evaluering underveis.   Mange politikere løper fra sitt ansvar og overlater gjennomføringen av og konsekvensene til ”ofrene”. Når tingene ikke går som forventet, skylder de bl.a. på det systemet de selv har skapt. De biter seg selv i halen. Ulike partier, alt etter om de er i posisjon eller opposisjon argumenterer med at: ”Skolen er blitt for dårlig”, ”Lærernes kompetanse ikke god nok”, ”Vi må kontrollere gjennom nasjonale prøver”   

Lærerrollen endres gradvis fra å undervise til å bli kontorist. Min erfaring er at de siste årene i skolen brukte jeg det meste av tiden på å sitte møter av ulikt innhold; noen kunne med fordel vært utelatt. Sammen utarbeidet vi ulike planer, alt fra års- til ukeplaner. Bak lå grunntanken om at elevene skulle ta ansvar for egen læring. Det ble heller lite med undervisning. Heldigvis underviste jeg ikke bare i teorifag, men også musikk. Der var det jeg som måtte ta ansvar. At skolen har blitt dårligere er like mye politikernes skyld som lærernes. De gir føringene ut fra reformene, og lærerne må tilpasse seg. 

Idretten har mye å lære bort til oss alle. I et nylig intervju med skiskytter Tora Berger ble hun spurt om å forklare årsaken til suksessen. Hun svarte kort og konsist at hun gjorde ting enkelt. Det som fungerte godt gjorde hun ikke noe med, bare det som kunne forbedres tok hun tak i.   Hva om alle reformatorer kunne hatt samme utgangspunkt når de lanserer en ny reform? Hva om ordbruken kunne vært endret, Ikke brukt ordet reform men endring?