Razzia i en rettsstat

• Liv Holm Heide er leder i Elevorganisasjonen

Dette skoleåret vil tusenvis av skoleelever oppleve å få rettsikkerheten sin brutt. Hvem stiller opp for elevene når politiet bryter loven?

Det er skolestart, og igjen stormer uniformert politi, akkompagnert av narkotikahunder, uanmeldt inn i norske klasserom. Dette har vært vanlig praksis i en årrekke, og i år i enda større skala enn tidligere. Er det rart vi reagerer?

Ved skolestart får elever helt ned i trettenårsalderen et samtykkeskjema fra fylkeskommunen og politiet i hånden. Der blir de bedt om å godta å bli utsatt for et såkalt forebyggende politisøk med narkotikahund minst én gang i året. Politiet og skolene sier det er frivillig å delta på demostrasjonen – men hvor lett er det å si nei til uniformert politi?

I et klasserom sitter 20 elever og har norskundervisning. Inn kommer uniformert politi med hund, og klassen blir stilt opp. Er det egentlig frivillig å gå? Hva med reaksjonene fra de andre elevene, og hva med reaksjonene fra lærerene og politiet? Den eleven som først går, vil alltid bli husket som den personen som ikke ville samtykke i å bli ransaket. Den prinsipielle eleven som ikke ønsker å ta del i aksjonen, risikerer å bli stemplet som en potensiell kriminell og narkotikamisbruker av medelevene.

Dessuten: Du trenger jo ikke å være redd dersom du ikke har noe å skjule? Eller?

Elever og unge er noen av de mest sårbare vi har i samfunnet. Ofte er de ikke klar over sin rettssikkerhet og hva de har krav på. Skolen skal lære elevene hvordan en rettsstat fungerer og gi dem den rettssikkerheten de har krav på som alle andre mennesker i samfunnet, ikke demonstrativt fremme en praksis hvor politiet og myndighetene bryter loven.

En narkotikarazzia ville aldri ha blitt gjennomført på en arbeidsplass slik de gjennomføres i skolen. Vi mener at elevene skal være klar over sin rettssikkerhet, slik de voksne er. Foreldre som skriver under på samtykkeerklæringen, svikter sine barn ved å skrive under. Det er tross alt de som skal sørge for at deres barn får den sikkerheten de har krav på.

Elevorganisasjonen ønsker ikke å ha narkotika i skolen – det er det ingen som gjør. Vi er overbevist om at det finnes mange grep man kan gjøre for å nå frem til enkelte narkotikatilfeller uten å bryte loven, men disse vil først ha effekt når de ses i sammenheng. Om vi skal ha et mål om å få bukt med narkotikautfordringene i skolen, må vi satse på skolens egne systemer for å fange opp og hjelpe dem som faller utenfor.

Vi trenger flere helsesøstre som har tid og kunnskap til å følge opp elever som sliter, vi trenger lærere som faktisk ser elevene, vi trenger en sterkere sosialpedagogisk rådgivning og enda mer holdningsskapende arbeid. Her kan politiet også ha en rolle for å plukke opp enkelttilfellene, og dette er tiltak vi vet fungerer. Sånn er det ikke i dag.

Det skal ikke være sånn at prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist forsvinner bare fordi man sitter i et klasserom. Barn skal ikke oppleve å få personvernet sitt krenket uten hjemmel i lov, og man skal ikke bli ransaket uten konkrete mistanker rettet mot seg.