Personar med afasi har rett til undervisning

Personar i alle aldrar kan bli råka av afasi. Afasi er ofte ein fylgjetilstand etter hjernebløding og/eller hovudskadar. ”Afasi kan innledningsvis defineres som språkdefekt etter hjerneskade hos et individ som har gjennomgått normal språklig utvikling inntil tidspunktet for skaden.”(Reinvang, 79, s. 11)

Konsekvensen er at personar med afasi får vanskar med det reseptive og det ekspressive språket. I kommunikasjonssituasjonar artar vansken seg som problem med forståing av talespråket. Utslaget viser seg dessutan på dugleiken til å meddela seg via ord og setningar. Det er fleire typar afasi der desse hovudkomponentane er utslagsgjevande, enkeltvis eller samla. Afasi får ofte konsekvensar både for talespråket og skriftspråket (lesing og skriving). Slike kommunikasjonsvanskar er hemmande både for individet og det sosiale nettverket rundt.

Språkdugleiken kan langt på veg reetablerast dersom personen får målretta undervisning hos logoped eller audiopedagog. Inntil no har slik undervisning vore refundert av folketrygda. Privatpraktiserande logopedar og audiopedagogar har fått refusjonen frå trygdekontoret. Men denne ordninga er no tatt bort i statsbudsjettet for neste år. (Fylkesnytt nr.8, 2006, Utdanningsforbundet  Oslo) 

Samtidig er ansvaret for denne oppgåva og økonomiske midlar overført til den enkelte kommune. Retten til slik undervisning er heimla i Opplæringslova § 4a – 2, rett til spesialundervisning på grunnskolens område. I et rundskriv frå Fylkesmannen i Oslo og Akershus er det presisert at opplæringslova er overordna trygdelovas rett til logoped og audiopedagog (Rundskriv publisert 20.01.2006)

Vaksenopplæringa i den enkelte kommune må difor leggja til rette for dette tilbodet, for dei som har behov for slik undervisning. Pårørande, heimehjelpstenester og helsepersonell i den enkelte kommune kan retta kravet til opplæringsetaten i kommunen. Dette er eit tilbod som kommunane må få på plass om det ikkje alt er etablert. Og det forutset tilstrekkeleg kapasitet. Personar med slike kommunikasjonsvanskar, har eit utviklingspotensiale og må få starte opptreninga så snart som råd etter ein skade.

Litteratur

Reinvang, Ivar. Språkforstyrrelse etter hjerneskade. Universitetsforlaget 1979.
Øystein Stette. Opplæringslova og forskrifter. Pedlex Norsk skoleinformasjon  2005
Nordheim, Jørn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus 20.01.2006
Ellinor Gilberg. Fylkesnytt nr 8, 2006 Utdanningsforbundet Oslo

Artikkelforfatteren er cand.paed.spec. logoped, Oslo PPT/praksisrettleiar ISP, UIO.