Jeg tror ikke vekterferdigheter var en del av stillingsbeskrivelsen, skriver Ingrid Refnin.

Derfor er Stovner «livet min» og stedet mitt

Som nyutdannet lærer på østkanten tenkte jeg: «Jeg orker ikke mer.» Så ble jeg kjent med elevene.

Publisert

Når du står i klasserommet.
Og ingen har sett Love Actually.
Og du må begynne på nytt.
Og plutselig sier en elev noe som får deg til å le og se verden på en ny måte.
La deg rive med!

Første gang jeg gikk gjennom Stovner senter, forbi de morske mennene i lange drakter, de litt slitne damene i joggebukse og gjengen med ungdommer med store jakker, visste jeg at Stovner kom til å gjøre inntrykk.

Det jeg ikke var klar over, var hvor positivt dette inntrykket skulle bli.

At noen elever og kolleger på en skole i Groruddalen skulle få meg til å glede meg like mye som Petter Stordalen til MANDAG. Til uendelige diskusjoner i kantinen om Allah, marihuana, likestilling og fremtiden.

Til å tilbringe tid med ildsjelene i miljøavdelingen. Til å se minoritetsrådgiveren snakke med de tøffe, men sårbare gutta. Til å undervise og se ting fra nye perspektiver.

Bekymring og fortvilelse

Jeg glemmer aldri eleven som utbrøt: «Hvorfor har jeg psykologi? Jeg liker ikke mennesker. Folk her er fæle!»

«Folk her er fæle» er en kraftig påstand, og ja, det hender at elever tar dårlige valg.

Noen slåss. Andre ruser seg. Jeg har måttet bryte opp lekeslåssing i timene og kaste ut elever som ikke har faget, men som er der for å henge med kompiser. Jeg tror ikke vekterferdigheter var en del av stillingsbeskrivelsen.

Jeg har bekymret meg for elever som hevder at alt er haram. Tidvis kan det virke som om Stovner er mer lik «et sted helt innerst i en fjord» med Tilsynet for høy moral, som Inger Lise Rypdal sang om i 1969, enn en moderne skole i 2020.

Mangel på trygge voksne

Jeg har vært fortvilet når den skarpe eleven istedenfor å gå til timene sine, henger i kantinen med mindre skolemotivert ungdom. Jeg har lurt på hvorfor.

Det forklares godt i filmen Den enestående Will Hunting: For hver og én av dem hadde stilt opp i et slagsmål hvis han hadde bedt dem om det. Det kalles vennskap og lojalitet.

Noen av disse elevene har ingen eller har mistet troen på at voksne vil dem vel. Likevel kommer de på skolen. De er modige, og jeg blir rørt over den tilliten en del av dem har vist meg.

Mangelen på trygge, voksne rollemodeller er en av grunnene til at relasjonene mellom elevene er så sterke, og til at noen prioriterer det sosiale over det faglige, til lærernes store fortvilelse.

Feilaktig inntrykk utenfra

Når jeg deler mitt engasjement over å jobbe på Stovner, blir mange overrasket. Fordi de bare kjenner miljøet ut ifra mediene: «Stovner-rektor frykter lærere kan bli ofre for vold.» Og ofte sier de: «Jeg leste Tante Ulrikkes vei. Det må være tøft!»

Ja, jeg kan forstå at mange har disse inntrykkene etter å ha lest nyhetsoppslagene eller Zeshan Shakars roman. På tross av at Tante Ulrikkes vei er nyansert,er den ikke representativ for alle på Stovner. Jeg synes det er synd at man stempler en hel bydel ut ifra én bok eller noen nyhetsoverskrifter.

Vet jeg hvor hardt livet til en foreldreløs gutt har vært, hva han føler, fordi jeg har lest Oliver Twist? Er det essensen av ham?

Det er mange stemmer jeg beundrer på skolen. De sterke jentene som ytrer sine meninger og slår i hjel vokterne av stedets moral, den street-smarte gutten som kan snakke seg ut av enhver situasjon, eleven som alltid erkjenner sine feil.

På Stovner har de fleste lærerne en annen bakgrunn enn elevene. I de klassene jeg har undervist, er det bare én etnisk norsk elev, så alle vet hvem Ola og Kari er på skolen.

Elevene lever helt annerledes liv enn det jeg gjorde på samme alder. Derfor er det viktig for meg å forstå deres erfaringsverden. For å nå igjennom er det ikke nok å bruke egne erfaringer. Elevene bør se at vi er interessert i hvem de er og at vi tar dem på alvor.

Rett innstilling er ikke nok

Jeg tenker at en forutsetning for at elevene skal strekke seg og få mot til å lære, er at man bygger bro mellom elevenes erfaringsbakgrunn og det samfunnet elevene skal ta del i. Personlig ser jeg ikke på dette som et problem, men som en meningsfull utfordring.

For å bli bedre kjent med elevene har jeg vært mye i kantinen. Det er ofte der elevene viser hvem de er. Hvis man bare sitter på kontoret, vil man gå glipp av noen av de viktigste elev-lærer-interaksjonene. Noen ganger kan samtalene som virker ubetydelige, være de som bygger bro.

Samtidig er ikke den rette innstillingen nok.

Det krever mye ressurser og nok lærere. Et viktig poeng er at hvis elevene føler de blir møtt på en god måte og det skapes stabile relasjoner, så fører det til gevinst. Da får man elever som blir modne og har tiltro til det samfunnet de vokser opp i.

«Livet min» og stedet mitt

Så til politikere som er opptatt av god integrering: Man må ikke overse en så viktig utviklings- og læringsarena som skolen.

Da jeg var nyutdannet, hadde jeg aldri trodd at Stovner VGS skulle bli min drømmejobb. I starten tenkte jeg: «Jeg orker ikke mer. Elevene anklager meg for å blikke dem og bare bråker.»

Men etter som tiden gikk, og jeg ble kjent med elevene, begynte jeg å glede meg til MANDAG. Og når den følelsen har satt seg, er det ingen vei tilbake. Dermed har jeg kommet frem til samme konklusjon som Ola Halvorsen:

Stovner bydel er «livet min».

Innlegget er tidligere publisert på aftenposten.no og i Lektorbloggen.no

Powered by Labrador CMS