Verden sett fra Andeby

Donaldismen.
En muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden
Av Jon Gisle
145 sider
Gyldendal

Vitenskapen om Donald Duck & Co er fremdeles latterlig lesning, i beste forstand.
Det er ingen spøk å skrive intelligent tøv. Tvert imot er det svært vanskelig, ja, nesten umulig. Noen skribenter kan skrive relativt intelligent, og svært mange kan skrive tøv, men kombinasjonen er vrien. Jon Gisle, forfatteren av den moderne klassikeren ”Donaldismen”, klarer det likevel med glans.

Denne lille kvasivitenskapelige lefsa av ei bok, som nyutgis i disse dager, kom først ut i 1973. Siden har den fått en udiskutabel kultstatus. Dette har flere årsaker. For det første er den enkelt og godt skrevet, med bruk av understatement og en tørrvittig tone. For det andre er emnet på grensen til det geniale, når forfatteren gjør Andeby-universet til gjenstand for inngående, parodisk drøftelse.

Noe mer absurd enn alvorlige gjenfortellinger av hårreisende Donald-historier skal man lete lenge etter. Og sist, men ikke minst, kom boka ut på et tidspunkt da markedet var modent for slike tolkninger.

Fram til sent på 1960-tallet var tegneserier, krim og kioskromaner — i likhet med spenningsfilm og tv — av kultureliten ansett som verdiløst søppel. Man skrev ikke om slikt, hvis man hadde ambisjoner om å bli tatt seriøst.

Siden har jo dette forandret seg, for å si det forsiktig. Krimdronninger troner nå på avisenes kultursider, og blir tatt ytterst alvorlig. Men fram til tiden da ”Donaldismen” kom ut, var selve bokas idé — å analysere en tegneserie — nærmest utenkelig.

Bokas nyhetsverdi er altså ikke lenger selve poenget. I dag leser man den mer med nostalgisk humring enn med forbausede latterbrøl. Den eneste skuffelsen er at bokas ene nyskrevne kapittel, om lov og rett i Andeby, er det klart minst vellykkede. Tukling med en klassiker er ingen god idé.

Men morsom er den fremdeles. Forfatteren deler donaldismen inn i ulike epoker, etter skiftende form og særpreg. For Donald Duck & Co har aldri vært noe statisk, uforanderlig ukeblad. Det har hele tiden skjedd en utvikling, ifølge Gisle, fra den opprinnelige Urdonaldismen (1948), via Den eldre klassiske donaldisme og andre utviklingsledd, fram til Den syntetiske klodrisme (1971).

Forfatteren bruker en rekke kriterier for å skille epokene fra hverandre. Kanskje fremst blant disse er den såkalte ”rostrilongitudekvotient” (RLK) (av latin: rostrum = nebb, og longitudo = lengde). Altså en geometrisk formel som angir forholdet mellom en figurs nebblengde på den ene siden, og hodehøyden på den andre. Donald har f.eks. hatt forskjellig nebblengde i ulike epoker, noe som har bidratt til varierende grad av intelligent uttrykk. Gisle skriver mye herlig vås om RLK, og gjør utstrakt bruk av fotnoter, gjerne med noter inne i selve fotnotene.

Boka tar for seg persongalleri, historikk, sosiale strukturer, religion, fremmedfrykt, vold og sex i Andeby-universet. Ikke minst er jo sex pirrende, og ekstra pirrende — i alle fall for fantasien — er det såkalte onkel-systemet i Andeby. «Man får ikke barn i donaldismen. Men man får nevøer», som det heter i boka.

Dette leder oss videre til en annen sentral, donaldistisk problemstilling, uthevet av Gisle: «Hvordan kan man få nevøer i et samfunn hvor man ikke får barn?» Kan svaret ha noe med egg å gjøre? Les Gisles utlegninger, og bedøm selv.

Alt i alt er ”Donaldismen” like underholdende som den er ubetydelig, i positiv forstand. Den kan leses som en parodi på akademia, hvis man ønsker det, eller den kan brukes i undervisningsøyemed av avslappede lærere med humor. Mest av alt kan den nok leses for moro skyld, uten intellektuelle bestrebelser. Omtrent som tilfellet er med Donald Duck & Co.