Vår ukjente utvandrerhistorie

Vår ukjente utvandrerhistorie

Fram til 1865 hadde om lag sytti tusen nordmenn utvandret til USA. Av disse deltok seks tusen i den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet. De aller fleste deltok på nordstatenes side. Et tusen nordmenn mistet livet i denne krigen, som i alt krevde 600.000 dødsofre.

De aller fleste norske utvandrerfamilier var berørt. Disse opplysningene kan vi lese i Torbjørn Greipslands bok ”Nordmenn i dødsleirene”. Denne delen av nordmenns liv i sitt nye hjemland er ifølge forfatteren ikke nevnt hos to historikere som er ansett for å ha skrevet autorativt om Amerika-utvandringen – Ingrid Semmingsen og Odd S. Lovoll.

Nordmenn har utvandret til mange steder i verden: Cuba, Galapagos, New Zealand, Australia, for å nevne noen. Greipsland har tidligere skrevet boka ”Aloha”, som forteller om 400 nordmenn som en gang i tiden slo seg ned på Hawaii.

I boka ”Drøm og dramatikk i det norske Amerika” skriver Greipsland om nordmenn som reiste til USA allerede på 1600-tallet, altså lenge før det som ofte regnes som starten på utvandringen, nemlig sluppen ”Restauration” som i 1825 dro ut fra Stavanger med 52 mennesker om bord. I denne boka fra 1997 er han så vidt inne på nordmenns deltakelse i borgerkrigen, men uten at noen anmeldere forsto at her var fortiet historie.

I arbeidet med si bok har Greipsland fått tilgang til brevvekslinger mellom nordmenn som var i borgerkrigen og deres familier. Det er gripende historier som formidles.

Et gjennomgående trekk er at brevene er preget av at dyp religiøs tro. Eksempel: ”… Jeg er ikke fryktsom, og jeg vet jeg er i Herrens hånd, og uten hans vilje kan ikke et hår krummes på mitt hode. Ikke alle kuler treffer, og skulle det være Herrens vilje, da kan jeg ikke sette meg imot, men vil ta det som han sender meg…”

Myndighetene vervet soldater, og vi leser i et brev om en som fikk 410 dollars for to måneders tjeneste, og han sendte 400 av dem hjem til mor. (Annensteds har vi lært at president Lincoln fikk trykket opp spesielle pengesedler under borgerkrigen. Etter krigen kunne folk veksle dem inn, men fikk på langt nær et tilsvarende beløp igjen i ordinære sedler!)

Det går fram av kildene Greipsland har hatt tilgang til, at det for de fleste likevel ikke var pengene som var sterkeste drivkraften for å melde seg til krigstjeneste, det var pliktfølelsen.

Mange soldater som ble fanget, havnet i det som vi i dag ville kalle konsentrasjonsleirer. Andersonville var den mest kjente fangeleiren i sør. Her satt over hundre norske fanger, 80 av dem døde. Vi får lese om nordmenns erfaringer fra denne leiren. Den var omgitt av et høyt plankegjerde. I leieren rant en bekk gjennom et myrområde. Her hentet fangene drikkevann, og hit kom de ”på grunn av legemets krav”.

Det var vanskelig å skaffe seg ly, det var stor mangel på materialer som kunne brukes til slikt. Luseplagen var stor. Maten var for det meste markfull maisgrøt. Enorme mengder insekter ble tiltrukket av grøten, og mang ei flue ble med ned. Skjørbuk var vanlig. Sår ble ikke behandlet, noe som ikke sjelden endte i koldbrann.

Om natten gikk røverbander, raiders, til angrep på andre fanger som en trodde hadde noe av verdi på seg. Derfor ble mange funnet med knust skalle når dagen grydde. I leiren var det til tider 30.000 fanger, og et estimat viser at det døde en fange hvert 11. minutt.

Vi kan lese om Osmund Johnson, født i Årdal – en av de nordmenn som overlevde fangenskapet i Andersonville. I ettertid kunne han fortelle at som fange rørte han ut maismelet i lua, og da det gikk hull på den, brukte han ene skoen.

Han kunne etter krigen ikke tåle at noen klaget på maten. Vekten hans var tretti kilogram da han ble fri. Osmunds bror kjente ikke igjen den utmagrete mannen, heller ikke hans kone! Ryktene om hans død, hadde ført til at det var like før kona hans skulle inngå ekteskap med en nabo.

Greipsland har også funnet dokumentasjon for at nordmenn var med på likvidering indianere.

Denne boka viser klart at norsk utvandrerhistorie hittil har mangler, alvorlige mangler.