Tarjei Vesaas som lyriker
Bente Aamotsbakken er opptatt av å vise likhetene mellom lyrikken og prosaen hos Vesaas. Gjennom sine "analyser" gir hun oss en interessant vandring i en viktig del av forfatterskapet til en stor dikter, mener omtaleren av denne boka.
Av Bente Aamotsbakken
278 sider
Universitetsforlaget
"Lyrikken er den finaste form for dikting. Den opphavlege og evig rette form i grunnen". Slik begynte Tarjei Vesaas sine forelesningstimer på Nansenskolen en novemberdag i 1939 om tre lyrikere han satte svært høgt. Og han fortsatte: "Der er alt det som strøymer gjennom eit menneskesinn konsentrert i eit par små vers. Derfor er det eit gamalt ord som seier at poesien er gudenes tungemål".
Til tross for denne lovprisingen av poesien er det som prosaforfatter de fleste kjenner Tarjei Vesaas. De store romanene og novellene har satt andre viktige deler av forfatterskapet hans i skyggen, deriblant poesien. Kritikerne følte seg usikre når de første diktene kom, og omtalene sprikte temmelig mye.
Flere av kritikerne hevdet, og kanskje med rette, at diktene hadde en ujevn kvalitet. I alle fall er det bare noen få av dem som har fått plass i antologier til skolebruk og lignende. Noe som igjen har ført med seg at skoleelever og studenter har fått lite kjennskap til denne sjangeren hos en av våre fremste diktere.
Litteraturviterne har heller ikke skrevet mye om Vesaas som lyriker. Først nå med Bente Aamotsbakkens bok "Det utrulege greineverket" har vi fått den første omfattende studien av Vesaas som lyriker.
Aamotsbakken åpner boka si så treffende med setningen "Denne boka om Tarjei Vesaas' lyrikk kom i stand som et resultat av undring". Ja, det er vel nettopp undring som møter leseren i Vesaas sitt forfatterskap, enten det nå er i prosa eller poesi. Vi kan vel gå så langt som å si at drivkraften hos dikteren selv var undring.
Mange forfattere debuterer gjerne med en diktsamling for seinere å gå over til å skrive prosa. Vesaas gjorde det motsatte. Først 23 år etter debuten med romanen "Menneskebonn"" kom den første diktsamlingen "Kjeldene" i 1946.
Forfatteren var da blitt 49 år gammel og godt kjent som prosaforfatter. Men nå kom diktsamlingene som perler på ei snor - hele fem diktsamlinger på ti år, før det igjen ble stille fra lyrikeren. Først i 1970, noen måneder etter hans død, kom den neste og siste "Liv ved straumen". Denne ble mottatt med mange rosende ord, kanskje ikke minst fordi forfatteren selv her trer tydeligere fram enn han tidligere hadde gjort.
Etter Aamotsbakkens mening kan en av grunnene til at Vesaas debuterte så seint som lyriker være at han i hele sitt forfatterskap hadde konsentrert seg om et sett med enkeltmotiver, og at en fortetning av disse nå fikk sin utløsning i reine dikt. Så en kan nærmest si at diktsamlingen ikke var noen debut i egentlig forstand, men en naturlig fortsettelse av den lyriske skrivemåten som preger alt Vesaas har skrevet.
Selv uttalte Vesaas at det var når de rimfrie dikta begynte å komme at han fikk lyst til å prøve seg på denne sjangeren. "Der syntes eg at eg fekk seie meir av det eg ville". Men Vesaas slapp nok aldri helt taket i det tradisjonelle versemålet og strofiske mønstret, for alle hans seks diktsamlinger rommer dikt i bunden form.
Et fellestrekk hos lyrikeren Vesaas er at han i svært mange av diktene sine tar utgangspunkt i en gjenkjennelig og hjemlig sfære, spesielt kommer dette til uttrykk i de tidligste diktene.
Et eksempel på det er åpningsdiktet "Snø og granskog" i den første samlingen. Etter hvert får vi en kopling mellom en tiltakende fremmedfølelse og det "heimslege". Men i sin siste bok "Liv ved straumen" vender han tilbake til det nære. På den måten avslutter Vesaas livssirkelen.
Motivene i diktene er enkle, men finnes i en mengde variasjoner gjennom alle tekstene. For leseren vil disse variasjonene gi både gjenkjennelse og muligheter for nye tolkninger og refleksjoner.
Et annet mønster hos Vesaas er den nære kontakten med naturen. De fire grunnelementene vann, luft, jord og ild må sies å være bærebjelkene i all hans dikting. Midt blant disse elementene står mennesket som ett av flere levende vesener. Men mennesket er skilt fra naturen ved sin evne til å reflektere og sitt pålagte ansvar.
Etter en innledning om lyrikkens plass i Tarjei Vesaas' dikting tar Aamotsbakken for seg de seks diktsamlingene som han gav ut. Hun har valgt ut dikt som hun synes er representative i denne sammenhengen, og som hun mener har spesiell høy kvalitet. Hun ønsker å vise hvordan lyrikken har utviklet seg over tid både med hensyn til språk, valg og utforming av motiver og tematikk.
Aamotsbakken er også opptatt av å vise likhetene mellom lyrikken og prosaen hos Vesaas. Gjennom sine "analyser" gir hun oss en interessant vandring i en viktig del av forfatterskapet til en stor dikter.
Selv om det ikke har noen stor betydning for boka, vil jeg til slutt påpeke en feilopplysning hos Aamotsbakken. Vesaas døde ikke hjemme i Vinje som det står på side 173, men på Rikshospitalet i Oslo.
