Sprelsk bok om norsk språk

”(Nesten) alt du trenger å vite om norsk” er en helt annerledes bok om det norske språket. Den er redigert av Helene Uri, som har arbeidet med norsk språk både faglig og som skjønnlitterær forfatter.

Ett av temaene i boka er altså palindromer. Ordet palindrom kommer fra gresk og betyr noe i retningen av ”å løpe tilbake igjen”.

Språkforsker Ola Husby forteller at verdens lengste palindrom består av hele 17.259 ord! Det måtte datamaskiner til for å komme fram til det. Panama-palindromet, som ble publisert i 1948, er ett av de kjente: ”A man, a plan, a cat, a canal – Panama!”

Bokas illustratør, Roy Henning Nyvold, har boltret seg på smussomslaget, der han blant annet.har fått med en ”palindromhund” – som ser likedan ut enten en ser den fra den ene eller andre enden.

52 bidragsytere
Boka ble presentert i går kveld på Kunstnernes Hus i Oslo. Det var ikke et tilfeldig sted Kunnskapsforlaget hadde valgt, for mange av de 52 bidragsyterne bruker norsk språk også som kunstnerisk uttrykksform.

En av disse er Lillebjørn Nilsen, som utelukkende synger på norsk, uansett hvor i verden han opptrer. Han fortalte under presentasjonen om noen av de erfaringene det har gitt ham. Flere store kor i utlandet har på repertoaret hans sanger i norsk versjon. En gang da han opptrådte på Færøyene, kom ei jente bort til ham og sa hun gjerne ville hilse på en legende. En av Nilsens sanger sto i sangboka de brukte på skolen. Hun trodde at alle sanger som havnet der, var skrevet av folk som for lengst var døde.

Reklamespråket
Mens journalist Per Egil Hegge har tatt for seg avisspråket, har Kjetil Try konsentrert seg om språket i reklamen. Han arbeider som tekstforfatter i reklamebransjen. Try forteller hva han en gang i USA lærte om det å hekte mennesker på et budskap.

Med en advarsel på veien om at denne teknikken burde vært forbudt ved lov, refererer han i boka det som han mener er grunnlaget for verdens mest effektive reklamespråk: ”For å få leseren til å interessere seg for det du har å tilby, må du dramatisere budskapet fra første linje, komme med løfter som er vanskelige å motstå, holde på oppmerksomheten, bli venn med leseren (gjerne gjennom en personlig tone), og hele tiden sørge for at leseren ikke får en sjanse til å komme seg av kroken. Følger du disse rådene, vil enhver idiot følge deg så langt at han er villig til å kjøpe hva som helst.”

Språkorganet vårt
Jan Terje Faarlund, som er professor i nordisk språkvitenskap, skriver om de siste teoriene om hvordan vi lærer å snakke. Tidligere har en ment at det skjer gjennom herming. Men erkjennelsen nå er at evolusjonen har frambrakt et språkorgan hos menneskene, et organ som dyrene ikke har. Dette organet er medfødt, og det gjør mennesket i de første leverårene i stand til å lære et språk, hvilket språk avhenger av det språkmiljøet barnet er født inn i.

Faarlund mener at hermeteorien ikke kan være sann fordi språket inneholder strukturer og grammatiske regler som ikke kan læres gjennom herming, og disse reglene er felles for alle språk. Tolkning av hvilket ord et pronomen peker tilbake på, er et eksempel på dette.

Norsk språk gjennom 100 år
Til slutt i boka har professor Finn Erik Vinje en rask gjennomgang av språket i Norge gjennom hundre år. Han starter med å fortelle at språkmannen August Western for et sekel siden konstaterte at damer sa ”kjød”, mens menn helst brukte den maskuline formen ”kjøtt”.

Vinje gir eksempler på hvordan ordtilfanget endrer seg over tid. Knapt noen bruker ordet backfisch i dag – og ei ordbok forteller oss at det er ei tenåringsjente, eller framslengje, som vi finner i Nynorskordboka. Vinje kommer også inn på moteord, og han lister opp de han misliker sterkest: flagge, fronte, holde kortene tett til brystet, krysse fingrene, kjemien stemmer, komme under huden på, legge føringer, ta høyde for, sette på kartet.